Nyhetsanalyse:
– Biden-administrasjonen virker å være mer åpen for rettighetene til en fri presse, i det minste når det kommer til hva administrasjonen sier offentlig, skriver Lauren Harris.
Foto: Evan Vucci / AP / NTB
Joe Bidens uklare signaler om pressefrihet
Vil Biden-administrasjonens prioriterer pressefrihet fremfor hemmelighold?
Den siste tiden har flere medier avslørt at amerikanske myndigheter har overvåket journalister. Overvåkingen har skjedd under både republikanske og demokratiske presidenter. Og den har ofte skjedd i forbindelse med etterforskning av lekkasjer og i varslersaker.
I denne artikkelen, som Journalisten publiserer etter avtale med Columbia Journalim Review, ser Laura Harris på det tidvis problematiske forholdet mellom myndighetene i USA og amerikansk presse og journalister.
Fredag den 4. juni avslørte New York Times at da Biden's justisdepartement fortalte om pågående forsøk på å beslaglegge e-poster fra fire Times-journalister i mars, fikk lederne i New York Times munnkurv av justisdepartementet. Dette forhindret lederne fra å dele informasjonen, selv med sine kolleger i New York Times. Dette kom fram samme dag som en føderal domstol opphevet ordren om munnkurv.
Dagen etter (lørdag 5. juni) nektet Det hvite hus for at de har hatt noe som helst kjennskap til saken før fredag kveld. Men samme dag kunngjorde justisdepartementet også at de vil avvikle praksisen med å beslaglegge journalisters kommunikasjonslogger i forbindelse med lekkasjeetterforskning.
Usikkert hva løfter betyr
Endringen av praksis kom etter at det i det siste har vært flere reportasjer som har vist at justisdepartementet ved flere anledninger hadde skaffet seg tilgang til kommunikasjonslogger fra journalister ved CNN, Washington Post og New York Times under Trump-administrasjonen, en praksis som førte til ramaskrik fra medienes advokater.
Men selv om nyhetene om Biden-administrasjonens løfter om innsyn og åpenhet er tatt vel imot, så er det fortsatt usikkert hva det egentlig betyr.
Justisdepartementets praksis med å skaffe seg oversikt over journalisters telefonsamtaler eller e-poster i forbindelse med etterforskninger, har en lang, skitten historie i amerikansk politikk. Richard Nixon - kjent som en notorisk motstander av pressen - avlyttet telefonene til reportere. I 2005 satte Bush-administrasjonen sammen en arbeidsgruppe for å spore opp kilder fra James Risen og Eric Lichtblaus eksplosive New York Times-artikkel om rettsstridig NSA-overvåking av amerikanske borgere.
I 2013 avslørte justisdepartementet, under daværende president Obama, at de i all hemmelighet hadde innhentet telefonlogger fra Associated Press. Overvåkingen hadde pågått i to måneder. På mer enn tjue separate telefonlinjer, og hvor de registrerte utgående samtaler for både individuelle journalister og AP-kontorer.
Bare noen få dager etter at nyheten sprakk om overvåkingen i Associated Press, rapporterte Washington Post at Obamas justisdepartementet hadde sporet Fox News-korrespondent James Rosens bevegelser når han var i det amerikanske utenriksdepartementet, og fått en rettskjennelse for å innhente hans personlige e-postmeldinger, under etterforskning av en mulig lekkasje av klassifisert informasjon i 2009.
En «epidemi»
Likevel så man en markant økning i lekkasjeetterforskning under Trump-administrasjonen. I 2017 skrøt daværende justisminister Jeff Sessions at hans justisdepartement gjennomførte 25 undersøkelser av lekkasjer av gradert informasjon, og sa at lekket informasjon ble delt så ofte, at det var å regne som en «epidemi».
The Intercept kunne i mars i år fortelle at Trump-administrasjonen hadde henvist og satt i gang rekordmange etterforskninger av lekkasjer av graderte informasjon.
Så langt er det snakk om mer enn tre hundre saker. (James Risen skrev på sin hjemmeside, i de første dagene av Trump-presidentskapet, «Hvis Donald Trump sikter seg inn mot journalister, så send en takk til Obama». Her påpekte han at Obama-administrasjonen kjørte ni rettsaker som involverte lekkasjer eller varslere, og brukte spionasjeloven (Espionage Act) til å gå etter de som hadde lekket.)
I 2018, i forbindelse med rettsaken mot en Trump-assistent som hadde lekket informasjon til pressen, ble det avslørt at justisdepartementet i all hemmelighet hadde beslaglagt flere år med e-poster og telefonsamtaler fra Times-reporter Ali Watkins.
I mai kunne justisdepartementet fortelle Washington Post at de hadde innhentet telefon- og e-postmeldinger fra tre av avisens journalister i 2017. Like etter fikk CNN vite at Trump-administrasjonen hadde innhentet to måneder med e-post- og telefonlogger fra deres Pentagon-reporter samme år. Og like etterpå kom nyheten fra New York Times om at forsvarsdepartementet hadde beslaglagt telefonlogger for fire av avisens journalister.
Mer åpen
Biden-administrasjonen virker likevel å være mer åpen for rettighetene til en fri presse, i det minste når det kommer til hva administrasjonen sier offentlig.
Som svar på sakene om Trump-administrasjonens overvåking, kalte president Biden beslaget av journalisters logger for «rett og slett feil», da han på en pressekonferanse i mai lovet at hans justisdepartement ville avslutte tidligere praksis. Dette løftet har også blitt gjentatt.
Pressetalskvinne Jen Psaki i Det hvite hus sa i en uttalelse i begynnelsen av juni at «det å utstede stevninger for journalisters logger i forbindelse med lekkasjeundersøkelser, er ikke samsvarende med den politikken som presidenten mener at justisdepartementet skal føre».
Justisdepartementets har i en separat uttalelse antydet at det ikke ville tvinge journalister til å avsløre identiteten til varsler-kilder i forbindelse med rettsaker. (I en sak i New York Times ble det likevel antydet, at blant flere av veteranene som jobber med nasjonale sikkerhetsspørsmål, er ukomfortable med dette nye mandatet).
Justisminister Merrick Garland, som tidligere har vært dommer, har selv skrevet en rekke domsavsigelser som er positive for pressefriheten. I 2005 tok han dissens i en dom hvor New York Times-journalister ble dømt for «forakt for retten» fordi de nektet å identifisere sine anonyme kilder. Dommer Garland sa da at avgjørelsen «undergravde grunnlovsfedrenes intensjon om å beskytte pressen slik at den kunne avsløre myndighetens hemmeligheter og informere folket.»
To forskjellige ting
Det å skrive domsavsigelser, og ta operative avgjørelser, er imidlertid to forskjellige ting. Og det kan ikke stikkes under en stol at justisdepartementet under Biden mislykkes i sitt forsøk på å få tak i New York Times sine e-postlogger fra Google, og samtidig forsøkte å holde forsøket skjult for offentligheten. (Google på sin side, sto imot presset). Når det gjelder Det hvite hus så har pressetalskvinne Psaki henvist til at justisdepartementet er uavhengige når det gjelder å føre og anlegge straffesaker, og hun fastholdt at Det hvite hus ikke var klar over noen slik forsøk fra justisdepartementet.
Fred Ryan, publisher av Washington Post, kalte justisdepartementets munnkurv «et angrep uten sidestykke på amerikanske nyhetsorganisasjoner», og bemerket at Washington Post fremdeles ikke har mottatt ytterligere informasjon etter at avisen ba om en forklaring på hvorfor epostene til tre av deres journalister ble beslaglagt i 2017.
«Den inkonsistens som eksisterer mellom presidentens ord, og justisdepartementets handlinger, avdekker behovet for full ansvarlighet og åpenhet», skrev Ryan.
Biden-administrasjonens endring av prinsippene om beslag signaliserer et filosofisk skifte, og prioriterer pressefrihet fremfor hemmelighold i det offentlige. Men en sann endring vil imidlertid kreve at de holder det de har lovet.
Oversatt av Ole Morten Orset
