«De fleste mediene som får mest støtte, er blitt søkkrike, mens tidsskrifter og mindre medier puster tungt i kampen for å overleve», skriver Magne Lerø.
«De fleste mediene som får mest støtte, er blitt søkkrike, mens tidsskrifter og mindre medier puster tungt i kampen for å overleve», skriver Magne Lerø.

Økt mediestøtte til de svakeste, ikke de sterkeste

Morgenbladet trenger strengt tatt ikke pressestøtte. De er tjukke av penger og er en suveren markedsleder blant landets ukeaviser.

Publisert Sist oppdatert
  • Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.

Da pressestøtten ble innført i 1969, ble det tatt et politisk, for ikke å si partipolitiske, grep. Poenget var å kompensere for de skjevhetene som oppstår i et marked. I Oslo sopte Aftenposten inn det meste av annonseinntektene. For at aviser som Nationen, Dagsavisen og Vårt Land skulle klare seg i konkurransen, fikk de pressestøtte som kompensasjon for manglende annonseinntekter.

Høyre var imot, mens Senterpartiet, Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet sørget for støtte til «sine» aviser. Det skulle være støtte ut fra behov – og det skulle ikke betales utbytte.

De siste ti årene har politikerne sovet i timen. Tenkningen omkring pressestøtte har nærmest seg tenkningen rundt kulturstøtten. Her er det kvalitet som er avgjørende. Det kan bli pene summer til de store og sterke kulturaktørene, mens små og svake må klare seg med knapper og glansbilder.

Kulturdepartementet vil i høst legge fram nye regler for tildeling av pressestøtte. I høringen som nå er gjennomført, har en del tatt til orde for at mediestøtte må bli en rettighetsbasert ordning.

Det er et blindspor. Det skjer store endringer i mediemarkedet. Det tilsier at politikerne med jevne mellomrom må gripe inn og sørge for at en støtteordning virker slik den skal.

Kulturdepartementet har endelig innsett at det er behov for omfattende endringer. De fleste mediene som får mest støtte, er blitt søkkrike, mens tidsskrifter og mindre medier puster tungt i kampen for å overleve.

Nationen har gått med rundt 30 millioner i overskudd de siste seks årene. Egenkapitalen utgjør mer enn 60 millioner kroner. Tallene for Klassekampen er henholdsvis rundt 20 og 40 millioner. Morgenbladet er omtrent på samme nivå. Vårt Land har rundt 80 millioner i egenkapital og har samlet gått med over 20 millioner i pluss de siste seks årene.

Men det er da ikke skattebetalerne som skal finansiere Morgenbladets ambisjoner om å nærmere seg dagsavisenes støttenivå?

Klassekampen, som har høyest opplag, får mest støtte – rundt 43 millioner hvert år. Mindre lokalaviser må klare seg med noen hundre tusener.

De avisene som får mest støtte, tåler kutt. De kan tillate seg å gå med et lite minus hvert år og likevel kunne eksistere i årtier.

En av dem som roper høyest ut sin misnøye med forslaget til endringer i regelverket, er redaktøren i Morgenbladet, Sun Heidi Sæbø. Hun vil ut av kategorien «nasjonalt nisjemedium» og heller hører til i samme kategori som dagsavisene.

I 2021 hadde Morgenbladet et opplag på 32.000, mens Klassekampen hadde i overkant av 34.000. Morgenbladet fikk 11 millioner i støtte, Klassekampen 42 millioner.

Morgenbladet hadde et overskudd på vel 14 millioner i fjor og fikk vel 11 millioner i støtte. De mener de bør få 30 millioner slik at de kan utvikle avisen videre og ta opp konkurransen med Klassekampen og andre dagsaviser.

Men det er da ikke skattebetalerne som skal finansiere Morgenbladets ambisjoner om å nærmere seg dagsavisenes støttenivå? De trenger det ikke. Morgenbladet fikk økt støtten fra rundt fem til 11 millioner kroner da de ble regnet som en todagersavis. Slik kan de fortsette – og til slutt ende opp som en seksdagersavis med 40 millioner i støtte. Det vil departementet forhindre, men hvordan?

En alternativ måte å se det på, er at Morgenbladet er markedsleder i ukeavismarkedet slik Aftenposten er i dagsavismarkedet og at de derfor ikke trenger nevneverdig med mediestøtte. De klarer seg fordi de har klart å lage en avis som mange vil abonnere på. Markedet fungerer.

Utredningen som er sendt på høring preges av nyhetstenkning, som om det er nyheter vi trenger mer av. Det flommer jo over av nyheter - og altfor mange av dem er temmelig uvesentlig. Mange dør før dagen er omme.

Politikerne skal holde fingrene fra fatet når det gjelder medienes innhold. Men det er vitterlig politikerne oppgave å disponere skattebetalernes midler.

Det er kritisk journalistikk, avsløringer og dybde, artikler som belyser og forklarer det som skjer i samfunnet, vi trenger mer av. Derfor er det et blindspor når departementet vil telle antallet egensaker for å avgjøre om et nettsted kan defineres som et nasjonalt nisjemedium. En kjapp nyhetssak kan det ta et par timer å lage. En analytisk artikkel som er ti ganger så omfattende, kan det ta en uke å bringe fram.

Politikerne skal holde fingrene fra fatet når det gjelder medienes innhold. Men det er vitterlig politikerne oppgave å disponere skattebetalernes midler. De må fordeles på en bedre måte enn det gjøres i dag. Det må bli mindre til de rike og mer til de fattige.

Blir det slik som det er foreslått, vil det stå om livet for den lille digitale dagsavisen jeg redigerer. Surt, men jeg får meg ikke til å skrike opp om politikerne endre definisjonen på en dagsavis som gjør at vi som i sin tid smatt innenfor, nå blir stående utenfor med de konsekvenser det får.

Powered by Labrador CMS