Slik kontrollsjekker DN hver minste detalj før en gravesak kan publiseres

– Unnskyld!

Dagens Næringslivs (DNs) Fredrik Solstad løper etter forretningsmannen Pål Diskerud i en garasje på Aker brygge. I hånda har han en konvolutt med spørsmål, og på seg har han også et skjult kamera.

– Unnskyld, jeg vil bare gi deg noen spørsmål. Hei! Jeg jobber i Dagens Næringsliv og har noen spørsmål til deg, sier Solstad til Diskerud mens kameraet fortsetter å filme.

Viktig spaning

Det er 2014, DN har prøvd å få tak i Diskerud lenge, men mannen har gjort seg helt utilgjengelig, både for avisen og alle som han har gitt kontroversielle lån. Når DN filmer med skjult kamera at Diskerud ikke vil ta imot spørsmålene, er det for å dokumentere at de har gitt ham mulighet til samtidig imøtegåelse i saken de senere publiserer.

– Oppsporingen og spaningen var en viktig del av den gravende journalistikken her. Filmingen gjør det litt enklere for oss å komme på trykk, sier Gry Egenes.

Hun er featureredaktør i Dagens Næringsliv og har ledet arbeidet med 17 prosjekter som har vunnet Skup-prisen eller -diplom, blant annet med årets Skup-vinner.

Falkeblikk

Journalister har kalt Egenes for «meget pirkete» og «verdens beste leser».

– Hun har falkeblikk. Det nytter ikke å satse på at hun ikke legger merke til noe, sa journalistene bak boligbygg-saken til Journalisten i november i fjor.

På årets Skup-konferanse fortalte hun om hvordan redaksjonen jobber systematisk og nøyaktig med å gjennomgå sakene – alt fra tilsvarsrett til språkbruk, ord for ord.

Featureredaktøren leder gjennomgangen av gravesakene. Ingenting blir overlatt til tilfeldighetene.

– Når du jobber med undersøkende journalistikk må du bare regne med bråk. Du må sette sjøbein. Det er veldig sterke motkrefter, sier Egenes når hun forteller om søksmål avisen har hatt mot seg.

Fikk 70 truende e-poster

Det er ikke første gang kilder har gjort seg utilgjengelige for DN. I 2016 jobbet de med Alevo-saken, om batterifabrikken som forsvant i løse lufta. Da sendte de over 40 spørsmål til milliardær Jostein Eikeland. Han ble sykemeldt, og avisen fikk møte med advokater og informasjonsrådgivere som ikke kunne svare på noe. Dermed måtte de skyve på publiseringsdato.

Avisen fikk aldri noe svar fra Eikeland. Underveis fikk redaksjonen over 70 truende e-poster fra en av Eikelands advokater, fortalte Egenes.

– Det var en veldig spesiell situasjon.

Til slutt valgte de likevel å publisere saken. Da hadde Eikeland fått fem måneder på å svare, blant annet begrunnet i Vær varsom-plakatens 4.14: «(...) Debatt, kritikk og nyhetsformidling må ikke hindres ved at parter ikke er villig til å uttale seg eller medvirke til debatt.»

– Det hjelper altså ikke å gjemme seg for pressen. Da han ikke valgte å bruke tilbudet om å kommunisere med oss, trykket vi likevel.

Møter redaksjonen har underveis er en viktig del av gravejobbinga, for å få på plass hvor saken er. «Hva prøver vi å avdekke?», «hvilken dokumentasjon trenger vi?» og «finnes det alternative metoder?» er blant spørsmålene de stiller seg.

– Grand finale i pirk

Mot slutten av arbeidet skal absolutt alt i saken gjennomgås – fra dramaturgi, språk, intervjuer og scener, til fakta, dokumentasjon, og etikk. Da særlig Vær varsom-plakatens 4.14 om samtidig imøtegåelse.

Har de spurt om alt som er relevant? Har de forklart påstandene? Kommer alle til orde i saken, og hvor mye skal de forskjellige komme til orde?

Det store revisjonsmøtet setter de av minst en halv arbeidsdag til.

– Dette er en «grand finale i pirk». Disse møtene er den kjedeligste delen av jobben, men de må til, sier hun.

Her blir det diskusjoner, men alle vet at dette er noe de må gjennom og at det tar tid, ifølge featureredaktøren. Teksten skal gjennomgås, avsnitt for avsnitt, linje for linje, ord for ord.

– Vi diskuterer helt ned på enkeltord, altså. Det viktigste er uansett: er skjelettet på plass, og har vi nok dokumentasjon?

Falsk dokumentasjon

Flere ganger har hun opplevd at dokumentasjonen de har hatt ikke har vært ekte. Det må derfor sjekkes grundig – dokumenter, databaser og bilder kan være manipulerte. Scener må også kunne dokumenteres.

– Du må kunne bevise at du har vært der. Du kan ikke ha med noen egne vurderinger, og heller ikke tillegge folk intensjoner, tanker og følelser.

I 2015 opplevde Egenes at selv scener som tilsynelatende er dokumentert, også kan være falske, eller kopiert fra andre. Journalist Daniel Butenschøn klipte og limte fra andre artikler, selv om han ofte hadde vært på stedene selv. DN har brukt mye tid på plagiatskandalen og hvordan den kunne skje, forteller Egenes.

– De gangene vi sjekket dokumenter var de i orden. Men Butenschøn jobbet aldri med skarpe saker der vi avslørte korrupsjon eller svindel, så revisjonen av hans saker var litt enklere. Den triste lærdommen med Butenschøn-saken var at det var feil å stole på ham.

De store gravesakene får altså strengest gjennomgang. Egenes foretrekker at det skjer på papir. Hele saken skrives ut og brettes utover, og får noen runder med tusj og penn for å få den til å henge sammen på best mulig vis. Faktabokser, titler, bildetekster og ingresser sjekkes svært nøye.

– Én feil kan senke hele prosjektet.