Denne artikkelen er over fem år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
I mange år skrev jeg for ukepressen. Jeg skrev mye rart. Som «Hvordan bevare krøllene lenger». Men fagfolk kommenterte villig. Det gjør de ikke lenger.
Kanskje høres det pompøst, men sant er det: Som journalist ønsker jeg å dytte verden litt. Så den kan bli et bedre sted.
Julia Schreiner Benito, redaktør for Caluna.
Gjennom mine år i ukepressen skrev jeg lite som evnet å dytte. Fint var det, men det er finere utfordre enn å referere. Aldri har det vært så meningsfullt å formidle som i nettmagasinet Caluna. Vi skrur vi opp de små stemmers volum. Og ned de store. Vi utfordrer makten: Hvordan påvirker industri og politikk vår helsehverdag? Hvem har makt, hvordan brukes den? Hvilke andre interesser enn folkehelsen ligger bak rådene fra myndighetene, og behandlingen fra fastlegen?
Caluna er ikke stor som VG og NRK. Men vi er nærmest alene om å formidle kritisk og systematisk om dette. Det burde akademiske fagmiljøer verdsette.
Da jeg skrev om krøller, var jeg stundom småflau: – Hvordan er krøllene nå på vinteren kontra sommeren, spurte jeg. Men fagpersonene viste iver og innsats. Nå derimot… I beste fall får jeg svar. Svaret er helst nei. Oftere får jeg ikke svar. Til tross for at vi lever i kommunikatørenes tid.
I beste fall får jeg svar. Svaret er helst nei. Oftere får jeg ikke svar. Til tross for at vi lever i kommunikatørenes tid.
Jo flere fagfolk som ikke vil snakke om kostråd, makt, roller og industri, dess sikrere blir jeg på spørsmålenes verdi. Men det samfunnet vi ønsker oss avhenger av svar. Av åpen dialog og diskurs. Maktens taushet er et demokratisk problem.
Her er eksempler på temaer Caluna har prøvd å få svar på, men blitt møtt med nei eller ignoranse. Merk at ved alle henvendelser understreker journalisten at intervjuobjektet får se/endre/godkjenne egne sitater før publisering. Merk også at Caluna går høflig og åpent fram.
Bekkemellem vil ikke møte til debatt om piller. Etter Niels Christian Geelmuydens bok «Pillebefinnende», inviterte Caluna til debatt mellom forfatteren og Legemiddelindustriens leder Karita Bekkemellem. Kommunikasjonsavdelingen hennes svarte hyggelig at «det får hun nok til, men litt hektisk nå». Så var hun sykmeldt, men «vi får det til over jul». Så ville hun ikke, men «et av våre styremedlemmer kan stille». Det ville han likevel ikke, og heller ingen andre.
Bård Hoksrud på lavkarbo. Som kjent går landbruks- og matministeren ned i vekt. Han gjør det ikke på offentlige ernæringsråd, men på lavkarbo. Et paradoks, mener Caluna. Derfor ba jeg om intervju. I september. Til sammen har jeg purret på telefon og i e-post nærmere ti ganger. Jeg venter fortsatt.
Kost og kreft. Caluna skrev kritisk om at Radiumhospitalet er for lite åpen for sammenhenger mellom kost og kreft. Før publisering 19. november ba vi om kommentar. Jeg venter fortsatt.
Autisme. Folkehelseinstituttet: «Ingen behandling kan kurere autismespekterforstyrrelser». Men i en rekke artikler har Caluna beskrevet at mange barn blir bedre, og noen helt symptomfrie, etter behandling med funksjonell medisin. Jeg ba om intervju med Folkehelseinstituttets ekspert på autisme om dette. Nei.
Implementering av ny kunnskap. Folkehelseinstituttets informasjon om autisme på deres nettside er fra 2006, revidert 2015. Caluna mener det er et eksempel på at implementering av ny kunnskap tar lang tid i det offentlige. Jeg ønsket et intervju med overskriften «Slik skjer implementering av ny kunnskap». Den hyggelige seniorrådgiveren hos Helsedirektoratet var enig i at temaet er viktig. Dessuten er det blant hennes fagfelt, sa hun.
– Så bra! Har du noe tid mandag for intervju?
Selv om helseekspertene svarer ja til å stille opp, blir de innimellom stoppet av kommunikasjonsavdelingen, påpeker Caluna-redaktør Julia Schreiner Benito. Illustrasjonsfoto: Reuters / NTB scanpix
– Ja, halv ti passer fint. Kom til mitt kontor, du.
Så en telefon fra kommunikasjonsavdelingen: «Det er altså IKKE slik at du har en intervjuavtale på mandag. Det er heller ikke du som avgjør hvem som skal gi intervjuet, det gjør vi». Jeg måtte sende en e-post til kommunikasjonsavdelingen. Jeg ventet. Jeg maste. Så en telefon fra dem: «Nei, du får ikke noe intervju».
MUPS. Står for «medisinsk uforklarte plager og symptomer», og er en av de vanligste kontaktårsakene i allmennpraksis. MUPS utgjør en vesentlig andel av sykefraværet i Norge, ifølge Allmennmedisinsk forskningsenhet. Jeg kontaktet dem for intervju om MUPS. Et utall uker, e-poster og telefoner senere måtte jeg gi opp. Jeg fikk ingen begrunnelse.
Stoffskifte. Typisk har fastlegen for lite kunnskap om temaet. Det skrev Caluna om, og sendte artikkelen til Legeforeningen for kommentar. Intet svar. Jeg purret. «Du må spørre Norsk forening for allmennmedisin». Uker har gått, jeg venter fortsatt.
Kreftbehandling kan gi stoffskiftesykdom. Kreftpasienter får ikke alltid informasjon om at stoffskifteproblemer er vanlig bivirkning etter kreftbehandling. Ellen Slydal ble rammet av dette, og sa til Caluna «hadde jeg bare fått informasjon, så hadde jeg sluppet mye søken og sykdom». Hun fritok Ullevål universitetssykehus for taushetsplikten, i september ba Caluna om svar på hvorfor Slydal ikke fikk slik informasjon. Jeg venter fortsatt.
Jeg vil ikke tilbake til krøllene. Jeg vil ha svar. Det burde ikke mangle på stemmer.
Ifølge Medier 24 økte antallet kommunikasjonsmedarbeidere i de største norske kommunene fra 144 årsverk til 199 årsverk fra 2014 til 2017. Det er ikke bare kommunene som har est sine kommunikasjonsavdelinger.
