Denne artikkelen er over ti år gammel og kan derfor inneholde utdatert informasjon.
Bent Calmeyer omtaler i et intervju med Journalisten nok en gang at jeg som ansvarlig redaktør i Arbeiderbladet ga ham skriveforbud i Treholt-saken. Han nevner imidlertid ikke hva som var den direkte årsak til dette.
Calmeyer skrev flere gode og viktige artikler om spionsaken, men satte seg selv etter min mening – da og nå – i karantene da han deltok i en aksjon med underskriftslister for å få Treholt-saken gjenopptatt. Da gikk han over fra å være journalist til aksjonist. Da har man ikke lenger tilstrekkelig journalistisk troverdighet. Dette var synspunkter som også Bengt Calmeyer sa seg enig i da skriveforbudet ble diskutert med ham
Skriveforbudet var for øvrig bare midlertidig. I 1990 fikk Calmeyer reise til Moskva – på Arbeiderbladets regning og etter min godkjenning – for å intervjue KGB-general Gennadij Titov. I seg selv var dette presseetisk betenkelig siden betingelsen fra russernes side var at det var Bengt Calmeyer som skulle gjøre intervjuet, ingen andre norske journalister!
I redaksjonsledelsen oppfattet vi intervjuet som en mediebegivenhet vi ikke ville gå glipp av. Saken ble løst ved at Harald Stanghelle, som hadde hovedansvaret for dekningen av Treholt-saken, i en kommentarartikkel sammenliknet Titovs uttalelser med Treholts uttalelser i rettssaken. Denne artikkelen ble offentliggjort samtidig med Titov-intervjuet. Jeg kan ikke huske annet at Calmeyer var enig i denne fremgangsmåten. I hvert fall den gang.
Når det ellers gjelder Calmeyers generelle angrep på avisenes dekning av Treholt-saken, hører det kanskje med at jeg en god stund etter at dommen var falt i 1985 fikk et brev fra Arne Treholt der han ville « … takke Arbeiderbladet for den åpne linje avisen hadde fulgt når det gjelder dekningen av denne saken det siste året. Gjennom kritiske reportasjer og leserinnlegg har avisen bidratt til å gi opinionen et mer nyansert bilde.» Etter Treholt ønske ble disse synspunktene formidlet til «dine mange og gode medarbeidere». Også til Bengt Calmeyer.
