Ambulansesaken en gang til

For ikke mange årene siden var normen i norsk pressejuss at det var fakta var avgjørende for om mediene skulle frikjennes eller felles i en ærekrenkelsessak. Var fakta feil gjengitt, lå du som journalist årlig an. Denne normen har (heldigvis) endret seg med tiden.

Et vannskille i så måte var saken som Bladet Tromsø førte mot Norge i den såkalte selfangersaken på slutten av 90-tallet.Trømsø gikk seirende ut av saken, men det mest interessante er at pressen heretter fikk stadig videre fullmakter til å fremstille ærekrenkende påstander så lenge man som journalist opptrådte i god tro og dessuten handlet i henhold til god presseskikk. Jeg kjenner personlig saken godt – som redaksjonelt ansvarlig da selfangstinspektør Odd Lindberg en sommerdag i 1988 ga oss tilgang til sin famøse rapport om norsk selfangst.

Andre rettsavgjørelser, som for eksempel i Tønsbergs Blads sak i Strasbourg i ”bopliktsaken”, har bidratt til å utdype betydningen av kildenes posisjon og relevans. Dette er rettsavgjørelser jeg mener har utdypet og utvidet ytringsfriheten – dommer som er i samsvar med et moderne og opplyst samfunns fundament.

Like fullt: I rettssal K32 i Borgarting Lagmannsrett tirsdag, gikk Dagbladets prosessfullmektig Frode Elgesem langt i å hevde at betydningen av virkeligheten/faktabeskrivelsen med årene er blitt ytterligere svekket. Det er fakta slik pressens kilder formidler dem som etter hans mening først og fremst må danne grunnlaget for rettens avgjørelser (jeg presiserer at jeg baserer min tolkning på brokker av et innledningsforedrag, og at Elgesem sikkert kommer til å nyansere dette bildet etter som rettssaken skrider frem).

 Uansett er det med andre ord legitimt å stille spørsmålet: Hvilken status har fakta i en sak som den vi nå er oppe i? Har videreformidlingsretten gått for langt? Hva skjedde egentlig denne varme sommerdagen i parken? Hvor langt kan man gå i formidle åpenbart injurierende påstander uten å ha mulighet til å verifisere dem? Er det for eksempel rimelig å holde tilbake videreformidlede påstander om rasisme så lenge det ikke var mulig å få tilgang til personene som ble anklaget – og på denne måten gi anledning til kontradiksjon? (vi husker vel alle at Schjenken og hans partner hadde fått munnkurv av Ullevål…). Burde ikke journalister kjenne såpass til gruppedynamikk og kildevurdering at de drøyer med å utdele terningskast seks i rasisme inntil alle parter har fått anledning til å uttale seg?

 Norsk redaktørforening, og generalsekretær Nils Øy kommer til å spille en nøkkelrolle i denne saken. Det er i utgangspunktet satt av en og en halv time til ham i vitneboksen. Det er svært rimelig at Dagbladet vil øse så mye avisen kan av hans store arsenal av kompetanse på pressejuss og presseetikk. Som tilskuere kommer vi til å få en interessant leksjon i mediehistorie og interesseavveininger. Like fullt må vi også huske at han er Dagbladredaktørenes fagforeningsleder i denne saken og som sådan forpliktet til å se saken fra avisens side.

Det skal derfor bli spennende å se hvordan Schjenkens advokat Carl Bore har tenkt å parere de etiske avveiningene som Øy vil fremheve. For presseetikk er interessant i denne saken – i like stor grad som juss. Ser man på ytringsfrihetsdommene fra Strasbourg de siste ti årene vil man oppdage en påfallende trang til å skyve presseetikken foran seg. Opptrer man i samsvar ”the ethics of journalism” har man langt på vei EMD på sin side. Problemet med en slik rettspraksis er selvsagt at presseetikk ikke er noe som er avgrenset til interne debatter i mediene, men noe publikum selv har berettiget krav på å gjøre seg opp en mening om – vi snakker om en slags allmenn-moral. Dette har pressens selv anerkjent blant annet ved å invitere representanter for allmennheten inn i PFU.

 Og derfor bør det høres også andre stemmer om presseetikk i Borgarting enn dem som kommer fra pressens organisasjoner.

 For ordens skyld minner vi om punkt 1.5 i Vær Varsom-plakaten: ”Det er pressens oppgave å beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner, private foretak eller andre” og at “andre” i denne sammenhengen kan dreie seg om pressen selv og at punktet derfor verner Erik Schjenken like mye som Ali Farah.