Innsikt:

Mens mars og april i fjor var iskald her i New York, full av redsel, elendige nyheter, nærmest traumatisk - og hver eneste dag nesten føltes som den varte i en måned, har de siste ukene i år vært varme, positive og full av gode nyheter, skriver Morten Ø. Karlsen. Her mottar han sin andre Pfizer-sprøyte på søndag som var.
Mens mars og april i fjor var iskald her i New York, full av redsel, elendige nyheter, nærmest traumatisk - og hver eneste dag nesten føltes som den varte i en måned, har de siste ukene i år vært varme, positive og full av gode nyheter, skriver Morten Ø. Karlsen. Her mottar han sin andre Pfizer-sprøyte på søndag som var.

På én måte er dette trolig det beste stedet i verden å være akkurat nå

Jeg er faktisk glad for at jeg ikke er i Norge akkurat nå.

Publisert Sist oppdatert
  • Innlegget ble først publisert hos Nettavisen. Gjengitt med tillatelse.

Mars og april i fjor var iskald her i New York, full av redsel, elendige nyheter, nærmest traumatisk. Men mens hver eneste dag den gang nesten føltes som den varte i en måned, har de siste ukene i år vært varme, positive og full av gode nyheter.

I tillegg har jeg fått to sprøyter i armen som jeg vet mange rundt om i verden bare kan drømme om å få så raskt som man får den akkurat nå i USA.

100-220.000 skulle dø

Men det har vært en lang ferd med mange opplevelser som gjør at jeg nå, ett år etter at pandemien kom til NY og gjorde byen til et episenter med 800 daglige dødsfall, til at jeg i dag kan sitte her og ha tanken om at jeg faktisk er mer glad for at jeg nå sitter i New York enn å være hjemme og jobbe fra Oslo.

Slik så de ut på fortauet utenfor bygget vår i fjor på denne tiden: Folk i fullt verneutstyr som delte ut mat til kunder som har bestilt.
Slik så de ut på fortauet utenfor bygget vår i fjor på denne tiden: Folk i fullt verneutstyr som delte ut mat til kunder som har bestilt.

Jeg prøvde å huske tilbake til New York for ett år siden, da redaktøren i fagbladet Journalisten mailet meg for noen uker siden.

Hei Morten. Har du tid og lyst til å skrive en sak for oss om hvordan det har vært å bo og jobbe som journalist i New York det siste året?

Akkurat da var jeg derimot ikke klar for å skrive noe oppsummerende om året, fordi kona nettopp hadde blitt frisk etter å ha blitt veldig dårlig av en runde med koronasmitte, og vi trengte å komme oss ovenpå igjen.

Det er på denne sovesofaen jeg har sovet flere ganger i vinter når karantene har krevd det. Dette bildet er tatt i januar i år, da kona ble smittet av korona. Soveromsdøren er til høyre på bildet.
Det er på denne sovesofaen jeg har sovet flere ganger i vinter når karantene har krevd det. Dette bildet er tatt i januar i år, da kona ble smittet av korona. Soveromsdøren er til høyre på bildet.

For det har vært en tøff vinter her i New York. Den tredje bølgen traff med full styrke og sendte kona inn i sykdom, meg ut på sovesofa for tredje gang – hvor jeg ender opp når det er karantene eller sykdom i huset – og eldstemann inn i sin femte karantene.

Men jeg husker selvfølgelig at jeg ble redd da det smalt her i fjor. 100.000-220.000 skulle dø sa de, og ambulansene suste gjennom gatene dag og natt. Samtidig reiste mange fra byen i frykt, kollegaer inkludert. Fasit så langt er 31,6 millioner smittede og nesten 567.000 døde amerikanere.

Et sykehusskip seiler inn i Oslofjorden

Jeg var ikke redd for å dø her i New York. Men det skjer noe med deg når flere hundre dør daglig og sykehusene fylles opp.

Tanken og frykten jeg satt med i mars i fjor, kom også litt tilbake til meg på nytt da jeg leste denne saken fra NRK-korrespondent Arne Stefansen, «Aner ikke om jeg vil overleve en koronainfeksjon – i en by der sykehusene er fulle», som befinner seg i Brasil og som sliter med det samme problemet nå.

Jeg pleier å tegne opp følgende bilde til sammenligning for de der hjemme:

Se for deg at alle sykehusene i Oslo og omegn nærmer seg full kapasitet på intensivavdelingen, og at det samtidig er en ekstrem mangel på respiratorer. Erna Solberg går ut på TV og sier at tusenvis av nordmenn skal dø de neste ukene og ber om hjelp fra utlandet, samtidig som det står frysebiler fulle av lik rundt om i Oslo, fordi man ikke har plass til å lagre alle likene.

Hjelpen kommer til slutt i form av et begrenset antall respiratorer, og et sykehusskip som seiler inn i Oslofjorden med hundrevis av sykehussenger. Samtidig setter man opp et enormt telt i Frognerparken med hundrevis av akuttplasser.

Da er det klart man får litt støkken.

Norge var som en reise med tidsmaskin

Forskjellen på Norge og USA har vel uansett vært stor gjennom hele pandemien. Jeg husker sjokket jeg fikk da jeg kom til Norge på ferie i fjor sommer. Å gå rundt i Oslo var som å ha reist med en tidsmaskin. Alt var som normalt.

Mens jeg kom fra en nedstengt verden der folk gikk med munnbind over alt og holdt god avstand, var Oslo særdeles tett, både på gata, restauranter, barer og på buss og t-bane. Forskjellen fra New York var ekstrem.

Dette bildet tok jeg i midten av august 2020 på en buss hjemme i Bærum. Å komme fra New York i fjor sommer, hvor absolutt alle gikk med masker både på gata og i butikker og på t-banen, og hjem til dette, var en svært stor overgang.
Dette bildet tok jeg i midten av august 2020 på en buss hjemme i Bærum. Å komme fra New York i fjor sommer, hvor absolutt alle gikk med masker både på gata og i butikker og på t-banen, og hjem til dette, var en svært stor overgang.

3,57 millioner mennesker flyktet fra New York City

Det var forferdelig tøft å bli igjen i New York i fjor da pandemien rammet byen for alvor, og vi så både venner og kollegaer forlate byen i hopetall. Totalt forlot 3,57 millioner personer New York City i perioden 1. januar til 7. desember i fjor.

I NYC har over 905.000 personer blitt smittet, i overkant av 32.000 mennesker døde av viruset. På det verste døde det rundt 800 personer om dagen og likbilene rullet gjennom byen dag og natt, mens frysebiler sto utenfor noen sykehjem fordi man ikke hadde andre steder å bevare likene. Flere lik ble også plasser i massegraver på øya Hart Island utenfor New York, en fersk rapport viser at så mange som 2400 personer er begravd der.

Dette bildet fra 9. april 2020 viser arbeidere som jobber med å gravlegge koronadøde personer på Hart Island utenfor New York City. Så langt er over 2400 personer gravlagt på øya, og man vurderer å gravlegge ytterligere 700 personer der ute.
Dette bildet fra 9. april 2020 viser arbeidere som jobber med å gravlegge koronadøde personer på Hart Island utenfor New York City. Så langt er over 2400 personer gravlagt på øya, og man vurderer å gravlegge ytterligere 700 personer der ute.

I tillegg til dette kommer likene av 700 personer som byen har tatt vare på, som er personer som døde da pandemien var på topp i byen, men personer ingen har greid å identifisere eller gjort krav på. Nå vurderer man ifølge New York Times også å begrave disse personene på Hart Island, noe som da vil betyr at nesten en tiendedel av alle koronadøde i byen vil være begravd der ute.

T-banen er fortsatt tabu

Men mens våren i fjor var preget av frykt og isolasjon, er det nå er det håp i hengende vaksine-snøre og positive smittetall gjør både livet og sinnet lettere.

Og vi har hele tiden vært tydelige på hvor privilegerte vi har vært, som har gutta på en skole som har klart å holde åpent siden september. Den stengte ned i mars i fjor, men åpnet etter sommerferien med såkalt hybrid-skole, hvor gutta går fysisk på skolen to eller tre dager i uken. Det har selvsagt vært noen uker hvor skolen har blitt stengt ned på grunn av mindre utbrudd, men med strenge testeregimer for alle elevene har skolen klart å holde mye åpent.

Dermed har de kunnet sette seg på t-banen om morgenen og reise de 30-40 minuttene det tar for å komme seg over på og nedover Manhattan og til skolen.

T-banen er fortsatt tabu for en del newyorkere i min bekjentskapskrets, og mange unngår den så godt de kan. Og jeg unngår den fortsatt selv så ofte jeg kan. Mens jeg har jobbet i New York har jeg faktisk syklet, spasert og eller løpt ut på en god del jobber eller når jeg skal møte venner.

Her døde 98 beboere på et sykehjem

Sykkelen brakte meg blant annet opp til Washington Heights og sykehjemmet Isabella Geriatric Center høyt oppe på Manhattan, der 98 beboere var døde av koronaviruset ved utgangen av april i fjor. Løpeturer brakte meg også innover til matkøer i Queens, bydelen som ble hardest rammet under pandemien.

I Queens viste tall fra august i fjor, at hele 50 prosent av de som ble testet på et postnummer i bydelen hadde utviklet antistoffer, noe som blir sett på som et eksepsjonelt høyt tall.

Sykkelen tok meg også lengre ned på Manhattan, på mer fasjonable Upper West Side, der et foto av en kvinne som ga munnsex til en mann ble trukket frem som et tegn på hvor ille det sto til med deler av byen akkurat da.

I karantene fem ganger

Selv om jeg har unngått T-banen så mye som mulig, har det ikke vært noen vei utenom for barna.

Men etter lange og innestengte måneder i fjor har det at barna skal få gå på skolen og treffe andre barn vært såpass viktig for oss, at vi har vært villige til å sende dem på skolen og på det som har vært arrangert av idrett gjennom denne tiden. Men det har selvsagt kostet. Eldstemann på 16 har som eksempel sittet i karantene hele fem ganger.

Da han for noen uker siden slapp ut fra sin siste 10-dagers karantene, krevde hockeyklubben at han måtte testes før han kunne returnere på isen, selv om han var symptomfri og hadde sittet karantenetiden ut. Så vi testet ham, igjen. Jeg tror det var for 15 gang siden i fjor sommer, fordi skolen også har testet elevene regelmessig. Det at skolen til gutta har hatt ressurser til hyppige tester av elevene, er nok også et privilegium som mange ikke har her i USA.

Sønnene våre på 14 og 16 år har blitt testet jevnt og trutt gjennom hele det siste året. Her testes de for koronaviruset før skolestart i september 2020.
Sønnene våre på 14 og 16 år har blitt testet jevnt og trutt gjennom hele det siste året. Her testes de for koronaviruset før skolestart i september 2020.

Men han var smittefri og kunne returnere til trening og isen - og sin første hockekamp på over ett år spilte han to-tre dager etter testen. Med munnbind på i tillegg til alt annet beskyttelsesutstyr.

Og så sender du ham på hockey, som er noe av det verste, sier du.

Vel, som sagt, det er en risiko vi har vært villige til å ta gjennom dette.

Og en risiko vi har levd godt med – med også tatt konsekvensene av.

Man tilpasser seg, heter det vel. Og nå har jeg tilpasset meg livet i New York.

Dødstallene faller kraftig

Etter å stort sett bare ha sett elendighet siden i fjor våres, ser og drives jeg nå utelukkende av det positive. For det har vært mye positivt med New York og USA de siste ukene.

For selv om smittetallene fremdeles er langt høyere enn i Norge mange steder, har de lenge vært på vei ned, selv om det akkurat nå har hatt en liten oppgang og USA holder pusten for at man ikke skal oppleve en ekstrem ny fjerde bølge.

Antall dødsfall har også sunket betraktelig i staten New York, fra 800 på det verste, til 200 i januar - og rundt 50 daglige dødsfall nå. Solen og våren er også kommet, og samtidig er restaurantene nå åpne for å kunne servere med 50 prosents kapasitet innendørs - samtidig som køene popper opp utenfor de dyreste merkebutikkene i Soho.

Dødstallene i USA har sunket kraftig i det siste, fra en topp på over 4000 daglig tidligere i vinter, til godt under 1000 i dag.
Dødstallene i USA har sunket kraftig i det siste, fra en topp på over 4000 daglig tidligere i vinter, til godt under 1000 i dag.

Og så er det jo vaksinene, ikke minst.

Her gjøres det nå et utrolig vaksinearbeid, og man vaksinerer nå rundt tre millioner amerikanere i gjennomsnitt hver dag - et tempo ingen andre land i verden kan måle seg med.

Her ligger de naturlig nok milevis foran Norge, og et imponerende maskineri er i gang.

«Nå er det snart overflod med vaksiner her, alle som vil kan få», sa noen til meg for noen uker siden.

Det var rundt den tiden jeg skrev litt om vaksine-turisme og vaksine-jegere.

Allerede i mars åpnet amerikanerne opp for at alle over 30 år kan få vaksinen i New York og fra 1. april kunne til og med sønnen vår på 16 år få ta vaksinen. «Angels of Harlem» tenkte jeg bare, da det fantastiske helsepersonellet i Harlem ga den ene sønnen vår den første sprøyta på mandag denne uken.

Her får vår sønn Wilhelm (16) sin første Pfizer-sprøyte i Harlem på mandag 19. april.
Her får vår sønn Wilhelm (16) sin første Pfizer-sprøyte i Harlem på mandag 19. april.

Med dette tilhører han en svært eksklusiv gruppe med norske 16-åringer som er vaksinert. I slutten av mars, var det bare registrert litt over 20 personer i Norge mellom 16 og 17 år som hadde fått vaksine, og i motsetning til han, hadde alle de underliggende sykdommer.

Dette er jo mulighetenes land

Selv fikk jeg min første sprøyte for en drøy måned siden, samme dag som de åpnet opp for at alle over 50 år kunne få den. Men jeg fikk den ikke fordi jeg var over 50, men fordi jeg fikk en av fire sprøyter som var til overs en kveld etter at vaksineringen var ferdig på et apotek i nabolaget.

Jeg fikk en mulighet og grep den - dette er jo mulighetenes land.

Den siste sprøyten fikk jeg nå på søndag som var, og den svir litt mer enn den første, men utrolig så deilig det føles å være ferdig vaksinert etter alt vi har vært gjennom det siste året!

Og akkurat nå får svært mange amerikanere muligheten til å få den livreddende sprøyta. så langt har rundt 130 millioner amerikanere har mottatt minst én vaksinedose, noe som tilsvarer 50,4 prosent av befolkningen over 18 år. Rundt 84 millioner, eller 32,5 prosent, er full vaksinert. Så stor er tilgangen på vaksiner enkelte steder at man i Alaska har bestemt at alle turister som kommer dit, kan få en vaksine fra 1. juni i år.

Det som i alle fall er helt sikkert, er at amerikanerne nå får vaksinen mye tidligere enn de fleste andre mennesker rundt om i verden.

Så i det perspektivet kan man trygt si at USA og New York på én måte trolig er det beste stedet i verden å være akkurat nå.

Men det betyr selvsagt ikke at jeg er klar for å bytte bort et liv i Norge med det å bo i New York og USA resten av livet. Det er å sette det vel mye på spissen. Sprøytespissen, faktisk.

Powered by Labrador CMS