I dag ble klagen mot Fædrelandsvennens dekning av «Jenta på broa» behandlet i Pressens Faglige Utvalg (PFU), som konkluderte med at avisa ikke har brutt god presseskikk.
Behandlingen gikk for lukkede dører, og ble derfor ikke strømmet her på Journalisten.
– Det hadde vi forventa, og jeg føler meg trygg på de etiske beslutningene vi tok i denne saken, sier sjefredaktør i Fædrelandsvennen, Eivind Ljøstad.
– Vi visste det ville bli veldig krevende, og hadde hele tiden gode diskusjoner, særlig fordi vi skrev om et barn og om selvmordsproblematikk. Sånn sett var det fint å prøvd våre vurderinger i et kompetent fora som PFU, sier redaktøren.
Lukkede dører
Klager var «Barnevernsproffene» til Forandringsfabrikken Kunnskapssenter. De er barn og unge som selv har erfaring fra barnevernet, psykisk helsevern eller andre hjelpesystemer.
Saken var lukket i PFU, men Journalisten har fått tilgang på klagen fra barna, og tillatelse fra Forandringsfabrikken til å omtale den.
«Jenta på broa» handler om den 15 år gamle jenta som knivstakk to personer på Sørlandssenteret sommeren 2017. Den samme jenta stod på ulike broer og steder i Sør-Norge og hoppet eller truet med å hoppe, minst 30 ganger året før knivstikkingene. Fædrelandsvennen har nøstet opp i jentas liv, for å finne ut hvordan dette kunne skje.
Les her om hvordan journalistene jobbet med saken: Skup-nominerte «Jenta på broa» behandles i dag i PFU: – Sjeldent jobbet så grundig med etikken i en sak
– Gjorde sterkt inntrykk
«Kjære dere i PFU», skrev barna i klagen mot Fædrelandsvennen.
«Dere har selv skrevet på plakaten deres: Ord og bilder er mektige våpen. Misbruk dem ikke! Vil dere ikke kalle dette misbruk?»
– Det gjorde selvfølgelig sterkt inntrykk at klagen kom derfra. Det er ikke vanskelig å forstå at disse barna føler at samfunnet behandler dem dårlig. Nettopp derfor har vi vært veldig opptatt av å ivareta jenta, sier Ljøstad.
Han mener samtidig det er viktig å huske at jentas situasjon fikk henne til å knivstikke to personer.
– Det er en drapshandling som er utgangspunktet her. En annen ung jente er død, et helt tilfeldig offer, mens denne jenta var under barnevernets omsorg. Det er vår motivasjon til å fortelle historien, sier Ljøstad.
– Vi håper at denne reportasjen kan føre til at minst ett annet barn får en bedre og riktigere oppfølging. Da er den verdt det. Jeg skjønner at det er et «voksenperspektiv» på det, men vi ser at den har fått konsekvenser.
–Sjokkert
Jenta er anonymisert i saken, men klagerne peker på at mange vet hvem hun er, som vil gjøre det vanskelig for henne å komme tilbake til Kristiansand når hun slipper ut av fengsel.
«Hun er 16 år gammel. Tenk den dagen hun skal ut? Tenk synet folk får på henne? Tenk på vennene hennes? Familien hennes? Tenk på alt det hun må gå gjennom når nok allerede har skjedd mot henne. Hun må leve med at livet hennes er delt i en artikkel resten av livet», skrev de.
Forandringsfabrikken klaget inn Fædrelandsvennen på følgende punkter i Vær varsom-plakaten:
- 4.3. – om å vise respekt for menneskers egenart og identitet, privatliv, etnisitet, nasjonalitet og livssyn.
- 4.8. – om konsekvensene medieomtale vil få for barn.
- 4.6. – om hvordan omtale av ulykker og kriminalsaker kan virke på ofre og pårørende.
- 4.9. – om omtale av selvmord og selvmordsforsøk.
«Vi ber dere ta dette på alvor. Vi er sjokkert over både mengden medietrykk og innholdet i det de skriver. Vi opplevde den som en "krimreportasje" av det overfladiske slaget».
Slik reagerer barna
Da Journalisten tar kontak med Forandringsfabrikken etter PFUs behandling i dag, får vi følgende svar på e-post:
– Media har et viktig samfunnsoppdrag i å avdekke systemsvikt. Men dokumentaren «Jenta på broa» utleverer veldig mange private detaljer fra en ung jentes liv. Det er riktig at noe av innholdet i artiklene handler om systemsvikt, men hovedfokuset er helt klart på hennes livhistorie - hva hun har gjort og hvordan andre voksne vurderer henne.
E-posten er skrevet av de to «barnevernsproffene» Glorija og Anika i Forandringsfabrikken. Begge var med på å utforme klagen og de har selv erfaring fra barnevernet.
De skriver videre:
– Måten saken er skrevet på tar fokuset vekk fra systemfeil, og over på jenta. Denne type personfokuserte enkelthistorier er ikke nyttige bidrag til å få bedre hjelpesystemer. Og hvordan skal «Stina» kunne gå tilbake til et normalt liv etter alle disse oppslagene?
Tilleggsbelastning
En ny rapport fra Forandringsfabrikken, Rett og sikkert (2019), baserer seg på intervjuer med 130 barn og unge som har vært i avhør etter vold og overgrep. Undersøkelsen er støttet av Justis- og beredskapsdepartementet.
Den konkluderer med at mediedekning kan oppleves som en stor tilleggsbelastning.
«Et klart flertall av barna i undersøkelsen som har erfaring fra rettssak sier tydelig at det er veldig utrygt at rettssaken går for åpne dører og at media er til stede. Barn sier at hvis de fortalte om vold eller overgrep, fortalte de i utgangspunktet til én utvalgt person de var trygg på», står det i rapporten.
Videre kommer det fram at mange barn føler at de mister kontrollen over livet sitt når personlige ting brettes ut i rettssalen.
«Hvis media dekker saken så får i tillegg hele Norge vite om det. I media beskrives det i detaljer hva som skjedde med dem eller andre nære i familien eller venner. Det kan sette vonde spor i livene deres. Mange opplevde å bli gjenkjent, selv om medieoppslagene ble anonymisert. Dette gjaldt ikke bare i små tettsted, men også i større byer.»
Til dette svarer redaktør Ljøstad:
– De som vet hvem hun er vet hvem hun er før vi skrev om det. Vi brukte veldig mye tid på å finne ordene vi kunne bruke til å beskrive dette siste året før drapshandlinga. Det har PFU heldigvis gitt oss gode tilbakemeldinger på at vi fikk til.
