Det handler om følelser. Derfor kommer strandede delfiner høyt opp i nyhetene, sammen med den afrikanske banditten og morderen Joseph Kony.
Begge nyhetene lå på skjermen i NRK1s Morgennytt fredag morgen, samtidig. Den ene i bilder, den andre i en bunnstripen om innslag som kommer.
Det andre fellestrekket mellom disse to nyhetene, er at begge er videoer hentet fra sosiale medier.
Nyheter med opprinnelse i sosiale medier, har ofte et stort innslag av følelser. Jeg nevner eksemplene fra NRK, fordi det er fra i dag. Men fenomenet kan observeres i alle nyhetsmedier, nesten hele tiden.
Kony2012-filmen, som raser på Youtube akkurat nå, er prisverdig fordi den gjør oss oppmerksomme på afrikanske konflikter som sjelden når opp i nyhetene. Denne konflikten er stor og grusom nok til å være en stor nyhet, hele tiden. Men til daglig er det bare sååå kjedelig med triste ting fra Afrika, så det tar vi ikke med.
På akkurat dette punktet har filmskaperen faktisk prestert mer med denne filmen, en hva mange utenriksjournalister har greid i løpet av mange år.
Men filmen er ikke journalistikk, det er propaganda. OK, men den gir seg heller ikke ut for å være noe annet. Den beskriver til og med hvordan den har bygget opp sin propaganda. Derfor kan den ikke kritiseres for det, men den må behandles ut fra det den er. Men den gir en grov overforenkling, både om konflikten og hvordan man eventuelt kan få tatt Kony.
Følelsene bygges opp rundt nærbilder av barn, i fødsel, i hverdag, i ulike situasjoner. Det trekkes parallellene mellom filmskaperens egen sønn, og den ugandiske gutten som ble barnesoldat. Vi kjenner dette veldig nært oss. Filmen ber om engasjement, og det er blitt voldsomt.
Delfinene ble filmet av en tysk turist som filmet en flokk som hadde svømt seg opp på land på en strand. Masse mennesker hjalp til med å få dem ut i vannet igjen. De prøvde i hvert fall. Stakkars store fisker som kanskje dør på stranden! Den appellerte også direkte til følelsene våre. Og den viser hvordan såkalt brukerskapt innhold blir nyheter.
Av og til får noen fenomener et voldsomt tilslag i sosiale medier. Hva som slår til, er uforutsigbart å bedømme. Men følelsesknappen hos oss, den er tydeligvis svært viktig.
Journalistikken berikes absolutt av stoff fra sosiale medier. Men det er lett å forveksle hva som er journalistikk, hva som er propaganda, og hva som bare er tull. Særlig når alt vises til brukerne på de samme skjermene, i de samme formatene, og i noen grad også på de samme nettstedene. Journalistikken og de sosiale medier fletter seg inn i hverandre.
Det krever sin journalist å vise tydelig hva som er journalistikk, og hva som ikke er journalistikk!
En bakgrunnsartikkel som gir mer balansert innsikt i Joseph Konys grusomme overgrep i Uganda, kan du lese her: http://www.aftenposten.no/fakta/innsikt/article2288131.ece.
