MORGENRUTINEN:

Johannes Fjeld om medienes utfordringer: – Innad i Dagbladet er nok den største bekymringen at veksten vår rett og slett skal bli for eventyrlig.

Johannes Fjeld har tro på at journalister innimellom bør ha litt «tunnelsyn»

Dagbladet-journalistens viktigste egenskap er en sunn frykt for å gjøre feil.

Publisert

Denne artikkelen er over to år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Johannes Fjeld er journalist i Dagbladet.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Pulverkaffe. Tre spiseskjeer.

– Hva har du på nattbordet?

– Ørepropper, sovemaske, Otrivin og en bok som fungerer som en strategisk identitetsmarkør i denne spalten.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Hodet slutter aldri. Jeg må innom alle.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Jeg har aldri fått brukt ordspillet «Utvidelse av camping-sonen», så den kan Morgenbladet eller Klassekampen få gratis av meg neste gang de skriver noe om norsk campingliv og/eller intervjuer Michel Houellebecq.

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Tips om å prate med folk, lytte til folk, dra ut i felt, lese mye, ha øra på stilk i alle sammenhenger, drive kildepleie og lære seg offentlighetsloven er vel utførlig dekket i denne spalten tidligere, så jeg nøyer meg med å si at det kan lønne seg å ønske «tunnelsynet» velkommen en gang i blant, og tillate seg å få noen oppheng - da hender det at man finner detaljene ingen andre har sett, også i det løpende nyhetsbildet.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Her er det hard konkurranse, men jeg tror prisen går til «Kryptisk «Friends»-melding», hvor jeg kunne bringe nyheten om at Jennifer Aniston (50) og «Friends»-kollegene «jobber med noe». Den ble publisert på grunn av offentlighetens informasjonsbehov.

– Honorable mention til saken «Hyller mensen-sex», som hadde et ganske tynt utgangspunkt (britiske tabloidaviser skrev at mange tvitra om én scene i HBO-serien «I May Destroy You»), men endte opp som en forseggjort affære med flere ekspertkilder.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Jeg skulle gjerne spurt George W. Bush om det som foregikk bak den stramme minen hans i minuttene før han reiste seg og gikk ut av klasserommet på Emma E. Booker Elementary School. Eventuelt Andrew Card, om sekundene før han bestemte seg for å gå ut foran kameraene for å hviske «two facts and one editorial comment» i øret til Bush («A second plane hit the second tower. America is under attack».)

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– En sunn frykt for å gjøre feil. Jeg bruker den som en balansestang på linen mellom tempo og kvalitetssikring. (Herre gud, jeg nailer dette intervjuet).

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det rareste er trolig den gangen jeg ble anholdt utenfor Oslo domkirke før bisettelsen til Ari Behn. Rundt 40 minutter før seremonien kom en politimann bort til meg og sa at jeg måtte bli med ham. Da jeg spurte hvorfor, fortalte han at politiet hadde fått signalement på en «etnisk norsk mann, slutten av 20-åra, lilla lue og sekk».

– Jeg svarte, som sant var: «Det er meg». Det var vanskelig å argumentere imot, i og med at jeg hadde på meg lilla lue og sekk. Etter det forsøkte jeg en god stund å overbevise ham om at jeg er journalist i Dagbladet, uten hell. Til slutt viste det seg å være en bisarr misforståelse: Jeg var blitt forvekslet med en annen, det ble brakt på det rene at jeg ikke var rette vedkommende, og jeg kunne gå tilbake på jobb.

– Ellers har jeg blitt håndspålagt av Durek Verrett og lovet telefonnumrene til Viktor Orbán, Marine Le Pen, Matteo Salvini og Nigel Farage av Steve Bannon. Det fikk jeg dessverre aldri.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Klassekampens tankevekkende metaanalyse av debatt-terningkast. Aftenpostens eksistensielle intervju med Kristian Blummenfelt (mer Weltschmerz i sportsjournalistikken). Når Runa Fjellanger en gang i blant tar en pause fra å skrive samtidsromaner for å skrive litt i VG, blir jeg ofte inspirert av hvor sabla flink hun er. Og alt han derre Henrik Giæver skriver i AO? Sorry, har fått utsettelse fra Lånekassen med vilkår om at jeg namedropper tidligere Universitas-kolleger. Unnskyld hvis jeg har glemt noen.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Det er nok veldig mange som er mer kvalifisert til å uttale seg om mediebransjens utfordringer enn meg. Men bortsett fra usual suspects som [googler mediebransjen+utfordringer] tillitutfordringer, mangfoldutfordringer, fake news og alt knyttet til papiravisens palliative behandlingsregime, går det vel egentlig ganske streit med bransjen.

– Innad i Dagbladet er nok den største bekymringen at veksten vår rett og slett skal bli for eventyrlig.

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Det vi får betalt for. Tillit er ferskvare, og vi må kontinuerlig gjøre oss fortjent til den. I den grad tilliten til mediene påvirkes av andre faktorer enn hvor tillitvekkende mediene er, kan vi ikke gjøre så mye annet enn å bidra til et opplyst samfunn (som det heter) etter beste evne.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Vanskelig å velge blant alle bildene av sommerens naturkatastrofer. Seinest kanskje bildene fra Evvia og Thrakomakedones under brannene i Hellas. For øvrig tenker jeg ofte på NTBs kW2_C6u4MfYX.

– Når logger du av for kvelden?

– Jeg logger ikke av.

Powered by Labrador CMS