Det er med stor sorg og savn vi konstaterer at Dag Langholm har lagt ned sin skrivende penn

Høyt respektert som han var, hos landets toppidrettsutøvere, ledere, kolleger og det lesende publikum, er det med stor sorg og savn vi konstaterer at Dag Langholm har lagt ned sin skrivende penn og øvrige jordiske verktøy.

Dag ble fast ansatt på VG- sporten i 1978 og kom til å prege avdelingen i nærmere 40 år inntil han valgte å pensjonere seg i en alder av 62 år. Han var dedikert og opptatt av sitt fagområde hvor hans interesse spesielt dreide seg rundt sykkel, skiskyting, ishockey og ikke minst kvinnefotball, som kanskje den første skrivende journalist som tok denne idretten på alvor.

Dag var alltid behjelpelig og hardtarbeidende. Han var, som kolleger beskriver han, et forbilledlig forbilde på anstendighet, grundighet, avbalansert av entusiasme i alt han gjorde. Man ble rett og slett i godt humør både av å se og snakke med Dag. Latteren var alltid der.

Hans kollega på VG-sporten gjennom flere tiår, Trygve Sundbø, beskriver Dag Langholm på denne måten: «Han var en av de fineste og snilleste kollega jeg noensinne har hatt. Dag var en legendarisk sportsjournalist i VG og skrev spesielt om skiskyting til yttergrensene variert og innsiktsfullt. Utøverne ga ham full tillit, noe han aldri misbrukte».

Da han stille, veloverveid og rolig gled inn i pensjonistenes rekker fikk han og sin kjære kone Kari oppfylt en av sine store drømmer, nemlig å sykle fra Norge til La Manga i Spania, hvor de hadde sitt ferieparadis. Den 3030 kilometer lange turen ble et minne for livet som han med stor glød og entusiasme gjerne fortalte om til sine venner og kolleger.

Men livet hadde også sine skyggesider de siste årene. Tapet av hans sønn, som døde i en fasadeklatreulykke i Kolbotn, satte som naturlig er sine dype spor. Den smilende, vennlige latteren ble brått endret til et ettertenksomt og gråtfullt ansikt når temaet ble brakt på banen.

Det siste året av hans 71-årige liv ble heller ikke slik en hedersmann innen sportsjournalistikken hadde fortjent. Midt under koronaepidemien fikk han lungekreft, kom langt bak i vaksinekøen og kunne ikke ha kontakt med sine kjære, barn og barnebarn. Eneste glede, som den sportsidiot at han alltid hadde vært, var TV-sendingene fra store og mindre store begivenheter.

Ting forandrer seg. Nå er det annerledes. – For bare fire år siden var vi friske og raske og kunne sykle milevis av sted, minnes hans kone Kari.