En nettdebattant takker av

Er nettdebatten demokratiets svarte får eller er den ytringsfrihetens redning?

Nettdebatt er ukomplisert. Logg inn, skriv din mening og publiser. Det kompliserte er meningene. Rette eller gale. Stein N. Johansen fra Horten, opprinnelig Bygdøy-gutt, har hytte i nedslagsfeltet til Gudbrandsdølen Dagningen og ville forsøke seg i nettdebatten der. Han merket seg den massive forhåndsdømmingen i diskusjonen under en artikkel om ordfører Rune Øygard. Johansen følte for å provosere og sa de andre imot. Svaret kom kjapt: Pass deg nå for å innta Øygards syn.

Johansen er ingen fremmed i de digitale samtalene. Gjennom fem år har han delt sine meninger tusenvis av ganger i nettutgaven til Gjengangeren. Han deltar også Aftenpostens og E24s debatter. Men aldri under eget navn, alltid som Sigøynermøllen.

Vil gjerne provosere

Profilnavnet har ikke noe med tiggende romfolk å gjøre. Det er hentet fra shipping. En sommerfugl som heter Gipsy Moth på engelsk, løvskognonne på norsk. Den er uønsket i USA fordi den spiser ren eikeskog.

– Jeg hadde ingen dypere tanker med det, og så vekker det litt oppsikt da. Jeg hadde aldri trodd det skulle få en stor følgerskare. Veien ble til mens jeg gikk.

Johansen er ifølge ansvarlig redaktør Torgeir Lorentzen i Gjengangeren ikke et av trollene i avisens nettdebatt. Han er en skarp fyr og ofte herlig provoserende, forklarer redaktøren. Nesten alltid på sak og bare unntaksvis tar han mannen.

Debattanten er pensjonist og tidligere skipsmegler. Meningene har han delt for gøy og for å fremme påstander. Rett og slett for å se hva som skjer.

– Jeg har kanskje et talent for å provosere. Men jeg leter ikke etter provokasjoner. Det er saken som får meg til å tenke. Jeg ønsker å vite hva folk står for. Noen ganger ønsker jeg å gi et stikk. Men jeg husker ikke lenger en brøkdel av det jeg har debattert.

 Sletter få

Nettansvarlig Siv E. Limkjær forteller at Sigøynermøllen med god margin har vært den mest aktive debattanten hos Gjengangeren. Neste på listen har noen hundre innlegg, mot Johansens flere tusen.

Debatten går for det meste greit i lokalavisens nettartikler, men noen innlegg må slettes. Limkjær anslår det til å ligge på rundt fire prosent. Med Facebook Comments tror hun debatten blir enda sakligere enn med Disqus. Men også etter innføringen av Facebook- debatt, er innlegg slettet.

– Det er ikke selvsagt at debatten blir ren og fri for rusk av den grunn. Samtidig opplever vi at debatten har dabbet litt av etter overgangen. Så vidt jeg kan se er tre aktive deltakere borte, forteller Limkjær.

Den ene av disse er altså Johansen. I Gjengangeren er det ikke de store sakene, men de små og nære som skaper debatt.

Og så forhåndsmodereres hvert eneste innlegg. Limkjær tror det kan dempe debatten at innleggene ikke kommer ut umiddelbart.

– Vi har noen artikler hvor vi stenger debatten. Og forhåndsmoderering gjør det enklere å luke ut kommentarer som ikke har noe på vår nettside å gjøre. På en vanlig dag bruker Limkjær rundt 15 minutter på å røkte debatten. På hektiske dager bruker hun halvannen time. I snitt har Gjengangeren 6.500 unike brukere om dagen.

Journalisten la om

Gjennom våren og høsten 2008 diskuteres det hvordan debatten på nett skal håndteres. Forhåndsmoderingering burde være et krav, mente ledelsen i Norsk Journalistlag. Men deres eget fagblad ville ikke følge eiernes ønske og valgte redigering i bakkant, til sterk kritikk fra NJs landsstyre. Etter at Journalisten ettergikk Dagsrevyens reportasje om «Romkvinnen»,  modereres for tiden alle nye debattanter før de slippes til.

– Hvorfor denne endringen, Helge Øgrim?

– Det gikk en kule varmt i den debatten. Den engasjerte veldig mange som ikke leser journalisten.no så ofte og kanskje er ukjent med den tonen vi etterstreber. Dessuten fins det en ganske sterk uvilje mot NRK i noen kretser. Det er helt greit, men det ga opphav til sterke personangrep. Vi har som linje at slike må begrunnes, ikke bare slynges ut, og høyere terskel hvis de er anonyme.

Øgrim sier kombinasjonen forhåndmoderering av nye stemmer og fripass til sanntidsdebatt for dem som skriver under fullt navn og respekterer debattreglene, har vært spennende.

– Men modellen egner seg kanskje best i nisjemedier med oversiktlig trafikk, som hos oss.

PFU

Ikke alle meninger bidrar til å styrke diskursen. I slutten av 2010 blir Hegnar Online felt i PFU for ikke å ha fjernet sjikanøse innlegg om advokat Mona Høiness. I tråden ytrer flere debattanter grove ønsker om seksuelt samkvem med henne.

Advokaten gikk videre til rettsapparatet og saksøkte Hegnar Online for ærekrenkelser. I Oslo tingrett var dommeren enig i at utsagnene var til dels usmakelige og usaklige, men ga henne ikke medhold. Kjennelsen er anket til lagmannsretten og skal  behandles i Borgarting i september. Høiness ønsker ikke å kommentere saken før den har vært i retten.

PFU har siden tidlig i 2003 behandlet 20 klager for brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 4.17 (se faktaramme). Tre av fire ble felt for brudd på god presseskikk.

 Moderatorene

Tilbake i Horten forteller Sigøynermøllen, altså Stein N. Johansen, at også han har fått innlegg slettet. Og for det meste er han glad for det.

– Det har hendt jeg har publisert innlegg og tenkt, å nei, hva gjorde jeg nå. Men så har jeg valgt å la det ligge for å se hva som skjer. Det er i slike tilfeller vi virkelig er prisgitt moderatorer.

Moderator Pia Solberg i VG Nett synes nivået på nettdebatten har vært ganske stabilt, og opplever ikke at den blir bedre med krav om fullt navn.

– Dagens lave debattnivå skremmer nok ofte bort de som har noe fornuftig å si. Redaktørene må ta stilling til hva som er hensikten med leserkommentarer under saker – er det for at leserne skal få ytre seg eller skal de bidra til å løfte journalistikken? Hvis redaktørene ønsker å heve debatten, tror jeg vi går i retning av mer forhåndsmoderering/redigering, sier hun og legger til at hun tror strengere redaksjonell kontroll kan gjøre nettdebatten bedre og mer interessant.

Det vil også journalistikken nyte godt av.

Strenge i VG

Ansvarlig for leserinvolvering i VG, Øyvind Solstad, forklarer at de i utgangspunktet har kommentarfelt på artiklene, men så finnes det unntak som krimstoff eller andre saker hvor de av erfaring vet at mange innlegg må slettes. Solstad sier debatter som dette fortsatt er viktige for demokratiet. Samtidig mener han det ikke skal være frislipp av meninger.

– Men at mange kan få si sin mening, er et demokratisk pluss. Så er det opp til oss som skal røkte disse debattene å skape en stemning der det brukes saklighet og en debattform som gjør at flest mulig vil bli med. Vi har et problem om de aller sinteste skal sette premissene, eller hvis de som har kunnskap om noe holder seg borte fordi det hele drukner i småting.

Høyest temperatur og minst saklighet blir det når leserne hisser seg opp over politikere og vedtak.

– Vi har også en del debatter der journalister og også de som omtales i saken er med, og det løfter alltid nivået. Spesielt når folk kan komme med faktaopplysninger som bringer samtalen videre. I fjor hadde VG 558.881 nettkommentarer, fordelt på 18.420 personer.

Færre artikler med debatt

I Dagbladets redaksjonelle regnskap forklarer sjefredaktør John Arne Markussen at færre artikler åpnes for kommentar enn tidligere. Røktingen er krevende. Selv om betydelige ressurser brukes på moderasjon, er det ikke nok.

– Vi må gjøre mer for å beskytte egne skribenter, eksterne debattanter og offentlige personer mot ren sjikane, krenkelser – og trusler. De som mener noe vil helst være der publikum er samlet, og da er fellesarenaer som mediehusenes landingssider gjerne et prioritert valg, skriver Markussen.

Avisens kulturredaktør Geir Ramnefjell synes nettdebatten er en ubetinget styrke for det offentlige ordskiftet. For ham ville det vært arrogant for en medieaktør å lukke muligheten. For Dagbladet, som mange andre norske medier, skapte 22. juli et tidsskille. Mange valgte å stenge debattfeltet.

– Vi stengte da nettdebatten vår, rett og slett fordi vi i en uoversiktlig situasjon følte behov for kontroll på hva vi lot publisere på våre sider. Dette slapp vi mer opp utover høsten, og vi kom relativt raskt tilbake til en normalsituasjon. Men erfaringen vi tok med oss, var at det for alvor var på tide at vi engasjerte eksterne moderatorer som kunne monitorere samtalen kontinuerlig. Dette gjorde vi tidligere selv, men vi innså at vi ikke maktet å følge opp denne oppgaven på en systematisk måte.

 Møter seg selv i døra

Medieviter og universitetslektor Karoline Andrea Ihlebæk ved Universitetet Oslo har forsket på nettdebatten. Hun arbeider for tiden med doktorgradsprosjektet «Vanlige folk i mediene. Tilretteleggelse, administrering og redaksjonell kontroll.» Ihlebæk er også med i en gruppe som forsker på nettdebatten etter 22. juli.

Hun forteller at mediene i dag opererer etter flere idealer innen nettdebatten og dermed møter seg selv i døren.

– På den ene siden ønsker mediene å følge idealet om mest mulig åpen debatt med lavest mulig terskel. På den andre siden ønsker redaksjonene at kvaliteten i debatten skal heves. Disse to idealene er veldig vanskelig å balansere.

Det kan være at mediene var for ivrige. Da nettdebatten ble tilrettelagt, var åpenhet og bredde viktigst. Man trodde brukerne ville bidra på best mulig måte. nbsp;

– Og så viste ofte erfaringen at selv om veldig mange bidro på en god måte og deltok i debatten, oppsto det også problemer gjennom et mindretall av innleggene. Disse kan skape store problemer og selv om de er få, bidrar de til at hele nettdebatten kritiseres med jevne mellomrom. Og så handler det om ressurser.

 Eksterne moderatorer

I en periode ble studenter i utlandet benyttet til å moderere debatten hos flere store medier. I dag er den ofte lagt ut, som til svenske Interaktiv Säkerhet med hovedkontor i Varberg. VG, Dagbladet, TV 2 og Aftenposten er blant kundene.

I alt har de 30 moderatorer, ti av disse jobber opp mot norske medier. Og så er det døgnbemannet for flere av aktørene.

Administrerende direktør og eier, Klas Karlsson, forteller at det er lite som skiller den norske debatten fra den svenske. Nøyaktig hvor mange kommentarer de behandler hver dag og hvor mange som slettes, vet han ikke.

– Vi har ingen statistikk på det. Det er det den respektive avis som har og tallet kan variere med forskjellige brukerregler.

Rufsete

Fortsatt er det digitale ordskiftets form uvant for mange. Den er rufsete, direkte og muntlig. Mer folkelig. Det har også bidratt til kritikken mot nettdebatten. Ihlebæk registrerer at ønsket om å heve kvaliteten  har bidratt til redaksjonell  innstramming og at retten til  anonymitet ikke lenger er et like viktig prinsipp. Sammen med at samtalen skal få foregå i sanntid.

– Har nettdebatten bidratt til å styrke ytringsfriheten?

Den har i hvert fall styrket mulighet til at flere kan ytre seg, men det er ikke mange som gjør det. Vi kan diskutere om de om lag 6 prosentene som deltar i debatten, er å styrke ytringsfriheten. Det er klart at det kan hevdes at de som deltar i nettdebatten ellers ikke ville kommet til orde. Nå gjør de det, har det noe å si – blir de hørt? Bryr journalistene seg om hva debattantene skriver? Gjør politikerne det? Det kan virke som om det er et stykke igjen her for å utnytte det demokratiske potensialet som ligger i nettdebatten.

Oppnådd lite

Johansen i Horten sluttet å delta lokalavisens nettdebatt da de gikk over til Facebook Comments. I nettsamfunnet har den tidligere skipsmegleren overhodet ikke lyst til å være. Dermed kommer det ikke flere innlegg fra Sigøynermøllen i Gjengangeren.

– Noen vil kanskje savne Sigøynermøllen i Gjengangerens nettdebatt, men mange er glade for at han er borte. Både blant lesere, andre nettdebattanter og journalister, forteller nettansvarlig Limkjær.

– Etter å ha deltatt i debatten i mange år med flere tusen innlegg, opplever du den har bidratt til å styrke demokratiet?

– Om den har styrket demokratiet? Det er kanskje for pompøst. Men jeg vil tro ytringsfriheten er styrket litt. Viktigst er at folk som ikke ville ytret seg i en avis, har fått gjort det. Med ortografiske feil. For selv om språket er dårlig kan de ha  fornuftige tanker, sier Johansen.

– Føler du at du har oppnådd noe?

– Nei, det føler jeg ikke, men jeg spør meg jo selv om spørsmålstegn jeg satte har bidratt til holdningsendringer. Jeg vet ikke, an kan aldri si sikkert. Andre får fortelle meg om innleggene mine har ført til noe.