Humor er gøy. Helt til det ikke er det lenger

Humor er gøy. Jeg hadde for mange år siden en sjef som insisterte på dette. Han gjentok det til stadig. Og var spesielt glad i vitser.

Om Amund Djuve synes humor er gøy, vet jeg ikke. Men Dagens Næringsliv-redaktøren har nok fått med seg at ganske mange ikke lo av reportasjen Velkommen til Jevnaker, som sto på trykk i lørdagsmagasinet for snart to uker siden.

Bygdeopprør og hashtag

Vi skal se nærmere på om humor faktisk er gøy. Og om DN-reportasjen var morsom.

Alene om å interessere oss for dette, er vi heller ikke. Tirsdag kveld ble saken diskutert i Dagsnytt 18. Da hadde NRK visstnok holdt på i en uke med å få DN i tale. Saken hadde i mellomtiden fått sin egen hashtag og utløst et mini-bygdeopprør i sosiale medier.

Tinius-stiftelsens toppsjef, Kjersti Løken Stavrum, kunne i Dagsnytt 18 fortelle at hun får vondt i magen av denne typen journalistikk. Og det var ikke fordi hun lo for mye.

Hva er det så DN har gjort? For de av dere som ikke har lest reportasjen:

New York Times anbefaler folk å reise til Jevnaker. Ikke for å se det lille tettstedet, men Kistefos-museet og dets nyskapende arkitektur.

En stor nyhet. Og en litt absurd nyhet. Det er ikke hver dag New York Times anbefaler leserne å oppsøke en liten norsk kommune.

Til Jevnaker sender DN en ordkunstner fra featureavdelingen sammen med en av avisens fotografer. De skal se hva de finner – ikke på museet, men i tettstedet med omegn – og lage en sak om det. Skråblikk. Reiseskildring. Gonzojournalistikk.

Slik beskrev Live Fedog Thorsen, DNs redaktør for historiefortelling og livsstil, det hele på Dagsnytt 18.

La oss ta dette i motsatt rekkefølge, slik at det kan være en viss enighet om definisjonene.

Det Norske Akademis ordbok beskriver gonzo som «journalistikk i en svært subjektiv og skjønnlitterær stil, ofte med den skrivende som midtpunkt i begivenheten som skal dekkes».

Kan også beskrives som journalistikk som forsøker å etterape det Hunter S. Thompson holdt på med for nesten 50 år siden. Ofte, dessverre, med mer fokus på å være midtpunkt enn skjønnlitterær.

Men muligens er det her mer riktig å si at dette er en slags reisereportasje. Noe som DN-redaktøren også var inne på i radiodebatten.

Den litt mislykkede reisereporteren som ramler inn på et nytt sted, er en sjanger med røtter langt tilbake. Mark Twains The Innocents Abroad fra 1869 er fremdeles en klassiker. Noen vil kanskje til og med kalle dette en forløper til gonzo.

Uansett: Felles for sjangerne er et skråblikk på verden. Og humor. Men er det gøy?

Jeg leste reportasjen først en drøy uke etter at bråket startet, og ble litt overrasket. Ikke over formen i seg selv, eller reportasjen, men at den hadde klart å fornærme så mange. Dette var jo ikke noe nytt. Om det var gonzo, var det gonzo på tomgang. Kanskje er det også problemet.

Sparker nedover

«Storbyjournalist» som kommer til småsted og ler litt av det, er ikke så morsomt. Selv om det nok ikke var med hensikt, ender man opp med å sparke nedover. Og ikke på en sånn «sa han virkelig det»-morsom måte.

Et annet problem er at det blir så opplagt å beskrive det som skjer på småsteder som nettopp smått og litt rart. DN er ikke alene om å gå i denne fella. Det finnes helt sikkert eksempler på dette i arkivet til Journalisten også. Men en påminnelse til alle som skal ut og lage denne typen journalistikk, kan – eller bør – være at en journalist i et riksdekkende medium blir Goliat, uansett hvor mye han ønsker å fremstå som David.

Selv er jeg fra Eidsvoll. En litt større kommune enn Jevnaker, men ikke så stor. Og folk står ikke akkurat oppå hverandre i sentrum der heller, på en formiddag midt i uka. En «her har det ikke skjedd mye siden 1814»-vinkling vil ikke kreve den helt store innsatsen. Et par pussige karakterer finner man garantert hos frisøren eller på den lokale kafeen. Og utenfor Eidsvollsbygningen står det sikkert en vimsete turist. Sjekk, sjekk, sjekk. 17. mai-gonzo klar til grunnlovsdagen. Kun 36 minutter med tog fra hovedstaden.

Men hadde det vært morsomt?

Noen abonnenter har varslet at de nå sier opp DN. De er lei av humor som de mener ikke er gøy. La oss legge til: Det er ikke første gang dette skjer. Med ujevnt mellomrom er det noen som reagerer på DNs humorforsøk. Dette har kommet jevnlig helt siden Kåre Valebrokks glansdager. Så Djuve og resten av DN skjelver nok ikke av frykt. Og om noen uker er mye glemt.

Det kan likevel være greit å ta med seg at i en digital verden når man leserne på en annen måte enn før. Går vi tilbake til rundt årtusenskiftet, eller enda lenger, var det kanskje kun en håndfull innbyggere på Jevnaker som hadde tilgang til DN. Nå er artikkelen kun et klikk unna. Kanskje får man ikke lest hele hvis man ikke er abonnent, men nok til å bli sint og spre sinnet videre i sosiale medier.

Latterlige historier

Humor og satire har vært viktig for å bygge opp DN Magasinet og til å gjøre DN til noe mer enn «kun» en næringslivsavis. Og ikke kun DN. Humor er et element i de fleste featureredaksjoner. Noe som er bra. Det er ikke noe akutt behov for at vi skal le mindre.

Men alt til sin tid. Og alt trenger fornyelse. Det som fungerte utmerket på papir, fungerer ikke nødvendigvis like bra på nett.

Humor og satire er heller ikke lett. Det skal gjøre litt vondt – også for avsender. Og humor, uansett hvor gøy det er, er nesten alltid ekskluderende for noen. Det er mange år siden felles humor var det som ble vist på NRK en lørdag kveld.

I perioden hvor jeg jobbet under sjefen som stadig gjentok at «humor er gøy», var jeg redaktør i et livsstilsmagasin. Vi dyrket vår egen tidvis gonzo-inspirerte humor, en humor som nok bidro til at magasinet aldri ble en bestselger. Men vi gikk nok i pluss til at vi stort sett fikk holde på i fred. I hvert fall hvis vi trykte noen vitser i ny og ne.

Så var det en gang, hvor vi på forsiden tenkte at vi skulle gjøre narr av sexspaltister som insisterte på at vi måtte teste det meste for å ha et fullverdig liv. Vi hadde en slik i vårt eget blad også. Så for å snu en spalte fra henne litt på hodet, og lage en ny vri på forsiden, godkjente jeg tittelen «Analsex, må vi?».

Da magasinet kom fra trykkeriet fikk jeg beskjed fra øverste hold om at humor ikke alltid er gøy.

Så skal vi konkludere, kan vi kanskje si at humor er gøy, helt til det ikke er det lenger.

Og at noen liker vitser.