Ansvarlig redaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken fra fremleggingen av VGs granskningsrapport. Foto: Berit Roald / NTB scanpix
Ansvarlig redaktør Gard Steiro og nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken fra fremleggingen av VGs granskningsrapport. Foto: Berit Roald / NTB scanpix

Onsdag behandler PFU Sofies klage mot VG: Her er saken oppsummert

PFU-sekretariatets oppsummering.

PFU-SAK NR. 099/19

KLAGER: Sofie
PUBLIKASJON: Verdens Gang
PUBLISERINGSDATO: 21.02.2019
STOFFOMRÅDE: Politikk
SJANGER: Nyhetsartikkel
SØKERSTIKKORD: Kildekritikk og kontroll av opplysninger, premiss, upublisert materiale, sitering, journalistisk hensyn, rette feil
REGISTRERT: 29.04.2019
BEHANDLET I PFU: 28.08.2019
BEHANDLINGSTID: 121 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson
OMTALE/ANONYM.: Delvis anonymisert

PFU-sekretariatets oppsummering er hentet fra nettsiden til Norsk Presseforbund.

SAMMENDRAG:

Verdens Gang (VG) publiserte torsdag 21. februar 2019 en nettartikkel om at en tillitsvalgt hadde sendt ny bekymringsmelding om Trond Giske. Det fremgikk av artikkelen at Giske i januar 2018 gikk av som nestleder i Arbeiderpartiet (Ap) etter flere varslingssaker mot ham. I ingressen ble det opplyst at den nye bekymringsmeldingen kom samme dag som Giske ble innstilt til nytt toppverv i Trøndelag Ap og plass i Aps landsstyre. I brødteksten sto det:

«Bekymringsmeldingen kom som reaksjon på en video som ble tatt opp ved 02-tiden natt til søndag på utestedet Bar Vulkan på Grünerløkka i Oslo.

VG har sett den aktuelle videoen. Den viser at Giske henger over ryggen på en kvinne i 20-årene og holder hånden sin på kvinnens hofteparti, mens de danser. Kvinnen bøyer seg deretter unna Giske.
VG har snakket med kvinnen på videoen. Til VG sier hun dette om episoden med Giske, som en venninne av henne filmet:

– Vi danset og hadde det hyggelig, så ble det litt mye, så jeg og venninnen min dro derfra, sier hun.

Trond Giske har ikke besvart VGs gjentatte henvendelser torsdag.

Bekymringsmeldingen til Arbeiderpartiet er ikke sendt inn av kvinnen selv, men av nestleder i Fagforbundet Sykehus og helse Oslo, Knut Sandli.»

Sandli uttalte seg og sa blant annet at han ble «lyn forbanna» da han så videoen. Videre opplyste VG at kvinnen på videoen ikke ønsket å kommentere den. VG siterte deretter fra bekymringsmeldingen Sandli hadde sendt til partisekretær Kjersti Stenseng:

«’I går fikk jeg se en dypt foruroligende videosnutt. Den viste Trond Giske, åpenbart beruset, i ferd med å beføle en ung kvinne på et utested i Oslo. (…)»

Det fremgikk også at VG hadde vært i kontakt med Stenseng og partileder Jonas Gahr Støre, som ikke ønsket å uttale seg.

Fredag 22. februar 2019 ble saken omtalt i VGs papirutgave. Det var lagt inn henvisning i toppen av førstesiden med bilde av Giske og tittelen «Nytt Giske-bråk etter video». I denne publiseringen hadde VG også lagt til en tekst som henviste til NRKs omtale av saken, i etterkant av VGs nettpublisering kvelden før. Under tittelen «- Uproblematisk» sto det:

«Kvinnen som er på videoen med Giske sier ifølge NRK torsdag kveld at de opplevde situasjonen som uproblematisk og grei.
– Det stemmer med min oppfatning. Både familien min og jeg er takknemlige for at de har valgt å si så tydelig ifra, sier Giske til NRK.»

Den aktuelle teksten var plassert for seg selv ved siden av et bilde av tillitsvalgt Knut Sandli.

Nettartikkelen ble senere redigert og oppdatert og VG publiserte også beklagelse. Dessuten gjennomførte VG en evaluering av sin dekning av saken. Evalueringen resulterte i en rapport som ble lagt frem onsdag 27. mars 2019. VG avholdt da en pressekonferanse.

KLAGEN:

Klager er kvinnen som danset med Trond Giske i den omtalte videoen. Hun skriver: «Jeg føler meg presset, uthengt og dårlig behandlet av VG. Mediet har skrevet et sitat jeg ikke kan stå inne for, som jeg flere ganger har prøvd å endre/fjerne. Jeg mener at mediet (og fagforbundet) har brukt meg til fordel for et politisk spill jeg aldri ville ta del i. Journalisten i VG har gjort dansen på Bar Vulkan til en alvorlig situasjon, som i utgangspunktet bare var en gøyal og uskyldig hendelse i min egen bursdagsfeiring. Jeg mener de har vridd ord og setninger til deres favør, både i artikkel (sitatet) og i den endelige evalueringsrapporten av saken.»

Klager opplyser at dekningen og det den førte med seg har vært «en slitsom, surrealistisk og krevende periode», og at utfallet av VGs pressekonferanse om egen evaluering av saken, også har vært en påkjenning. Etter klagers mening inneholder rapporten «en klar antydning om at [hun] lyver, og at sitatet var helt og holdent [hennes]», idet det konkluderes med at VGs reporter ikke bevisst skal ha fabrikkert et utsagn.

Slik klager ser det, har VG brutt følgende punkter i Vær Varsom-plakaten (VVP):

  • 3.2, om kildekritikk og kontroll av opplysninger
  • 3.3, om klargjøring av premiss
  • 3.6, om at upublisert materiale som hovedregel ikke skal utleveres til utenforstående
  • 3.7, om pressens plikt til å gjengi meningsinnholdet i det som brukes av intervjuobjektets uttalelser / sitere presist
  • 3.9, om å opptre hensynsfullt i den journalistiske arbeidsprosessen
  • 4.2, om å skille faktiske opplysninger og kommentarer
  • 4.13, om å rette feil og beklage

Når det gjelder bakgrunnen og hendelsesforløpet forut for publisering, vises det til vedlagte tidslinje (vedlegg 2), der klager redegjør blant annet for hva som skjedde på Bar Vulkan, hvordan videoen ble spredt, og om kontakten med VG. Det fremgår her at klager første gang var i kontakt med VG-journalist Lars Joakim Skarvøy på telefon dagen før publisering, onsdag 20. februar kl. 19.

Klager opplyser: «Han snakker om meetoo, Giske og VG generelt. Han forteller at han har fulgt Giske tett i 1,5 år og at filmen er veldig interessant. Han opplyser at han har sett videoen, men vil se originalversjonen. Jeg presiserer at jeg ikke vil gi kommentar, intervju eller kopi av filmen, men at han kan få se filmen fra min mobiltelefon. Han sier at det er greit, vi avtaler å møtes på Grünerløkka senere samme kveld (…)» De møtes drøyt to timer senere.

Om møtet forklarer klager: «Vi hilser og prater løst, og jeg sier raskt at jeg ikke vil si noe om filmen. Lars Joakim forteller meg tidlig i møtet at de ønsker å lage en sak pga en bekymringsmelding som er blitt sendt inn til partisekretær Kjersti Stenseng i Arbeiderpartiet. Bekymringsmeldingen omhandlet filmen og Trond Giske. Den var sendt inn av Fagforbundet-tillitsvalgt Knut Sandli. Skarvøy leser opp bekymringsmeldingen for meg. Når han kommer til ‘Den viste Trond Giske, åpenbart beruset, i ferd med å beføle en ung kvinne på et utested i Oslo’ reagerer jeg sterkt på påstanden Sandli kommer med og i det hele tatt at han har sendt inn en bekymringsmelding på grunnlag av dette. Jeg kommenterer at dette er bare synsing og at dette slettes ikke er tilfelle. Jeg forteller Skarvøy at vi feiret bursdagen min, at alle var beruset og kontakten med Giske var vårt initiativ.»

Klager forklarer at journalisten fikk se filmen på hennes mobil flere ganger: «Han studerer den nøye fra telefonen som ligger i mine hender. Han kommenterer at det ser ille ut og at det ser ut som jeg prøver å vri meg unna. Jeg svarer at den eneste grunnen dette kan se ‘ille’ ut er fordi han holder hånden på hoften min og at dette ikke var noe problem for meg. Han sier på nytt at jeg vrir meg unna og at det ser ut som det er av ubehag. Jeg ber om å få se filmen selv. Jeg svarer at filmen/dansen er ferdig, og har ikke noe forklaring på hvorfor jeg stopper opp i dansen. Han spør om det var fordi det ble litt for mye og jeg stiller spørsmål med hva han mener med dette. Jeg fortsetter med at vi var ferdige med dansen og at det ikke er noe å forklare, for det sier seg selv når dansen er slutt. (…) Skarvøy sier at de skal publisere en sak uansett og at det ser rart ut hvis jeg ikke kommenterer hendelsen. Jeg sier at hvis han absolutt skal skrive noe, så kan han skrive: ‘vi hadde det gøy og danset, men det var ikke noe mer enn det’. Selv oppfatter jeg han misfornøyd med svaret mitt og vi fortsetter å diskutere.»

Det fremgår at klager skal ha avvist overfor journalisten at episoden kan knyttes til «meetoo». Klager skriver: «Jeg hadde tenkt akkurat det samme om det var Jonas eller Erna som var ute den kvelden, og at jeg sikkert hadde danset med de også om det var tilfelle.»

Klager skal også ha påpekt at det var hun og venninnen som tok kontakt og initiativ, og at «situasjonen var helt uproblematisk og hvis noen var pågående i denne sammenhengen så var det vi [klager og venninnen]».

Videre fremgår det av klagers tidslinje (vedlegg 2) at klager fikk «en dårlig magefølelse» etter møtet med journalisten, og at hun sendte sms til ham med beskjed om at hun ikke ønsket å medvirke i saken. Klager skriver: «Skarvøy svarer og sier at det er helt opp til meg selv om jeg vil gi noen kommentar og at det er greit hvis jeg ikke vil si noe. Han opplyser om at filmen er sendt inn som tips til VG.»

Av tidslinjen går det frem at journalisten tok ny kontakt med klager dagen etter møtet (se vedlagte telefonlogg), da journalisten ønsket å snakke videre om artikkelen. I en av telefonsamtalene, om kvelden 21. februar (før publisering), leste journalisten opp saken for klager: «[J]eg sier det er unødvendig for jeg ikke vil høre. Han sier at det er prosedyre. Jeg kommenterer Skarvøys forslag til sitat nok en gang, sier han ikke kan bruke dette for det blir helt feil. Han spør om forslag til hva annet kan stå der og jeg sier han skal kutte ‘det ble litt mye’ slik at det står: ‘vi danset og hadde det hyggelig, men det var ikke noe mer enn det’. Han svarer at da blir setningen rar og at den blir opp for tolkning. Jeg svarer med at det da får det bare se rart ut, og det blir i alle fall feil tolkning hvis det skulle stå ‘så ble det litt mye’. Han fortsetter å argumentere og jeg spør hvorfor han flere ganger spør meg om godkjenning og om jeg endre på noe, når han ikke hører på hva jeg sier. Han svarer imot og i frustrasjon gir jeg opp og sier: ‘vet du hva, skriv hva faen du vil for du hører ikke på meg uansett’. Samtalen varer i 08 min, 17 sek.»

Klager viser også til en oppfølgende samtale, der journalisten spør om han kan skrive at klager er organisert i fagforbundet. «Jeg svarer ‘Må du det? Spiller det noen rolle? Sier jeg nei nå så skriver du det uansett. Han sier at ‘da blir det en rød tråd i saken’. Jeg svarer ‘Helst ikke, for da ser det ut som jeg har sendt inn varslingsmeldingen som Knut har skrevet selv.’»

Videre forklarer klager at hun raskt etter publisering ble enig med venninnen sin (som tok opp filmen) at de ville uttale seg til NRK, som også omtalte saken samme kveld. Litt senere samme kveld mottar klager spørsmål fra VGs journalist om NRKs artikkel.

Klager skriver: «Klokken 22:40 sender Skarvøy ny sms med Steiros svar til NRK. Jeg visste ikke hvem Steiro var, og hadde ikke tenkt å svare på meldingen. Jeg var på besøk hos en venn på dette tidspunktet, han poengterte at Steiro var sjefredaktør og at jeg burde svare. (…) Klokken 23:16 sender jeg kommentar til Steiros svar. Klokken 23:18 ringer Steiro meg og min venn starter å filme. Han er hissig i tonen, forteller at han er på veg tilbake til jobb og at han vil ha svaret fra meg muntlig. Jeg ber han lese meldingen, men han vil jeg skal fortelle. Jeg sier på nytt at han skal lese sms jeg sendte tilbake til Skarvøy. Tidlig i samtalen spør jeg Gard Steiro om han skriver samtidig som vi prater pga lyder i bakgrunnen og han presiserer ganske fort at han ikke er ‘noen journalist’, men sjefredaktør. Han spør flere ganger om jeg oppfattet møte med Giske som ubehagelig, og jeg svarer gang på gang nei. Jeg opplever at Steiro ikke er så interessert i å høre hva jeg sier, og han avbryter flere ganger når jeg skal svare. Jeg sier til Steiro at det eneste jeg ‘cringa’ over var å bli tatt bilde av med blits. Selv er jeg ganske oppgitt og forteller om møtet mitt med Skarvøy og at jeg hadde prøvd å stoppe sitatet flere ganger. Steiro ber meg ikke snakke med andre medier om saken, og vi avtaler at han skal ringe meg formiddagen etter. Samtalen varer i 16 min, 56 sek.»

Av vedlagte tidslinje fremgår det at klager i møte med en TV 2-journalist omtrent to uker etter publisering, «forstod at hendelsesforløpet med mediet [VG] ikke var så vanlig som [hun] trodde i utgangspunktet».

I klagen skriver klager også at det aldri var snakk om at hun skulle «stille til intervju eller kommentar». Klager skriver: «Det ble heller aldri avklart at det var en intervjusituasjon mellom meg og Skarvøy. Likevel tar journalisten ikke hensyn, og fortsetter å kontakte meg flere ganger angående saken, både på telefon og SMS.»

Klager skriver videre: «Utfallet av dette er at VG publiserer en sak med et feilaktig sitat som gir inntrykk for en hendelse som ikke var reell. Jeg mener de på forhånd ville vinkle dette til en meetoo sak, noe det slett ikke var. Og ikke minst, en sak for å felle Trond Giske. De publiserer et påstått utsagn gitt av meg i artikkelen, som ikke stemmer overens med det som ble sagt i møtet mellom meg og journalisten. Jeg har gjentatte ganger prøvd å stoppe/endre sitatet før publisering over sms og i telefonsamtaler med journalisten, uten hell.»

I klagen vises det også til utdrag fra VGs evalueringsrapport, blant annet at det der fremgår at det ble lagt inn et tenkt sitat i artikkelkladden. Kladden ble opprettet før klager hadde hatt møte med journalisten. I det tenkte sitatet sto det: «– Det var upassende oppførsel, sier hun til VG». Slik klager ser det, indikerer dette at VG hadde en bestemt oppfatning av saken og hvordan klager opplevde hendelsen.

For øvrig viser klager til at det av evalueringsrapporten også fremgår at journalisten i artikkelkladden som forelå kl. 17.58 skal ha redigert bort «sekvensen som beskriver foranledningen til dansingen, samt kvinnens sitat». I lys av dette reagerer klager på at journalisten likevel fortsatte å legge press på henne.

Når det gjelder kontakten med VG etter publisering, påpeker klager at ansvarlig redaktør fikk beskjed om at hun «ikke opplevde ‘hendelsen’ som ubehagelig», og hun reagerer derfor på at det tok fire uker før avisen redigerte og fjernet det omstridte sitatet.

Klager bemerker i denne sammenheng at hun i samtalen med ansvarlig redaktør brukte ordet «cringe», noe som også er nevnt i evalueringsrapporten, der det står: «Steiro var ikke kjent med ordet, og måtte i ettertid slå opp dette på Google for å finne ut at det betyr å trekke seg tilbake, fordi noe er flaut.» Klager kommenterer: «Her har de tilsynelatende tatt min venns beskrivelse av et ord (cringe) fra gjennomgangen av rapporten, inn som en del av Gard Steiros beskrivelse av vår telefonsamtale (…) De har brukt kommentaren til Steiros fordel, for å underbygge hans forklaring av dialogen.»

Videre har klager også innvendinger knyttet til evalueringsrapporten. Slik klager ser det, ga VG ikke god nok informasjon til klager om hennes rettigheter da hun ble invitert til møte i mediehuset for å gjennomgå rapporten før den ble publisert. Hun fikk ikke på forhånd vite at hun kunne ha med seg bistand; det ble opplyst (lest opp) for henne i møtet (hun hadde imidlertid med seg en venn). Klager opplyser at det også ble lest opp noen punkter fra et dokument som hun (og vennen) ikke fikk lese.

Klager skriver: «Det presiseres at vi ikke får meddele noe om eller fra rapporten før den er publisert eller ta bilde av den. (…) Jeg fikk utdelt en foreløpig rapport på 41 sider, med tall nummer 17 skriblet på, for gjennomgang. Jeg får beskjed om at jeg kan komme med innvendinger til rapporten, men at jeg kun kan korrigere mine egne faktaopplysninger og egne utsagn, samt kommentere tekst som omhandlet meg. Det ble ikke fremlagt informasjon om at deler av rapporten inneholdt materiale som jeg kunne fjerne eller sensurere. Det ble heller ikke gitt informasjon om at VG ikke kan sitere fra samtaler der jeg ikke visste jeg ble intervjuet i. Jeg kunne kommentere Skarvøys uttalelser som omhandlet meg, men jeg kunne ikke endre eller kommentere Skarvøys fremstilling av våre samtaler og møte. Under gjennomgangen er det stor forvirring om hva man kan kommentere eller ikke. Noen ganger stoppet de meg i å kommentere, andre ganger noterte de. Ved endt gjennomgang får jeg utdelt en revidert versjon der noen kommentarer og fakta-endringer er tatt med. Vi går nok en gang gjennom alle kommentarene og endringene som er notert på et eget dokument og må til slutt signere på dokumentet for erkjennelse av endringene. Det sto ingen annen

informasjon enn våre egne endringer på dokumentet. I den endelige rapporten som ble publisert inneholder også ukjente deler som ikke sto i den reviderte versjonen vi leste på. Jeg fikk aldri mulighet til å lese endelig rapport før den ble publisert. Heller ingen kopi av det signerte dokumentet.»

Klager skriver også: «I ettertid har VG vært på tilbudssiden, men når jeg ba om kopi av dokumentet med mine egne kommentarer, måtte dette gå via advokat etter ønske fra VG. Dette resulterte et møte i Ålesund 10. april, som går på det faktum at saken fremdeles er ressurskrevende og påvirker hverdagen min. Etter litt frem og tilbake fikk jeg kopi av dokumentet, men ikke kopi av den gamle versjonen som jeg også ønsket. Dette, pga. deres ‘policy’ og i hensyn til kildevern, ifølge VG. Jeg forstår at rapporten er laget for VG selv, og at de bestemmer hvordan og hva som er relevant å ha med i egen evaluering. Men, siden veldig mye av dette også omhandler meg og skulle publiseres offentlig, skulle jeg ønske de kunne tatt med mer fra min fremstilling av saken som detaljer, dialog osv. Ikke bare sammendraget fra Håndlykken og deler av intervjuet fra TV2.»

Til slutt kommenterer klager også en uttalelse gitt av VG-journalisten hun møtte i saken, og hva han sa i intervjuer med NRK og Medier24 da VG holdt pressekonferansen om rapporten:

«I intervjuet i NRK sier han blant annet: ‘Hun opplevde Giske som litt ubehagelig, litt ekkel’ og ‘Jeg kan ikke svare på hvorfor Sofie forteller en annen versjon av hva hun fortalte meg nå, enn hva hun fortalte meg under de samtalene vi hadde sammen.’ Jeg har ikke gitt en annen versjon til TV2 enn det han har fått og jeg har aldri nevnt ordene ‘ekkel’ og ‘ubehagelig’, som han påstår i intervjuet. Han lyver om hva som ble sagt i de uformelle samtalene vi har hatt, og indirekte beskylder meg for løgn i intervjuet med NRK. For meg er dette tilsynelatende et forsøk på å redde sitt eget omdømme.»

For øvrig avslutter klager tidslinja i vedlegg 2 med å stille noen retoriske spørsmål:

  • Hvorfor var vi på Bar Vulkan helt til stengetid, hvis det ble «litt mye» etter dansen med Giske og en såkalt meetoo-hendelse?
  • Hvorfor skulle jeg siteres på at noe var ubehagelig, når jeg gang på gang forklarte at kvelden var uproblematisk og gøy?
  • Hvorfor skulle jeg gå til NRK rett etter saken ble publisert, hvis VGs artikkel var riktig?
  • Hvorfor skulle jeg kommentere Steiros svar til NRK, hvis ikke VGs sak var feil?(…)
  • Hvorfor valgte jeg å kontakte politi, jurist og advokat for å få fjernet film og sitat, hvis jeg hadde ment at «...det ble litt mye» og at Giske var «ekkel» mot meg?(…)
  • Hvordan kunne Steiro fremdeles være «usikker», når han fikk beskjed fra Skarvøy ca 18:45, før publisering, om «at kvinnen er usikker»? (…)

Vedlagt klagen følger også et «støtteskriv» utarbeidet av klagers advokat. Her påpekes det at VG burde tatt hensyn til at klager ikke er noen offentlig person, og at hun ikke har bedt om den oppmerksomheten VGs dekning har resultert i. Advokaten tilføyer: «Tiden som har gått før ‘beklagelsen’ kom fra VGs side er også svært utilfredsstillende, og representerer en tilleggsbelastning. Det kan etter klagers oppfatning også stilles spørsmål ved selve formen ‘beklagelsen’ er gitt. Er det tale om en ren beklagelse, eller skal den forstås slik at VG fortsatt ikke fester lit til klagers gjengivelse av faktum i saken?»

I skrivet viser advokaten også til de aktuelle VVP-punktene klager har vist til og knytter VVP 3.6 opp mot VGs evalueringsrapport idet det anføres: «Det prinsipielt viktige knyttet til VGs publisering av nevnte rapport datert 27.3.19 er klagers oppfatning av at VG også har brutt pkt. 3.6 i ‘Vær varsom-plakaten’, og det henvises til hva klager selv gitt uttrykk for under pkt. 3 på s. 3 flg. i utarbeidet klage.»

FORSØK PÅ MINNELIG LØSNING:

Det har vært kontakt med sikte på å løse saken i minnelighet, uten at dette har ført fram.

TILSVARSRUNDEN:

Verdens Gang (VG) erkjenner presseetiske brudd, og viser til sin egen evaluering: «I rapporten konkluderer vi med at VG sviktet i dekningen av dansevideoen og i håndteringen av Sofie som kilde. Det konkluderes også med at VG skulle ha rettet og beklaget artikkelen på et tidligere tidspunkt. En raskere håndtering ville ha vært riktig overfor både Sofie og Trond Giske. Innledningsvis finner vi også grunn til å understreke at VG underveis i evalueringsarbeidet, i rapporten og i all kommunikasjon i etterkant har festet lit til at Sofie snakker sant. (…) Klagen har ikke medført noen endringer i VGs tidligere konklusjoner.»

Slik VG ser det, er det dessuten «godt samsvar mellom Sofies klagepunkter og de konklusjoner VG selv har trukket i sin evaluering». VG mener det ikke var akseptabelt å publisere sitatet som klager ikke kan stå inne for, og som hun flere ganger forsøkte å endre/fjerne. Videre erkjenner VG at Sofie ble «satt under sterkt press».

VG skriver: «I møtet med kilder som ikke er medievante, skjerpes kravene til kildekontakt og kvalitetssikring.»

VG viser også til hva som står i evalueringsrapporten om kildearbeidet, blant annet: «Vi har på side 50 siste avsnitt påpekt at det manglet to mellomledd i kvalitetskontrollen, og at dette kan ha medvirket til at det ikke ble stilt flere kritiske spørsmål til det ene sitatet som tillegges Sofie. Ytterligere kvalitetskontroll ville også ha fanget opp at én viktig kilde manglet – venninnen som filmet Giske. Vi er derfor enige med Sofie i at den journalistiske arbeidsprosessen ikke var tilfredsstillende.»

Slik VG ser det, kan det i tilfeller der kilden er i tvil, være greit å ta «en siste sjekk på samtykke, men i denne situasjonen gikk VG for langt – det fremstår som helt åpenbart at kilden ikke ønsket å bli sitert på at det var ‘litt mye’».

VG anfører: «Vi er enige med Sofie i at VGs opptreden før og etter publisering utgjør et brudd på Vær Varsom-plakatens punkt 3.2, 3.3, 3.7, 3.9 og 4.13. Det var klart at Sofie ikke kunne stå inne for sitatet, og da skulle det ikke ha vært publisert. Det skulle også ha vært fjernet på et langt tidligere tidspunkt, slik både Sofie selv og hennes advokat understreker.»

Det VG imidlertid ikke er enig med klager i, er påstanden om brudd på VVP 3.6, om utlevering av upublisert materiale.

VG skriver: «Det er her verdt å minne utvalget om at da VG offentliggjorde sin rapport, var det allerede kjent fra TV2s reportasje at VG hadde snakket med Sofie på McDonalds. I reportasjen, hvor det for første gang ble kjent for offentligheten at det var Sofie som var på videoen, ble det også lagt frem dokumentasjon på innholdet i hennes kontakt med VG. Når VG i evalueringsrapporten viser til denne allerede omtalte kontakten, er det i en kontekst hvor vi setter kritisk søkelys på egen håndtering av saken og søker å besvare Sofie og TV2-reportasjens helt betimelige spørsmål til VGs arbeidsprosess og artikkel. Vi vil også peke på at bestemmelsen i VVP 3.6 gjelder overlevering av upublisert materiale til andre, mens det her var tale om en journalistisk evaluering, som ble publisert på VGs egen plattform.»

VG viser til hva tidligere generalsekretær i Norsk Redaktørforening, Nils E. Øy, har skrevet i veileder til kapittel 9 – Slik verner du kildene dine - av 15.01.2017:

«Årsaken til at bestemmelsen kom inn i plakaten i 1994 var frykten for at myndighetene skulle gå til beslag av notater og råmateriale som kunne føre til avsløring av kilder, og at dette kunne føre til at mediefolk lett kunne bli sett på som myndighetenes forlengede arm. I et par aktuelle saker hadde medier nektet å utlevere research-materiale, men bestemte etter rettslige pålegg å utlevere materialet til kilden, som så selv eventuelt kunne levere det fra seg.»

VG fortsetter: «Intensjonen med paragrafen er altså å ivareta kildenes og medienes uavhengighet. Dette gjelder såvel i forhold til andre medier som til offentlige myndigheter, typisk politiet.» (VG viser her til et eksempel, PFU-sak 063/16, der TV 2 ble felt for brudd på kildevernet, sekr. anm.)

VG påpeker: «Denne saken handler derimot om at VG har tatt et valg om å publisere materialet på egne plattformer, hvor konteksten er en kritisk redaksjonell evaluering av eget arbeid. Materialet er ikke utlevert utenforstående; VG har tatt et eget journalistisk valg om å vise åpenhet og transparens om den journalistiske arbeidsprosessen, og dermed publisere evalueringen. Evalueringen er tilpasset dette formål, slik det fremgår av de avgrensninger og presiseringer som er gjort i evalueringens innledende del. Som det fremgår av den vedlagte evalueringsrapporten, er det en grunnleggende forutsetning at publiseringen av innhold som ikke fra før var kjent, bare kunne skje under forutsetning at det ikke berører kildevernet. Kildevernet, slik det er definert i lovverket og presseetikken, har som formål å beskytte en kildes identitet. På det tidspunkt evalueringsrapporten ble publisert, var det allerede kjent gjennom TV2s reportasjer både at VG hadde snakket med Sofie og at denne samtalen fant sted på McDonalds. Dokumentasjon fra Sofies kontakt med VG var også offentliggjort i reportasjen. Dermed var hensynet til kildens anonymitet ikke til hinder for å omtale møtet i rapporten. Sofie ble i tillegg orientert om publiseringen i forkant.»

VG bemerker også: «Vi tillegger at regelen om upublisert materiale ikke er gitt av hensyn til mediene selv. Om VG i denne saken hadde avskåret en kritisk gjennomgang av feilene vi gjorde, ved å vise til kildevern eller bestemmelsene om upublisert materiale, kunne det for redaksjonen på kort sikt vært beleilig, men det ville vært en feiltolkning av de presseetiske bestemmelsene. Kritikk om ikke å vise vilje til åpenhet, er noe norske medier til stadighet møtes med, og kan på lengre sikt bidra til å svekke medienes troverdighet. Det er også verdt å minne om at det er etablert praksis at norske medier i forbindelse med behandling av saker i PFU, fremlegger dokumentasjon som ikke var en del av det publiserte journalistiske produktet. Dette for å kunne belyse helheten av en arbeidsprosess så godt som mulig.»

Slik VG ser det, «kjennetegner Sofies klage at hun på noen punkter uttrykker misnøye med VGs egne vurderinger og konklusjoner i selve evalueringen». VG skriver: «Vi kan ikke annet enn å ta dette til etterretning, men denne saklige uenigheten innebærer ikke at VG kan anses for å ha brutt god presseskikk ved å publisere evalueringen.» VG tar for øvrig også til etterretning at klager «gir uttrykk for at hun hadde sett at mer av hennes fremstilling av saken, detaljer og dialog ble inntatt i rapporten».

For øvrig, når det gjelder evalueringsarbeidet, skriver VG at avisen har opplevd «dialogen med Sofie (…) som ryddig og god». VG skriver: «Intensjonen med denne dialogen har vært å komme til bunns i hvordan VG sviktet i kildehåndteringen i forbindelse med den aktuelle artikkelen, samt å gi Sofie en direkte og uforbeholden beklagelse. Sofie ble orientert løpende om arbeidet med evalueringen og at den ville bli gjort offentlig. Hun leste gjennom rapporten og kom med merknader som vi inntok i rapporten. Premissene for rapporten og gjennomgangen av den, har vært tydelig fra vår side, og vi er takknemlige for Sofies bidrag til vår evaluering.»

Om møtet der VG gikk gjennom rapporten med Sofie, bekrefter VG opplysningen om at det i møtet ble opplyst at hun kunne ha med seg bistand.

VG skriver: «Det er videre korrekt at forutsetningen for gjennomlesning og kommentarer var at innholdet i evalueringen ikke ble gjort kjent for andre før publiseringstidspunktet, og at skriftlig materiale ikke ble tatt med ut av møtet. Både for Sofie og de øvrige personene som er omtalt i evalueringen, var forutsetningen at de kunne kommentere følgende punkter:

  1. Faktafeil
  2. Gjengivelse av egne sitater
  3. Opplysninger fra egne SMSer og e-poster.»

VG påpeker at ingen fikk anledning til å korrigere andres sitater: «Alle disse forutsetningene er i tråd med alminnelige journalistiske spilleregler.»

VG opplyser: «Sofie hadde flere merknader, og disse ble det tatt hensyn til i rapporten. Merknadene ble loggført og undertegnet ved møtets avslutning. Vi kan nevne at loggen ble gjennomgått i et møte mellom VGs representanter og Sofie med hennes advokat og far i Ålesund 10. april 2019 forut for innsendelse av PFU-klagen. Verken Sofie eller de øvrige involverte personene leste gjennom rapportens del III med VGs vurderinger og konklusjoner. Det er et faktum at Sofie og journalist Lars Joakim Skarvøy var uenige om deler av innholdet i kontakten mellom dem. Dette kommer godt frem i rapporten, ikke minst i kulepunktene på side 10.»

Med hensyn til konklusjonene i rapporten, og klagers påstand om at VG mener journalisten aldri feilsiterte henne og at det antydes at hun lyver, avviser avisen dette: «Vi er ikke enige med Sofie i at vår konklusjon skal tolkes på denne måten. Evalueringen er ikke ment som verken en frifinnelse av VGs medarbeidere eller en påstand om at Sofie ikke snakker sant. Hun er utsatt for et klart presseetisk overtramp fra VGs side. Vår konklusjon fra evalueringen står fast.»

Når det gjelder kommentarene knyttet til begrepet «cringe» som er omtalt i evalueringen, forklarer VG at både Sofie og Gard Steiro «helt uavhengig hverandre og uten å være kjent med hverandres forklaringer, under gjennomlesningen 26. mars har bedt om tilføyelser der ordet ‘cringe’ inngår». I lys av dette avviser VG klagers påstand om at avisen har brukt «kommentaren til Steiros fordel, for å underbygge hans forklaring av dialogen» med henne etter publisering.

Klager har ikke hatt ytterligere merknader utover det som allerede er omtalt i klagen, og tilsvarsrunden ble av den grunn avsluttet.