Bloggeren som ble journalist

[factbox:1-center]

− Hvordan havner en sykepleier i Aftenposten? Det er en ganske stor yrkesforskjell.

– Både ja og nei, egentlig. Som sykepleier skal du også dokumentere, og du skal observere. Først og fremst å ha kontakt med andre mennesker. Du skal kunne lese det de sier og det de gjør. Og så skal du være kritisk. Det er ikke så stor forskjell. Men det er selvsagt en annen type omsorg enn i journalistikken.

– Jeg jobbet ikke særlig lenge som sykepleier, for jeg ble innlagt på sykehus fire dager etter eksamen. På videregående vurderte jeg journalistikk, men da hadde jeg ikke lyst til å flytte fra Trondheim. Det ble sykepleierutdanningen fordi den er praktisk og det er mulighet til ganske raskt å få jobb. Jeg hadde veldig lyst til å jobbe. Jeg liker å få gjort ting.

– Da jeg ble innlagt var jeg veldig opptatt av at jeg skulle være nyttig. Slik at alle skattepengene jeg følte jeg brukte opp gikk til noe. Blogging ble en løsning. Da kunne jeg fortelle om sykdommen til dem som var utenfor. Det ble på en måte arbeidsplassen min og der brukte jeg mange timer.

[quote:1-center]

− I 2009 legges du inn på Østmarka sykehus på fulltid fordi du er tett på å dø som følge av spiseforstyrrelser. Like før oppholdet begynner du med bloggen Surfer. Du var veldig åpen. Hvor satt du grensene? For du delte nesten alt.

– Det kan kanskje virke slik, men jeg hadde mange grenser som ikke var synlige fordi jeg ikke gikk krysset dem. Jeg er mer modig da enn nå, synes jeg. Men da var jeg min egen redaktør. Jeg kunne si mye og ta ansvar for det jeg selv sa. Men det var mye som ikke ble sagt. For det var viktig med skillet mellom privat og personlig. Når det gjelder sykdommen var det selvsagt personlig, men det var ikke privat.

− Aftenposten har hatt flere kommentarer av mennesker som åpner seg veldig. Hvordan påvirker bloggingen refleksjonene du gjør i dagens arbeid?

– Det er med hele tiden. Det har vært en del av min uformelle utdannelse. Jeg spør hvorvidt det er bra om en person sier slik eller forteller om sånt. Er det andre måter innleggene kunne blitt bedre på. Erfaringene er med og spesielt tilbakemeldingene jeg kunne få på bloggen. At disse alltid var mye bedre enn fryktet. Det har gjort at jeg kanskje er mer positiv til at folk kan bruke relativt mye av personlige erfaringer i et innlegg før det blir for «farlig».

Ingeborg Senneset. Foto: Kathrine Geard

– I bransjen er vi ofte redd for det personlige, og det tror jeg gjør en del bloggere har et visst forsprang på mediene på noen områder. Vi trenger gjerne mer av ansiktene og erfaringsgrunnlaget for å ta til oss ting som er rent politisk eller systemkritisk. Og vi trenger enkeltmennesket som forteller om dette. Bloggerne har et visst forsprang der. På godt og vondt. Godt fordi de er tydelige på det de vil si. Det er ikke så mange budskap og de skaper mer relevans.

− For noen år siden var bloggerne det store. De skulle utfordre de etablerte mediene. Er det slik ennå?

– Jeg tror vi gjør hverandre bedre. Som for eksempel etikk og skikk. Mange av prosjektene jeg hadde tidligere var å formidle at vi hadde et etisk ansvar også som bloggere. Det vil vel bli satt i system etter hvert, regner jeg med. Det er mange gråsoner. Jeg er usikker på om det i lengden kan fungere slik at for eksempel Nettavisen frasier seg ansvaret for sine bloggere. I sum tror jeg mediene og bloggerne gjør hverandre bedre.

− Hvordan veier du sosiale medier i dag kontra for litt over ett år tilbake?

– Noen meninger må jeg ta en liten runde på før jeg legger dem ut. For meg er det uvant. Alt som krever mer enn å bare trykke enter går treigt. Det går fryktelig sakte når man må spørre sjefen om det jeg har skrevet kan legges ut. Og så kan jeg faktisk få et nei.

− Hvis du får nei, hva gjør du da?

– Et par ganger har jeg fått beskjed om ikke å legge ut. Da kan jeg ikke gjøre noen ting. Min kur er å lese noe annet som engasjerer og heller legge ut det. Det er mye der ute som bør formidles. Det var en veldig rar opplevelse ikke å kunne legge ut det jeg mente var viktig der og da. Jeg har hatt og må fortsatt ha en del redaksjonell oppdragelse.

[quote:2-center]

− Hvorfor journalistikk?

– Fordi vi ikke vet nok, og fordi vi aldri kan vite nok siden det hele tiden skjer nye ting.

− Og så kommer du inn i Aftenposten. Hvordan gikk det til?

– Jeg flyttet til Oslo fordi jeg ville bli journalist. Jeg var kommet fram til at jeg måtte slutte å late som om jeg ikke skulle bli det. Jeg skulle fortsatt bli sykepleier. For jeg har fryktelig vanskelig for å gå tilbake på ting. Selvfølgelig skulle jeg bli sykepleier. Jeg trivdes veldig med det. Men jeg flyttet altså til Oslo for å bli journalist. Og så kom jeg ikke inn på utdanningen, likevel fortsatte jeg å jobbe. Blant annet gratis for desk.no.

– Jeg fortalte på Facebook at jeg ikke kom inn. Det var en av de gangene jeg følte jeg klaget. Da fikk jeg ganske overraskende meldinger fra folk om at jeg ikke trengte utdanningen, men heller skulle fortsette å jobbe og lære meg mer fra praktisk arbeid.

–  Det forsøkte jeg ta til meg og prøvde å fortsette. Så jeg søkte jobber i Bergens Tidende og Aftenposten, men ble innstilt som nummer to begge stedene. Samtidig fikk jeg beskjed om at de hadde lyst til å ha meg i arbeid i Aftenposten men ikke hadde plass. Det trodde jeg de sa bare for å være grei. Men så ble det regjeringsskifte og en plass i redaksjonen ble ledig. Det var på en onsdag og fredag var kontrakten på plass. Siden har jeg blitt der.

[quote:3-center]

− Er utdanningen helt ute av bildet?

– Ja, nå er det egentlig det. Jeg driver egentlig med journalistutdanning hver eneste dag. Jeg er omgitt av flinke folk som jeg spør og lærer av hver dag. Og så blir jeg stadig vekk kastet ut i ting som jeg ikke har forutsetning for å kjenne fra før.

– Å være tre år ute av jobb i den medieutviklingen som nå pågår, er veldig lenge for meg.Det er for meg vel så viktig å henge med på det som skjer nasjonalt og internasjonalt som det er å gå på skole. Er jeg veldig heldig, får jeg fortsette å jobbe fordi jeg forhåpentlig gjør nytte for meg.

– Vi er så usannsynlig heldige som har et såpass godt samfunn som vi har. Men det er en såpeboble som det er lett å ta knekken på. Vi er rike på veldig mye i Norge og når det kommer til sosial kapital så er det noe som bare er til låns. Om det ikke voktes veldig om går en fort tom.

− Er det din journalistiske misjon?

– En av veldig mange, men det er nok den aller viktigste. Får vi ikke ivaretatt et offentlig ordskifte hvor folk vi trenger å lytte til kommer til orde, og det er det ikke alle som gjør ennå, er vi veldig sjanseløse.

− Hva tror du blir viktig for journalister å tenke på for fremtiden?

– Å ha fleksibilitet. Det er vi avhengig av. Ikke bare at vi tilpasser oss nye situasjoner, men også at vi gjør det beste ut av de situasjonene. Jeg tror det kan være nyttig å få mer redaktøropplæring. Ikke bare at vi kastes ut med oppfordring om å være mer aktive i sosiale medier, men får øvelse i å være redaktør for sin egen del.

– Det eneste som er helt sikkert akkurat nå er at vi ikke vet hva som skjer om tre år. Derfor må folk bli flinke til å gå rett med bind for øynene. Og det er ikke så enkelt.