Varsling som spionasje

Rettssaken mot Bradley Manning er i sin andre uke. Den skal pågå hele sommeren og kan ende med at soldaten som ga verden kjennskap til usminkede rapporter  fra 274 av USAs ambassader og konsulater, avslørte filmen med helikopterangrepet på sivile og journalister i Bagdad og lekket krigsloggene fra Afghanistan, får livstidsstraff.

Gigantlekkasjen var utvilsomt ulovlig. Den innebar også en viss risiko for enkeltpersoner, et ansvar  Manning deler med Wikileaks. Men når Obama-administrasjonen kommer trekkende med spionloven av 1917 og aktoratet varsler avsløringer av hvordan Osama bin Laden ba en medarbeider laste ned materialet fra internett, peker alt mot at rettssaken har som fremste mål å skremme alle potensielle varslere. Den brutale behandlingen av Manning de første 15 månedene i varetekt tok nok også sikte på å kryste ut informasjon som kunne brukes mot Julian Assange.

Når alt hemmeligstemples, er ingenting hemmelig, uttalte høyesterettsdommer Potter Stewart da han i 1971 tilhørte flertallet som frikjente Washington Post og New York Times for å ha publisert Pentagon-rapporten. Stemplingen er økt dramatisk etter 11. september og antallet som har tilgang på store og små hemmeligheter er nødvendigvis økt tilsvarende. Dommen etablerte et viktig vern for trykkefriheten, men verdien blir svekket av presidenter som bruker makten til å overvåke journalister og forfølge varslere. Barack Obama har påkalt spionloven mot varslere seks ganger, dobbelt så ofte som sine 16 forgjengere til sammen. Myndighetene har overvåket telefoner i nyhetsbyrået AP og en reporter fra FOX tv for å stanse lekkasjer.

Det er ingen tilfeldighet at rettssaken mot Manning foregår i Fort Meade, der USAs overvåkingsbyrå NSA har hovedkvarter. Budsjett og bemanning er hemmelig, men angivelig bruker over 50.000 personer en enorm datakraft til å fange opp epost, mobilsamtaler og alle andre former for kommunikasjon.

Impulsene bak den økte overvåkingen er forståelige. Vi frykter ukjente fiender og vet teknologien har gitt dem større potensial til ødeleggelse. Men kollektiv frykt og drømmer om å avskaffe risiko, er samtidig blant de største truslene mot et fritt samfunn. Det er viktigere at vi kan bevege oss usett og fortelle hemmeligheter ingen fremmede lytter til, enn å forfølge en illusjon om frihet fra fare.

Manning er ingen spion og anklagen om at han med vilje bisto USAs fiender, avslører aktoratets kynisme. Forhåpentlig er dommer Denise Lind av Stewarts kaliber.