Frie journalister utfordrer sensur og sjikane på Cuba

Fri og uavhengig journalistikk spiller en stadig større rolle på Cuba.

Etter de massive demonstrasjonene for mer frihet, demokrati, mat og medisin som førte til tallrike pågripelser i juli 2021, har sosiale medier i økende grad blitt en stridsarena for kubanere.

Instagram, Twitter og Facebook og et hav av uavhengige plattformer opplever stadig nye grupper av kubanere som krever flere rettigheter. Fri og uavhengig journalistikk har blitt et viktig våpen for å avdekke de kubanske myndighetenes overgrep og sensur.

Journalisten har snakket med en kubansk journalist om pressefrihet og arbeidsvilkårene som journalist i dagens Cuba.

Kritisk situasjon

Ifølge flere journalister, som ønsker å være anonyme, er den statlige sensuren meget aktiv overfor alle former for uavhengig journalistikk. Sensuren er strammet inn etter at tusenvis av kubanere i juli 2021 strømmet ut på gatene og krevde demokrati og frihet i en tid der pandemien rammer den sosialistisk styrte øya ekstra hardt, med en historisk økonomisk krise og uttalt mangel på matvarer og medisin.

De kubanske myndighetene slår hardt ned på borgere, og særlig journalister, som protesterer på åpen gate og bruker sosiale medier til å ytre krav om frihet, rettigheter og demokrati.

Også kunstnere, som musikerne Maikel Osorbo og Luis Alcántara, er fremdeles fengslet for deltakelse under juli-demonstrasjonene. Deres protestsang, «Patria y Vida» (Fedreland og liv), har blitt den uoffisielle kjenningssangen for de folkelige protestene. I november ble sangen kåret til Årets låt under Latin Grammy Awards i USA.

Professor og Latin-Amerika-forsker Benedicte Bull ved Universitet i Oslo beskriver Cubas situasjon som kritisk.

– Protestene er uttrykk for en desperasjon som har gjort borgerne modigere enn før. Det er store endringer mellom før og etter 11. juli, men folk har ikke helt mistet frykten. 15. november holdt mange seg hjemme på grunn av trusler fra myndighetene, sier Bull.

Fra militæret til fri presse

Ricardo Acostarana er 28 år og jobber for Tremenda Nota, et magasin som dekker politikk og samfunnsforhold, men også jobber for LHBTIQ-befolkningen og andre minoritetsgrupper. Magasinet skriver om alle former for seksuell orientering, og dekker det i en veldig åpen form.

Acostarana forteller om en hverdag som blir mer og mer vanskelig, og der det er nesten umulig å leve på grunn av matvaremangel og inflasjon. Med fem timers kø for å kjøpe basale matvarer, og medisinmangel på apotekene.

Han har tilbrakt åtte år i militæret og har også har jussutdannelse fordi militærkarrieren ga ham tilgang til universitetet.

– Hvorfor ble du journalist?

– Jeg har alltid skrevet og undersøkt urettferdighet, og journalistikken gir meg mulighet til å skrive om slike urettferdigheter. Som soldat har jeg lært teknikker for å få kilder til å åpne seg i intervjuer, den empatien bruker jeg som verktøy. Jeg trivdes aldri i militæret, og hadde ingen andre muligheter selv om jeg er utdannet jurist.

– Hva skriver du om?

– Jeg jobber for Tremenda Nota, som prioriterer seksuelle minoriteter og dekker Cubas undergrunn, som er sterkt utsatt, undertrykt og forfulgt. Jeg skriver også reportasjer og portretter, og får artikler publisert i flere andre uavhengige medier.

– Prøver å kontrollere på alle måter

Acostarana sier at det er umulig å overleve på journalistlønnen. Redaksjonen fungerer solidarisk, og får iblant donasjoner fra kubanere over hele landet. Slik fungerer også andre uavhengige medier på Cuba, fordi annonsemarkedet er veldig lite.

– Hvordan er vilkårene som journalist på Cuba?

LES OGSÅ:

Journalister i spansk nyhetsbyrå nektes å jobbe på Cuba

– Lovene sier én ting, men virkeligheten er en annen på grunn av en regjering om myndigheter som styrer journalistikkens vilkår etter deres egne behov. Generelt har Cuba ikke ytringsfrihet, men begynnende gråsoner. Det finnes offisiell presse, og samtidig den uavhengige som pålegges flere former for sensur. Med andre ord er vilkårene for en fri presse på Cuba ikke til stede, og myndighetene prøver å kontrollere på alle måter.

– Har forholdene endret seg de siste par årene?

– Det finnes langt mer uavhengig journalistikk i dag enn for få år siden, men jo mer vi prøver å vise av virkeligheten på Cuba, desto mer intens er sensuren. Stadig flere journalister blir innkalt til avhør og opplever sjikane. Myndighetene utplasserer politi ved redaksjonene i uke- og månedsvis. Små uavhengige redaksjoner er konstant omringet og overvåket, og hver gang en journalist går inn eller ut blir de forfulgt. Iblant blir de pågrepet eller kidnappet, og forsvinner i noen timer.

– Absurde løgner

Acostarana forteller at myndighetene også driver svertekampanjer mot medier og utvalgte journalister, og beskylder disse for å være betalt av CIA.

– Så kommer de med den klassiske beskyldningen om at mediene jobber for det amerikanske imperet og mot den sosialistiske revolusjon som grunn for at journalistikken skal bannlyses.

– Hvordan ser du på den offisielle pressen på Cuba?

– Den offisielle pressen er én av stadig færre organer som støtter og holder den politiske eliten ved makten. Det totalitære systemet har via den offisielle pressen kunne opprettholde et stort politisk og sikkerhetsmessig apparat, men også en ideologisk overbevisning hos et flertall av innbyggerne. Den uavhengige pressen har punkt for punkt avslørt virkeligheten.

– Hva forventer du av de neste par årene på Cuba?

– Cuba går gjennom den verste økonomiske, sosiale og politiske krisen i landets historie. Det ser vi hver dag, selv om de prøver å vise en annen virkelighet med absurde løgner via den offisielle pressen. Jeg tror den brutale virkeligheten påvirker så mange kubanere at de kommer til å protestere mot de offisielle løgnene.

Til orientering: Noen av sitatene er justert og endret etter publisering.

LES OGSÅ:

Reagerer sterkt etter at journalist ble pågrepet for oppvigleri i Hongkong