Tabloidenes selvskudd?

Løssalgsavisene er sterkt økonomisk presset, og jaget etter skandaler som kan bringe inn lesere blir stadig tøffere. News of the World-saken er et helt ekstremt eksempel på hvor langt enkelte er villige til å gå for å skaffe lesere. Men norske løssalgsaviser har kanskje ikke så mye å være stolte av heller? Det virker som om tabloidenes dekning av Utøya-tragedien er i ferd med å gi dem et alvorlig selvskudd.

Flere og flere reagerer på tabloidpressens overdramatisering av alt som kan ligne skandaler, konflikter, avsløringer, og kritikkverdige forhold. Noen eksempel fikk vi forleden presentert av Høyres Torbjørn Røe Isaksen da han blogget om medienes dramaturgi av politiske meninger. Langt alvorligere for tabloidene er det som nå kan virke som et folkelig opprør mot grafsingen og skandaliseringen av Utøya-tragedien. Tabloidkundene snur ryggen til grafsingen i gjerningsmannens historie og holdninger, til den uhemmede kritikk av politi og redningsaksjonen, til utbroderingene av ofrenes lidelser, og til kynisk billedbruk og paparazzitilstander.

På Facebook popper det opp grupper som vil boikotte VG og Dagbladet. Andre grupper tar avstand fra tabloidenes hemningsløse og nådeløse kritikk av politiets arbeid og av redningsmannskaper. Og andre igjen gir uttrykk for avsky for publisering av bilder fra rekonstruksjonen, og at man gir gjerningsmannen så stor spalteplass både til hans meninger og til hans portrett.

Men det er ikke bare på Facebook reaksjonene kommer. Det er aksjoner på gang rundt om i landet, hvor folk snur forsidene på VG og Dagbladet i avisstativene. Og kritikerne slipper etter hvert også til med spalteplass i mediene.

Aftenposten fredag 19/8 har en tankevekkende kronikk fra faren til en av de drepte på Utøya. Han føler seg provosert og opprørt over tabloidenes håndtering av katastrofen, og mener at særlig tabloidene er med på å strø salt i sårene og kan bidra til å fremme hatet i oss. Han advarer samtidig mot at man gjør hjelpemannskap og politi til syndebukker, og dermed skaper enda flere offere. En av de overlevende fra Utøya er også intervjuet i Aftenposten. Han reagerer sterkt på medienes spekulasjoner og kritikk av politiet. Og han føler at medieoppslagene gir en ekstra belastning for ofre og etterlatte. Slike reaksjoner fra pårørende og etterlatte etter Utøya-tragedien burde være et alvorlig tankekors for de mediene som burde føle seg truffet.

Journalisten kan samme dag (fredag 19/8) fortelle at det er kommet inn rundt 20 – tyve - klager til Pressens Faglige Utvalg på medienes dekning av Utøya-massakren. Det er Dagbladet og VG som er de med overveiende mest klager mot seg.

Grensene for hva løssalgsaviser tillater seg i jakten på lesere, synes å være svært glidende og pragmatisk. Utøya-tragedien er kanskje en sak økonomisk pressede tabloider håpet de kan selge flere aviser på, og jakten på nye vinkler, nye bilder og nye saker blir dermed overordnet de etiske og moralske dilemmaene? Men ting tyder på at resultatet er det motsatte. At opinionen og leserne forlater tabloidene i avsky. Kanskje ser vi nå tegn på at den norske befolkning forholder seg like fornuftig og reflektert til medienes jag på sensasjon som til massemorderens hat? Vi snur ryggen til, står sammen, og tar felles avstand.

I så fall har tabloidene begått et alvorlig selvskudd, og tar de signalene fra leserne må de korrigere kursen før de ender opp som News of the World.