Bogstad Camping var det første hjemmet for Per Flåthe da han begynte å frilanse i Oslo. Nå får han et gjensyn med stedet når han besøker datteren som bor like ved. Foto: Eskil Wie Furunes
Bogstad Camping var det første hjemmet for Per Flåthe da han begynte å frilanse i Oslo. Nå får han et gjensyn med stedet når han besøker datteren som bor like ved. Foto: Eskil Wie Furunes

Per Flåthe var vitne til død. 20 år senere kom bildene tilbake og gjorde han syk

– Før eller siden så tar fortiden deg igjen.

Publisert   Sist oppdatert

«Nå er det hjertet. Nå er det slutt», tenker han.

Per Flåthe kjører bil når han får følelsen av at alt går i svart. Pusten går hurtig. Øynene flimrer. Bilder fra livet dukker opp, som en slags revy.

Han stopper bilen i en lomme langs veien. De fysiske symptomene roer seg ned etter hvert. Så ringer telefonen. En kompis prøver å ta kontakt.

«Hei Per, det er en stund siden vi har snakket sammen. Hvordan er det med deg?»

Det går ikke i det hele tatt bra med den erfarne frilansjournalisten Per Flåthe. 63-åringen skjønner han har behov for umiddelbar hjelp. Psykisk hjelp.

«Er du hjemme», spør Flåthe.

«Ja», sier kompisen.

Flåthe reiser dit umiddelbart.

– Da kom det totale sammenbruddet. Da var jeg helt tom. Helt uten stand til å tenke på noen ting. Alt var bare forferdelig trist, sier Flåthe i dag.

Bilder fra fortiden

Det var mai 2018 at han møtte veggen og fryktet han skulle dø. Han opplevde et angstanfall, plutselig, men ikke helt uten forvarsel. Minnene hadde alltid vært der. Det siste året hadde han blitt ekstra gira, fått «overtenning» på helt normale ting, som han selv forklarer.

– Før eller siden så tar fortiden deg igjen, sier Flåthe.

Siden 80-tallet har han levd store deler av livet som frilanser. Fra Vestfold til Stavanger var det ofte han som rykket hvis ulykker, drap, kidnappinger eller lignende førte til tragedier. Først for VG, Scanpix og Dagbladet, så Porsgrunn Dagblad, senere for Telemark Arbeiderblad, og aller mest for Dagbladet.

Uansett tid på døgnet. Per Flåthes svar var alltid ja.

– Det er adrenalinet. Du blir junkie, altså. Jeg var helt krakilsk og kunne ikke få nok adrenalin. Jeg tror ikke jeg tenkte. Jeg ville ikke gjort det samme nå som den gang, sier Flåthe i dag.

Han ble roligere med årene, men oppdragene var ofte like alvorlige. Etter ti år som fast frilanser og ansatt for Porsgrunn Dagblad i Langesund, begynte han å frilanse mer aktivt for Dagbladet igjen fra 2008. Han dekket Kebnekaise-ulykken og Utøya.

– Da må jeg få lov til å rose Dagbladet. De hang meg ikke ut til tørk. Jeg ble tvangsinnkalt til debriefing i ettertid. Det er jeg veldig glad for, sier Flåthe.

I 2016 fikk han nok av livet som frilanser. 62 år gammel hadde han vokst fra blålyslivet og vært vitne til en håndfull døde mennesker. Han takket ja til jobben som daglig leder i trykkerifirmaet Duray Total i Telemark.

Våren 2018 kom angsten.

Dette er et av de mest brukte bildene Per Flåthe har tatt. I september 1994 var Per Flåthe vitne til gisselsituasjonen på Torp som eskalerte fra time til time. Her er det før de to involverte ranerne har ankommet Torp, og etter de har kidnappet et pensjonert ektepar. Foto: Per Flåthe
Dette er et av de mest brukte bildene Per Flåthe har tatt. I september 1994 var Per Flåthe vitne til gisselsituasjonen på Torp som eskalerte fra time til time. Her er det før de to involverte ranerne har ankommet Torp, og etter de har kidnappet et pensjonert ektepar. Foto: Per Flåthe

Vitne til selvdrap

Umiddelbart etter bilturen, hvor Flåthe fryktet at han skulle dø, fikk han hjelp fra venner, familie og helsevesen.

Nå, høsten 2019, er det én episode han forteller om som han har hatt mest trøbbel med. På jobb for Dagbladet i august 1998 var han fotograf på en sak om en ung barnefar som hadde kidnappet sin datter.

En lang politijakt, med pressen på slep, endte på kveldstid med barnefaren på den ene siden og politiet hundre meter unna på den andre siden. Flåthe fulgte konfrontasjonen med kikkerten sin, som han alltid har med på oppdrag.

Så tar barnefaren sitt eget liv.

– Jeg så det. Det er nok den enkelthendelsen som har satt størst spor, sier Flåthe i dag.

Datteren var «veldig trøtt og sliten, men ellers i fin form», opplyste politiet like etter hendelsen.

Men 20 år senere var ikke Flåthe i fin form. Bildene fra den dagen i 1998 ligger på netthinnen ennå.

Han ble ofte sittende på terassen hjemme etter bilturen. Ikke grublende, men tanketom.

– Det var akkurat som luften hadde gått ut av ballongen. Det var helt merkelige greier. Det er vanskelig å forklare, sier han.

Samtidig gikk trykkerifirmaet konkurs og han var uten jobb igjen. Han gikk turer, satte seg mål i samråd med legen, og ble sykemeldt ut 2018.

– Det var en helbredelse av hjernen som foregikk, mener Flåthe.

Å snakke om følelser

Etter hvert ble det bedre. Et nytt barnebarn på høsten gjorde at han for første gang på lenge kunne gråte for glede. I 2019 begynte han som frilanser igjen, selv om han også har begynt som livet som pensjonist.

– Man sier jo at vi menn ikke snakker om følelser. Vi er for dårlige på det gjennom livet vårt.

– Ja, jeg har definitivt vært for dårlig. Det var en helt uaktuell sak å snakke om følelser. Heller ikke snakk om å sette seg ned og gråte en skvett. Det var bare å få på plass neste avtale og fyke av gårde.

– Tror du det hadde hjulpet, gjennom årene, å snakke mer om følelser med venner og kolleger?

– Ja. Helt opplagt. Det er tvingende nødvendig å gjøre det. I dag regner jeg med redaksjoner har rutiner på det.

– Og på det personlige plan?

– Jeg tror det er veldig viktig. Det må være en venn eller to du har ekstrem tillit til, sier Flåthe, og fortsetter:

– Jeg har snakket med kona mi, men aldri nok. Jeg har skjønt i ettertid at jeg har blitt litt som min far. Han var krigsseiler og hadde mange ubehagelige ting bak seg. Men han ville aldri snakke om det han opplevde. Alt det som var ubehagelig, og som jeg selv så, var ikke noe jeg tok med hjem.

Per Flåthe er nå 64 år. Han lever halvveis som pensjonist og bestefar, og halvveis som evig frilanser.
Per Flåthe er nå 64 år. Han lever halvveis som pensjonist og bestefar, og halvveis som evig frilanser.

– Aldri jaktet pengene

Journalisten møtte første gang Flåthe under presentasjonen av Frilansundersøkelsen 2019. Gjennom 30 år som frilanser kjenner han seg veldig igjen på hva dagens frilansere svarer.

– Det økonomiske er veldig lett gjenkjennelig. Særlig for oss som har jobbet opp mot lokalaviser og nyheter. Vi har nesten alltid vært prisgitt redaktørenes vilje til å betale, sier han.

Han har møtt både kjipe og hyggelige redaktører. For rundt 30 år siden opplevde han også en svært hyggelig redaktør i Norsk Oljerevy som økte honoraret for en reportasje fra 10.000 til 14.000 kroner.

– Det er én gang i hele mitt liv som frilanser at jeg har opplevd noe slikt. De fleste gjør ikke det. Alle redaktører har ikke vært motvillige, men jeg skjønner jo at de har et overordnet ansvar for å holde budsjett. Det er en del av spillet.

Selv om han ikke har blitt rik av livet som frilanser, og er delvis prisgitt en kone med stabil inntekt, skryter han av frilanslivet. Litt som Frilansundersøkelsen viser: Lite penger og ofte dårlige vilkår, men svært høy trivsel.

– Å jobbe som frilanser er ganske moro og spennende. For dem som elsker variert arbeid, så kan du knapt få noe mer variert enn det å være frilanser, sier Flåthe.

– Jeg har aldri jaktet pengene, konkluderer han.