Den gode nyheten for deg som mener deg utsatt for maktmisbruk av norske presseorganer: PFUs behandling av tre web-tv-overførte klagesaker i går var så grundig at man som klager kunne føle seg trygg på å få sin sak skikkelig behandlet.
Den dårlige nyheten er at presseetikken fortsatt ikke er noen eksakt vitenskap, og at Pressens Faglige Utvalg (PFU) fortsatt har presseetiske hauker i sin midte som har liten interesse av at domsavsigelser gir pressen strammere etiske retningslinjer.
Gode forberedelser = god jobb
Hvor god jobb PFU-medlemmene gjør, er langt på vei en direkte konsekvens av hvor godt de har satt seg inn i hver enkelt klagesak. I de tre sakene som ble vist i går, briljerte det ene utvalgsmedlemmet etter det andre med innsikt i sakene på detaljnivå, og dertil solide grep om de presseetiske problemstillingene. Dette preget da også debatten i utvalget. Og når debatten blir så dyptpløyende og klar som på gårsdagens møte, er Journalisten.nos web-tv-overføring av PFUs behandling av klagesaker glimrende TV om man har et minimum av interesse for journalistikk. Ønsker du å lære mer om den journalistiske logikk og om grensedragningene i spillet mellom journalist og kilde, bør du kort og godt ikke gå glipp av disse månedlige overføringene.
Jarle Trå vant frem
Gårsdagens hovedsak var klagen på Dagbladet Magasinets bredt anlagte og kritiske «Sannheten rundt Jarle Trås redningsaksjon»-reportasje. Forut for publisering lå en redusert Trå lå på sykehus etter amputasjonsoperasjoner. Han takket derfor nei til å bli intervjuet av Dagbladet mens han lå i sykesengen. Det springende punkt for PFU ble hvorvidt Dagbladet hadde gjort nok for å formidle til Trå og hans nettverk hvor alvorlig anklagene som ville bli rettet mot ham var, og hva de konkret dreide seg om. PFU-sekretariatets forslag til konklusjon var at det hadde avisen ikke, og etter grundig og god debatt på 51 minutter kom PFU til det samme.
Læringen av denne saken er for både journalister og kilder følgende: PFU fastholder sin konsekvente og harde linje når det gjelder samtidig imøtegåelse, jfr. Vær Varsom-plakatens (VVP) punkt 4.14. Her har sekretariat og utvalg nå i en rekke saker vært ufravikelige: den som blir utsatt for sterke beskyldninger, må få vite hva disse konkret dreier seg om før publisering. Det holder ikke bare å indikere hva de dreier seg om. For profesjonelle kilder betyr dette at i omdømmeskadelige saker kan man med PFU i ryggen kreve at journalister skal konfrontere en med samtlige anklager og deres konkrete innhold. Dette er selvsagt av uvurderlig betydning, og gir alt i alt det beste forsvaret i slike saker, jfr. http://bit.ly/aYI9lK
Endelig fikk TV 2 Hjelper deg en smekk
PFU har alt for lenge tatt i TV 2 Hjelper deg og NRKs Forbrukerinspektørene med silkehansker. Dette er etter denne anmelders synspunkt de mest uetiske redaksjonene i de seriøse norske presseorganene. Vi snakker her om journalister og redaksjonsledere som på den slueste måte og med hjelp fra sine profesjonelle presseetikkadvokater utnytter VVP-reglene for ikke å bli felt. At dette er et regelverk som jo først og fremst er blitt laget for å beskytte og oppmuntre til anstendig journalistikk, bryr de seg lite om. Når man på nært hold har vært vitne til hvordan disse tunneljournalistene stiller nøyaktig samme spørsmål 10-20 ganger for å få sitt intervjuobjekt (»skurken») til å smile eller si noe dumt (og hvis de lykkes, gjett hvilke bilder de bruker), mister man raskt enhver illusjon man måtte ha om deres høylytte kling-klang om redaksjonell integritet og samfunnsoppdrag.
I bilbarneseteleverandøren HTS BeSafes klagesak innstilte PFU-sekretariatet på samlet vurdering-frifinnelse (frifinnelse men indirekte og betydningsløs kritikk), til tross for TV 2 Hjelper degs slurvete og tendensiøse fremstilling av Forbrukerrapportens barnebilsetetest. Men da hadde ikke sekretariatet regnet med flere oppgående PFU-medlemmers kritiske og faktabaserte blikk. Innstillingen ble snudd til «kritikk», og man kunne formelig ane hvordan seriøse journalister og profesjonelle kilder landet rundt tok bølgen og applauderte høylydt for at TV 2 Hjelper deg fikk som fortjent. La oss inderlig håpe at dette er innledningen til en ny og tøffere holdning til en form for journalistikk som alt for lenge har brakt norsk presse i vanry.
Mørkemann tapte
Kristenfundamentalisten Jon Kvalbein vant heldigvis ikke frem med sin ideologiklage på NRKs (Schrödingers katt) program om en dansk undersøkelse som indikerte at barn av lesbiske foreldre har færre psykiske problemer enn andre barn. Utvalget var imidlertid skjønt enige om at programinnslaget var elendig NRK-journalistikk, og leder Isungset betegnet kritikken som «drepende». Ifølge uttalelsen var formidlingen «ufullstendig og upresis, (…) overveiende positivt vinklet og tendensiøs.» Vi vet at PFU-sekretariatet ikke kan velge fritt hvilke saker som skal web-overføres, men håper vi i fremtiden kan få servert saker av større presseetisk interesse enn denne. At Nina Karin Monsen (som var klippet inn i innslaget) mener at PFU bør legges ned på grunn av sin uttalelse i denne saken, skal ikke utvalget ta så tungt. NMK kjemper en ensom kamp i offentligheten, ja vel, men hvor beundringsverdig er det når hun farer med det rene vås? Tro om Fritt Ord er like happy med å ha stukket til henne sin edle pris i dag?
MÅNEDENS TERNINGKAST:
Eva Sannum: 6
Som andrevoterende i Trå-saken var Sannum den første som argumenterte for at Dagbladets førstesidetittel, «Sannheten om dramaet» forsterket kravet til samtidig imøtegåelse. Dette poenget hadde sekretariatet oversett i sin innstilling, men det kom til å prege debatten som fulgte og fikk avgjørende betydning for at PFU landet på 4.14-felling. Videre var hun som andrevoterende i barnesetesaken den som først tydelig tok til orde for kritikk. Som småbarnsmor bidro hun også med betydelig spisskompetanse i denne saken, og hennes blikk på TV 2 Hjelper degs omtrentlige og tendensiøse journalstikk var skarpt og godt. Når Sannum også scoret innertier med sin argumentasjon i Kvalbein-saken, var det aldri noen tvil om hun gikk seirende ut av denne PFU-runden. Fortsetter Sannum slik, kan vi ikke annet enn å håpe på at hun overtar Ingeborg Moræus-Hanssens plass i PFU til høsten. Men hun kan bli flinkere til å sette punktum.
Hilde Haugsgjerd: 5
Haugsgjerd ville ikke felle Dagbladet for 4.14-brudd fordi hun mente Trå hadde gjort seg utilgjengelig/ikke svart på anklager fordi han prøvde å få regi. Målt etter en «4.14-krav-til-pressen»-målestokk må hun anses for å være noe av en «hardliner» på den pressevennlige siden. Vi var klart uenige med hennes synspunkt her, og PFU valgte å ikke lytte til Aftenpostens sjefsredaktør. Hun syntes imidlertid å ville felle for «Sannheten om dramaet»-tittelen (VVP 4.4), og hennes argumenter var i det hele tatt ikke dårlige og de røpet god sakskunnskap Men: Haugsgjerd var selve dronningen i klagesaken mot TV 2 Hjelper deg! I Isungsets inhabilitetsfravær styrte hun debatten på et beundringsverdig vis. Og sist men ikke minst: Hun arresterte saksbehandler for feilinformasjon om klagers argumentasjon, og dette trakk henne opp til en sikker 5-er! Pluss også for gode refleksjoner i Kvalbein-saken.
Camilla Serck-Hanssen: 5
Traff godt og var på rett side i de tre sakene, men forelsket seg nok en smule i egen argumentasjon i Trå-saken. Ja, det var inkonsekvent av Dagbladet å mene at Trå både var for syk til å svare og at han burde ha svart, men det var tross alt ikke her den presseetiske hunden lå begravd. Hun var imidlertid presis og korrekt hardtslående i Kvalbein-saken, som jo berørte et felt hun kjenner godt: forskning. Her korrigerte hun også PFU-formannens feilinformasjon om at det den aktuelle undersøkelsen bare dreide seg om ni barn. Det må være betryggende for PFU å ha et så oppgående medlem som filosofiprofessor Serck-Hanssen, som leser sakspapirene så grundig at hun kan oppklare andres feiloppfatninger.
Henrik Syse: 5
Antagelig det beste vi har sett av Syse i PFU-sammenheng. Han inntok tidlig de standpunktene utvalget ble stående med i de tre sakene, og satte dermed sitt preg på møtet. Som Serck-Hanssen var han særlig sterk i Kvalbein-saken, og i barnesetesaken snuste han på 6-eren. Hans oppsummering i Trå-saken var også helt på topp. Syse våget mer enn hva han pleier å gjøre, men det er fortsatt rom for å våge mer og i å gå lenger i å utfordre de andre med sitt intellekt og sin rettferdighetsoppfatning. Det var i det hele tatt påfallende og imponerende hvordan allmennhetsrepresentantene, de tre S-ene Syse, Sannum og Serck-Hanssen påvirket og til dels styrte debatten på gårsdagens PFU-møte.
Halldis Nergård: 5
Var desidert beste PFU-medlem i Trå-saken, her stod innsatsen til en soleklar 6-er. Hun var den eneste som problematiserte Dagbladets bruk av en sherpa og ikke minst den særdeles forutinntatte Jon Gangdal som sentrale kilder. Bare tanken på at Gangdal, som jo gang på gang har kritisert Trå i det offentlige rom, var «kulturell fortolker» for sherpaen, burde få alle varsellamper til å ringe. Dessverre tullet Nergård seg litt bort i Kvalbein-saken. Hun var nok på rett side, men å stille spørsmål ved om de danske forskerne skulle fått en eller annen form for tilsvar, var langt til side for mål. Som web-tv-seer kan man også ønske noe bedre diksjon fra Nergårds side.
Odd Isungset: 5
Super møteledelse, det må kreve stor selvdisiplin å sitte stille og vente til alle de andre har sagt sitt. Hans oppsummeringer var klart gode, og ble langt på vei stående som utvalgets konklusjoner. Han begikk en liten glipp i Kvalbein-saken, men det trekker vi ikke mye for. Isungset var inhabil i klagen mot TV 2 Hjelper deg. Vi er ikke sikre på at han hadde fått like høy score om han ikke så hadde vært.
Ellen Arnstad: 2
Hvem skulle trodd at det i den pene og pyntelige Henne-redaktøren bor en presseetisk hauk? Arnstad påstod hardnakket og gjentatte ganger at Dagbladet hadde gjort alt som gjøres kunne for å konfrontere Jarle Trå. «Hva mer kunne Dagbladet gjort?» spurte hun retorisk. Det hadde sekretariatet i sin innstilling svart utmerket på, og utvalget kom da også til at Dagbladet måtte felles fordi avisen ikke hadde gjort nok. Ettersom Arnstad åpenbart hadde lest sakspapirene grundig, er vårt harde tips at det i denne saken skortet noe på presseetisk kompetanse. Nederlaget må ha hatt sin innvirkning, for i etterfølgende Kvalbein- og barnesetesakene var Arnstad stum som en østers. Men ikke gi deg, Ellen, vi trenger representanter fra magasinsiden!
John Olav Egeland: 4
JOE måtte gå på gangen i Trå-saken, og var unødig problematiserende i Kvalbein-saken. Når man er glad i å høre sin egen stemme, er det fort gjort å virre seg inn i bisetninger og omstendelig argumentasjon, og det skjedde med Egeland i denne saken. Han «picked a fight» på tampen med den presseetisk sett skarpeste kniven i allmennhetsskuffen, Camilla Serck-Hanssen, og det kom han ikke spesielt godt fra. Egeland var likevel tidlig på «kritikk»-siden i barnesetesaken, og når han først la sin store vekt til her, var det egentlig aldri tvil om at sekretariatets innstilling ville bli snudd.
Kokkvold: 6
Det er et paradoks at jo mindre Kokkvold sier under PFU-møtene, desto bedre er utvalgets overlegninger. I går trengte han ikke si så mye. Og når han tok ordet, var virkningen stor. På slutten av debatten i Trå-saken stilte Kokkvold følgende forløsende spørsmål (som egentlig bør stilles i alle 4.14-saker der det hersker usikkerhet om en anklaget part er blitt konfrontert med det konkrete i beskyldningene): Hadde Jarle Trå visst hva Dagbladet kom til å beskylde ham for (blant annet for å ha satt fem menneskeliv i fare) og hvilke kilder som var blitt brukt, ville han da tatt til gjenmæle? Kokkvolds eget svar var at det ville Trå åpenbart gjort, og det var vanskelig å være uenig med. Og da ble det plutselig ikke så tungt og vondt lenger for Arnstad og Haugsgjerd å felle for 4.14-brudd. James Reston-sitatet Kokkvold dro opp av lomma innga PFU et friskt og besjelet pust fra en stor amerikansk journalist, slik skulle vi gjerne sett mer av! At NP-generalsekretæren heller ikke hadde problemer med at utvalget snudde hans sekretariats innstilling i barnesetesaken, var med å sikre ham en ny ettertraktet 6-er!
Øvrige PFU-sekretariat: 2
Innstillingen til uttalelse i Trå-saken var usedvanlig lang og grundig. Er dette en ny trend? I så fall hilser vi den velkommen, for en slik utvikling vil utvilsomt styrke den presseetiske læringsoverføringen som ligger i PFU-uttalelsene. Men vi må trekke litt for at Trå-innstillingen ikke berørte Dagbladets ytterst tvilsomme førstesidetittel.
At innstillingen i barnesetesaken var for snill, hvilket jo også utvalget kom til, trekker vi derimot mye for. For vi har sett oss grundig leie på at TV 2 Hjelper deg og FBI så lenge har fått ture frem slik de gjør med PFU i ryggen. Men hva som i våre øyne og ører ødela helt for sekretariatet i går, var at saksbehandler i barnesetesaken oppga at klager i sin argumentasjon ikke hadde berørt problematikken rundt hvordan barnesetet var brukt i den aktuelle testen. Hilde Haugsgjerd kunne da informere ham om at dette hadde klager gjort til fulle i et av vedleggene.
Vi tror at saksbehandler her falt inn i et lite sort hull som bare varte noen sekunder. Men hadde det vært slik at saksbehandler ikke hadde oversikt over hva klager skriver i vedleggene, ville det vært oppsiktsvekkende og meget lite betryggende sett fra klageres ståsted. Som klager kan man være redd for at ikke PFU-medlemmene leser vedleggene. Men hvis saksbehandler som lager sammendrag av sakene og skriver innstillingen til uttalelse heller ikke leser dem/har oversikt over dem, hvor ender vi da?
Uansett: hatten av og dypt bukk for Haugsgjerd som hadde lest vedleggene og oppklarte fadesen.
