Denne artikkelen er over fire år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Annonse
Hver natt tikker det inn nye smittetall i Folkehelseinstituttets (FHI) meldesystem for infeksjonssykdommer (MSIS). De generes , og kvalitetssikres, før tallene blir plukket opp og publisert i norske nettaviser.
Er du som meg er disse tallene det aller første du får med deg om morgenen. Før du går på do, før du skrur på lyset og før du drikker den første kaffen, vet du hvor mange nye smittede som er registrert i byen eller kommunen du bor i.
Er tallet høyt hever du kanskje skuldrene og puster litt raskere den dagen. Er tallet lavt, puster du roligere. Sånn har det vært hver dag siden mars.
Mange av oss er blitt helt avhengige av denne daglige statistiske og følelsesmessige berg- og dalbanen, og det tar på. Den påvirker det meste rundt oss: humøret, frykten, de som bestemmer om verden vi lever i skal innskrenkes eller gjenåpnes, og den påvirker journalistene.
Dette er Derfor
I spalten «Derfor» forsøker vi å forklare hvorfor mediene tar de valgene de gjør. Eller sagt på en annen måte: «Derfor tar mediene de valgene de gjør». I tillegg tar vi noen avstikker til andre medierelaterte spørsmål.
Arbeidet er støttet av Stiftelsen Fritt Ord med 150.000 kroner.
Alle «Derfor»-artiklene inneholder en «bygg inn»-knapp. Med dette åpner vi for at andre kan publisere disse spaltene på sine nettsider.
Eneste kravet vi stiller til medier som benytter seg av dette, er at de via en av presseorganisasjonene er tilknyttet Norsk Presseforbund og dermed Pressens Faglige Utvalg.
«30 nye smittede i Oslo», «498 nye smittede i Norge», «Rekordmange smittet» «Dobling i antall smittede», er overskrifter vi er blitt vant til å se. Hva gjør disse tallene med oss? Hvorfor er vi så opptatt av dagens tall, og hva kan vi som journalister gjøre for å nyansere og informere på rett måte?
Vi er i en krise ingen har sett maken til. Det gjenspeiles i media. Et kjapt søk i Retriever anslår at saker med søkeordet «korona» har passert 230.000 siden mars, legger vi til ord som «pandemi » og «covid» (korona/corona OR pandemi OR covid) er vi oppe i svimlende 340.000 artikler på åtte måneder. Det er 42.500 i måneden, mange av disse sakene er basert på dagens smittetall.
Søker vi opp ordet smitte får vi 137.000 saker. I 2019 var tallet på 9.200 i 2017 var det så lavt som 1.300.
Nyhetsredaktør i VG, Tora Bakke Håndlykken, bekrefter at siden lansering av deres «Coronaviruset Live» i starten av mars, har VG alene hatt utrolige 244 millioner visninger totalt på siden. Det betyr et snitt på over én million visninger hver dag.
– Rekorden er på lockdowndagen 12. mars da siden alene hadde 4,6 millioner visninger, forteller hun.
Annonse
Forvirrende
– Å se tallene fra dag til dag er forvirrende. Tallene viser ikke hvor mange som er smittet siste døgn og kan gi et skjevt bilde av smitten, sa Camilla Stoltenberg på en pressekonferanse 22. oktober.
Jeg tar en telefon til medievakta i FHI for å få dette bekreftet.
– Ja, dette har vi forsøkt å få frem til journalistene lenge. Mediene må begynne å se på ukerapportene. Å se på tallene fra dag til dag skaper forvirring. Det er en evig jakt på nye tall, nye oppdateringer. Samtidig etterspør publikum nye tall, så det er jo en slags gjenspeiling av befolkningens krav, fastslår de.
Katastrofe
Her jeg sitter på hjemmekontoret mitt i hovedstaden, tenker jeg at fokuset på de daglige smittetallene har gjort meg mer engstelig og stressa enn jeg har godt av.
Jeg ringer psykolog Atle Dyregrov, som bekrefter dette. Hans råd for å komme gjennom kriser, er å sjekke nyhetene kun én gang om dagen. Det er tilstrekkelig for å få den informasjonen du trenger:
– I en tysk studie fant de ut at om du bruker mer enn 2,5 timer per dag på å sjekke nyhetene, fikk du en økning i engstelse og depresjon. Ved å dempe hvor mye du følger med, vil du sannsynligvis få med deg mer av de større linjene og bli mer innstilt på å følge de tiltakene som foreslås fra myndighetene, sier Dyregrov.
– Det som er spesielt med korona er at det er en snikende katastrofe. I de fleste katastrofer vil det lønne seg å leve normalt, da mestrer vi katastrofen bedre. Med korona kan det ha en omvendt virkning. Når vi ikke tenker på det, blir vi mindre årvåkne, og da vil vi etterleve dårligere de tiltakene som regjeringen har innført.
Jeg må altså følge med for å unngå smitte, men både helsemyndighetene og psykologen mener at det å følge dagens smittetall gjør meg både forvirra og deppa.
Hvorfor fortsetter da mediene å publisere de daglige smittetallene?
Annonse
Billig stoff
Ta overskriften «30 nye smittede i Oslo» som et eksempel, dagens smittetall for mandag 19. oktober. Alle de største norske nettavisene frontet denne nyheten med store bokstaver på fargerike bakgrunner, plassert øverst på siden.
Disse 30 ble mest sannsynlig smittet en til to uker før, og fikk symptomer og ble testet tre til fire dager før. Testen ble så analysert, før den ble registrert i MSIS, noe som også kan ta et par dager. Tallet sier oss ingenting om hvor de 30 personene er i sykdomsforløpet, bortsett fra at de mest sannsynlig har blitt smittet en gang i løpet av uken. Tallet sier heller ingenting om at smittetrenden i Oslo denne dagen faktisk var synkende, og hadde vært det en stund.
Den korrekte og mest informative overskriften den uka, fant jeg først i FHIs ukerapport: «Oslo har flest tilfeller i forhold til folketallet, men det var en nedgang i meldte tilfeller fra Oslo sist uke.»
Fakta om Marte Vike Arnesen
Marte Vike Arnesen er frilans fotojournalist og har vært tilknyttet Journalisten siden 2017. Tidligere har hun arbeidet for blant annet BA, Stavanger Aftenblad, DN, Klassekampen og VG.
I 2017-2019 ledet hun prosjektet «Mediedekningen av Metoo» i samarbeid med professor ved Institutt for journalistikk og mediefag ved OsloMet, Kristin Skare Orgeret.
Arnesen fokuserer ofte på temaer som frilanseres rettigheter og kjønnsbalansen i norske medier i sitt arbeid.
Professor ved Institutt for medier og kommunikasjon på Universitetet i Oslo, Øyvind Ihlen, forklarer denne type publiseringer med at smittetallene er billig stoff som er lett å produsere og gir avkastning i form av klikk og lesertall.
– Det klart at tall og trender, og at ting går opp og ned, er fristende journalistikk når man skal produserer mye stoff i en hverdag med mindre ressurser, legger han til.
Jeg ber etikkredaktør i NRK, Per Arne Kalbakk, utdype. Svaret hans er todelt:
Jo, vi kan bli flinkere til å nyansere, informere om at tallene svinger fra dag til dag og at det er viktigst å fokusere på trenden over tid, men å slutte å publisere dem har ikke noe for seg så lenge myndighetene selv benytter de daglige tallene når de synes det er viktig å få frem et budskap.
Men, pandemien tar ikke pause. Problemet med en så massiv dekning over så lang tid kan føre til en overbelastning av informasjon for folk, og det oppstår en informasjonstrøtthet.
– Det er jo et problem om folk ikke orker å ta inn over seg ting som er veldig viktig for dem. Selv vi som sitter med det hele tiden, kan fort bli som en zombie som ikke klarer å ta inn stadig flere tall, og ikke klarer å forholde seg til hva de tallene egentlig betyr, sier Kalbakk.
– Tallene er jo som de er, men vi må passe på hvordan vi omtaler tallene. Det er for eksempel langt færre som havner på sykehus og som dør nå enn i mars, legger han til.
Oppslutning rundt flagget
Noen mener det ikke har noe for seg å kritisere helsemyndighetene midt i en pågående krise, og det er vel heller ingen som tviler på at media har vært sitt samfunnsansvar bevisst de siste månedene.
Likevel, når vi har grunn til å tro at tallene publiseres fordi folk leser dem, fordi det gir penger i kassa, fordi det er lett å produsere og fordi helsemyndighetene gjør det, er det betimelig å sette spørsmålstegn ved dette fokuset.
– Vi har vært gode på å hjelpe dem med å nå ut med informasjon om tiltak, sånn at folk gjør ting som forhåpentligvis hjelper. Men det er en fare for at vi, i likhet med alle andre, blir mer autoritetstro i en slik krisesituasjon.
Kalbakk mener det er relativt lite kritisk og undersøkende journalistikk med tanke på hvor massiv medieomtalen er.
Medieviter og retoriker Jens Elmelund Kjeldsen tar seg også tid til svare meg. Han mener det spesielle med Norge er at FHI, Helsedirektoratet og myndighetene tilsynelatende har vært enige både visuelt og verbalt den siste tiden. De har stått side om side, og de har koordinert sine uttalelser til pressen.
– Men de var jo uenige på et tidspunkt, og det visste vi jo. Når vi tenker tilbake, vet vi at det var en uenighet mellom FHI og Helsedirektoratet, men det var ingen som tok seg notis av det da. Det har vært en stor glad gjeng som omtrent har sagt det samme, sier han.
Å forstå verden
De fleste jeg har snakket med de siste ukene mener at vi allerede har en korona- og informasjonstrøtthet i befolkningen. Det er for mye uoversiktlig informasjon i for mange kanaler. Når myndighetene organiserer nye pressekonferanser, er det ikke nødvendigvis fordi det som skjer er så ekstremt - denne andre bølgen har vi strengt tatt sett komme en stund - men for å rydde opp i den massive informasjonsflyten.
Kjeldsen mener vi må ha journalister, helsemyndigheter og politiske ledere som hjelper oss med å huske på den overordnede trenden og politikken, og sammenligner mediedekningen av pandemien med valget i USA:
– Jeg er innom på Real Clear Politics hver dag. Jeg er som en narkoman, helt manisk. Jeg lærer nesten ingenting nytt, og om jeg så på tallene hver tredje dag hadde jeg lært like mye, eller lite, forteller han.
– Den første fasen av pandemien, var en krisefase, og i krisefasen er man i kamp. Vi stilte alle opp på dugnaden, og vi var stolte. Nå er vi i maratonløpet. Da blir folk trøtte, og du må ha en annen form for retorikk. Kanskje også en annen form for journalistikk?
– Vi må stille spørsmål om hva som skjer om tre måneder. Ser jeg kun på de daglige tallene i amerikansk politikk, så får jeg jo aldri med meg hva som skjer med valget. Og det er litt det samme med denne pandemien, fortsetter han.
– Vi trenger journalistikk som sier hvordan disse tallene utvikles generelt i andre land. Da kan man se på tendenser. og lage god og grundig journalistikk som hjelper oss med å forstå verden. I den krisesituasjonen vi er i nå, må journalistikken hjelpe oss med å forstå hva det er som skjer og hvordan vi skal håndtere det.
Hva nå?
Det er fortsatt under én prosent av befolkningen som er registrert smittet i Oslo samlet sett, og kun 0,36 prosent av befolkningen i Norge så langt. Likevel, om utviklingen fortsetter som den gjør, trenger vi at media fungere som den skal og stiller de riktige, kritiske spørsmålene.
Jeg er et voksent menneske med en egen vilje, og så absolutt en del av problemet ved at jeg klikker meg inn på de daglige oppdateringene, til tross for at jeg vet at alle tallene forvirrer meg og utsetter meg for emosjonelle svingninger jeg helst skulle vært foruten i en allerede vanskelig tid.
De er med på å utmatte meg som leser, og gjør meg litt mindre kapabel til å vurdere det store nyhetsbildet.
Kan media ta ansvar og bli enige om at det å publisere de daglige tallene ikke bidrar positivt? At de faktisk er med på å dytte oss inn i en informasjonsfatigue det er vanskelig å få oss ut av?
Dersom vi begynner å se på de mer informative ukerapportene til FHI, for å ta et eksempel, og konsentrerer oss litt mer om de store trendene som åpenbarer seg utenfor Norges grenser, klarer kanskje både vi og befolkningen å oppfatte en ekte nyhet den dagen det virkelig gjelder.
