Professor Lise Rye ved NTNU er klar over at færre kvinnelige akademikere uttaler seg i mediene.
Professor Lise Rye ved NTNU er klar over at færre kvinnelige akademikere uttaler seg i mediene.

– Enkelte har for lav terskel til å påberope seg ekspertise

Professor sier hun alltid prøver å uttale seg når journalister tar kontakt, forutsatt at hun har noe å komme med.

Publisert Sist oppdatert

Hvorfor er det så mange færre kvinnelige kilder i norske medier? Hvorfor er så mange eksperter menn? Hvorfor ringer mannlige journalister nesten bare til mannlige professorer? Er det sånn at kvinnelige eksperter nesten alltid sier «nei» når de blir spurt?

Dette er noen av spørsmålene som dukker opp når det nok en gang er en forskningsartikkel som viser at det er få kvinnelige ekspertkilder i norske medier.

Journalisten har derfor ringt til tre tilfeldig utvalgte kvinnelige professorer for å høre hvilket forhold de har til mediene.

– Ikke en fribillett

Tora Skodvin, professor i statsvitenskap ved Universitet i Oslo. Forsker blant annet på internasjonal klimapolitikk.

Professor Tora Skodvin.
Professor Tora Skodvin.

– Blir du ofte ringt av pressen?

– Ikke veldig ofte, av og til. Jeg blir ofte oppringt i desember da det er klimatoppmøter, og ellers hvis noen trenger noe klimagreier til et program eller noe.

– Hvor mange ganger i året sånn cirka?

– Noen ganger i året kanskje. Jeg er en som ofte sier nei, så det er jo forståelig at de ikke ringer så ofte. Jeg sier «nei» hvis jeg blir spurt om ting som er klimarelatert, men som jeg ikke kan noe om eller ikke har forsket på. Da går ikke jeg på radio.

– Det er ikke alle som uttaler seg til mediene som er så nøye på om hvor mye de har forsket på det de snakker om. Men det vet jeg egentlig ikke, det er jo ikke noe jeg har forsket på, så jeg skal være forsiktig å uttale meg om det. Men noen har lavere terskel for å snakke i pressen. Jeg sier «ja» hvis jeg tror jeg kan tilføre noe, hvis ikke, sier jeg nei.

– Det er ingen som har interesse av min private mening om noe. Den eneste grunnen til at jeg skal snakke i mediene, er hvis jeg kan noe og har studert det på en systematisk måte.

– Har du noen gang selv tatt kontakt med pressen for å få dem til å skrive om noe?

– Nei.

– Har du aldri tenkt tanken?

– Nei, det har jeg ikke tenkt på. Men jeg jobber på et sted der det er kommunikasjonsfolk som muligens gjør det på mine vegne. Da jeg tidligere jobbet i Cicero, var det mindre rom for å si nei. Da måtte man være mer synlig.

–Hva synes du om at det er så få kvinnelige professorer som er kilder i norske medier?

– Jeg har et ambivalent forhold til det. Jeg synes det er synd. Det er mange kvinnelige professorer, og mange som kan mye. Det er synd at de ikke har en sterkere stemme. Men samtidig skulle jeg ønske at noen professorer hadde vært mer nøye om hva de snakker om. Jeg er ikke sikker på at det å være professor gir deg fribillett til å snakke om hva du vil.

– Hvis kvinner er mer forsiktige, håper jeg i alle fall at det ikke er fordi de ikke blitt oppringt, at journalister tror de ikke kan tilføre noe.

Uenighet om ekspert-begrepet

Lise Rye, professor i europeiske samtidshistorie ved NTNU.

– Blir du ofte ringt av pressen?

– Nei, jeg vil ikke si det er ofte. Selv så forsker jeg på blant annet EU, EØS og Norges forhold til EU - temaer som er relativt aktuelle, så jeg blir oppringt fra tid til annen. Toppen én gang i måneden, men ofte sjeldnere, som oftest knyttet til en begivenhet.

Professor Lise Rye.
Professor Lise Rye.

– For eksempel brexit?

– Ja, sist ble jeg kontaktet ved 25 års-jubileet til EØS-avtalen.

– Sier du ofte ja eller nei?

– Jeg er selvfølgelig klar over situasjonen med at det er langt flere mannlige akademikere i mediene enn kvinnelige, så jeg prøver alltid å uttale meg, forutsatt at jeg har noe å komme med.

– Samtidig synes jeg at enkelte har for lav terskel til å påberope seg ekspertise. Jeg innser at ekspert-begrepet som mediene bruker ikke alltid er sammenfallende med mitt. Jeg vet ikke om kjønn spiller noen rolle i denne sammenhengen, men jeg tror det går et skille mellom dem som mener at ekspertise forutsetter egen forskning og dem som ikke gjør det.

– Har du noen gang selv tatt kontakt med pressen for å få dem til å skrive om noe/tipse om en sak/forskning?

– Jeg tror aldri jeg har tatt kontakt med pressen for å fronte egen forskning, nei.

– Hva synes du om at det er så få kvinnelige professorer som er kilder i norske medier?

– Jeg skulle selvfølgelig sett at det skulle vært annerledes. Det jeg tenker at jeg kan gjøre med det, er å svare når jeg blir spurt. Hvorfor journalister forholder seg til det samme kobbelet med mannlige kilder, eller hvorfor kvinnelige akademikere nøler med å svare pressen, må de nesten svare for selv.

– Har du noen formening om det er mest kvinnelige eller mannlige journalister som ringer deg?

– Ja, akkurat der tror jeg kjønnsbalansen er ganske god.

Tar formidling på alvor

Catharina Elisabeth Arfwedson Wang, professor i klinisk psykologi ved Norges arktiske universitet - Universitetet i Tromsø.

– Hvor ofte blir du cirka oppringt av en journalist?

Catharina Elisabeth Arwedson Wang.
Catharina Elisabeth Arwedson Wang.

– De siste ukene har jeg fått et par-tre henvendelser, men da var det en stund siden sist. Så cirka én gang i måneden.

– Sier du da oftest ja eller nei?

– Jeg prøver stort sett å si ja, hvis det er saker jeg mener jeg har kompetanse på. Hvis ikke, videreformidler jeg kontakt til andre forskere. Vi som jobber på universitetet har som oppgave å formidle forskning, som en del av vårt samfunnsoppdrag. Det tar jeg på alvor.

– Har du noen gang selv tatt kontakt med pressen for å få dem til å skrive om forskning?

– Ja, lokalt har jeg gjort det. Jeg har tatt kontakt med NRK og avisene Nordlys og iTromsø. Da har det vært forskningsprosjekter som jeg mener har hatt lokal betydning. Sånn sett har jeg et godt samarbeid med dem.

– Hva synes du om at det er så få kvinnelige professorer som er kilder i norske medier?

– Jeg tenker at det er veldig uheldig. Selv om kunnskap er kunnskap, uansett om det er snakk om kvinner eller menn, så kan kvinner ha andre perspektiver og forskningsinteresser som bør komme fram.

– Jeg tenker at årsaken er todelt: kvinner har kanskje en høyere terskel for å si «ja» og menn har kanskje bedre selvtillit. Når de først har blitt spurt én gang, blir de spurt på nytt.

– Det er viktig at kvinner blir spurt. Vi vet jo at det er mange sosiale mekanismer knyttet til det å være rollemodell. Jo flere kvinner som kommer på banen, jo mer naturlig blir det å henvende seg til kvinner.

– Er det oftere kvinner eller menn som tar kontakt med deg?

– Det har jeg ikke tenkt på før, men jo, jeg tror det er oftere kvinnelige journalister som tar kontakt. De kommer ofte på slep med en mannlig fotograf.