Journalist og forfatter David Grann hadde research-hellet med seg både i Oklahoma og Texas. Foto: Emil L. Mohr
Journalist og forfatter David Grann hadde research-hellet med seg både i Oklahoma og Texas. Foto: Emil L. Mohr

Slik jobbet David Grann med bestselgeren «En amerikansk forbrytelse»

– Vær åpen, formaner New Yorker-journalisten og Hollywood-favoritten David Grann.

Publisert Sist oppdatert

New Yorker-journalisten David Grann (52) trodde han skulle skrive bok om én morderisk skurk som tok livet av osage-stammen. Slik gikk det ikke.

– Jeg måtte endre konseptet. Bevismaterialet imploderte, sier Grann da Journalisten møter ham ved forstadshjemmet hans nord for New York City.

– Etter hvert som jeg gikk fram, skjønte jeg at det handlet om en hel morderisk kultur, med mange, mange drapsmenn. Som jeg pleier å si: Det er viktig å beholde et åpent sinn når du jobber med en historie.

Resultatet ble bestselgeren «Killers of the Flower Moon», hvor Grann skildrer fryktinngytende systemiske overgrep mot Oklahoma-urbefolkning på 1920-tallet. Ikke før hadde osage-stammen tjent seg rik på oljefunn på landområdene sine, før hvite sto i kø for å utnytte – og forsøksvis tilintetgjøre – den.

– Kall det gjerne en parabel om originalsynden nasjonen vår er bygget på, sier Grann om nylig norskoversatte «En amerikansk forbrytelse».

Fakta om David Grann

  • Født 10. mars 1967 i New York City
  • Utdannet ved Connecticut College og Boston University
  • Har vært tilknyttet New Yorker-magasinet siden 2003
  • Bokdebuterte med «The Lost City of Z» i 2009 (også utgitt på norsk)
  • Fulgte opp med artikkelsamlingen «The Devil and Sherlock Holmes» året etter
  • «Killers of the Flower Moon» (2017) er oversatt til 27 språk, ifølge forlaget
  • Den foreligger på norsk i disse dager som «En amerikansk forbrytelse»

– Drapene skjedde som følge av grådighet, men forsterket av fordommer som innebar at gjerningspersonene betraktet ofrene som annenrangs mennesker. Kulturen var et produkt av den kombinasjonen, og den gjennomsyret hele samfunnet. Politikere var delaktige, reportere, rettsmedisinere, leger, jurister – og mange andre som bare lot det passere.

Eureka-øyeblikk

Boka har undertittelen «The Osage Murders and the Birth of the FBI». Granns interesse ble nemlig vekket da en samtalepartner gjorde han obs på at affæren var en av «byrået»s første storstilte etterforskninger.

– Jeg fant ikke mye publisert om det, kun et par avsnitt, så jeg bestemte meg for å reise til osage-territoriet, forteller han.

Drapsdømte William Hale figurerer sentralt i «Killers of the Flower Moon». Foto: Oklahoma Historical Society
Drapsdømte William Hale figurerer sentralt i «Killers of the Flower Moon». Foto: Oklahoma Historical Society

– Jeg startet på det lokale museet, der jeg blant annet fant en mengde fotografier. Plutselig blir jeg obs på et panoramaportrett med masse mennesker, dog med én person skåret bort. Jeg ba direktøren om forklaring, hvorpå hun svarte at vedkommende var så skummel at hun hadde besluttet å fjerne ham.

Dermed ble Grann introdusert for William Hale, «samfunnsstøtten» som i 1926 ble dømt til livstid for drap. Skjønt, snart avdekket hans egen etterforskning at dette kun var toppen av isfjellet. Enda det er vanskelig å stadfeste hvor mange fra osage-stammen som ble tatt av dage, indikerer Grann «flere hundre».

– Researchen min var hovedsakelig todelt. Den ene dreide seg om å spore opp etterkommere, både av ofre og gjerningsmenn, den andre om å bruke arkiver.

Særlig National Archives-avsnittet i Fort Worth i Texas, skal ha vært verdifullt.

– Jeg tror jeg investerte tre uker første gangen – bygningen er på størrelse med en hangar. Mye av det jeg fant, var så kjedelig at jeg vet ikke hva. Men så åpner du en gitt perm, og så finner du kanskje referater av storjuyrutsagn som aldri er blitt offentliggjort. Sånne øyeblikk betydde alt for boka.

Osage-stammen, her representert ved søstrene (f.v.) Minnie, Anna og Mollie, ble nærmest fritt vilt på grunn av oljerikdommen sin. Foto: Raymond Red Corn
Osage-stammen, her representert ved søstrene (f.v.) Minnie, Anna og Mollie, ble nærmest fritt vilt på grunn av oljerikdommen sin. Foto: Raymond Red Corn

Prestisjemagasin

Grann mener han har lært de fleste triksene i løpet av de 15 årene han har hevet lønn i prestisjemagasinet New Yorker.

– Det er «familien». Det meste jeg kan, har jeg enten plukket opp eller videreutviklet gjennom «det empiriske etoset» og faktarespekten som hersker der i gården. Utgangspunktet er at du får anledning til å dyrke pasjonene dine. All god skriving koker ned til lidenskap og nysgjerrighet.

Når skrivingen er unnagjort, går artiklene gjennom den samme prosessen hver gang, ifølge Grann. Etter å ha diskutert førsteutkastet grundig med sin personlige redaktør, leverer han et andreutkast som går til sjefredaktør David Remnick. Deretter står de legendariske faktasjekkerne klar med rødblyanten.

– Jeg pleier å si at de er gløggest i blekka. Halvparten av dem er rockemusikere eller poeter, og enkelte snakker fem språk. De saumfarer hver setning, hvert fakta, og det er opp til deg å overbevise dem om sannhetsgehalten. Siden venter deskerne, glimrende lingvister som får ting til å flyte best mulig. Alle bidrar for å gjøre deg bedre.

– Hvordan blir man New Yorker-journalist?

– Det er et vanskeligere spørsmål, ettersom jeg begynner å bli gammel. Verdenen jeg kom opp i, eksisterer knapt lenger. Før gikk du som regel den tradisjonelle ruta fra regional- til nasjonalaviser, mens mange av disse er borte i dag. Ett er imidlertid ved det samme: Så fort du har fått foten innafor, vil jeg påstå at yrket vårt er temmelig meritokratisk. Og når du leser en byline, fester du deg fortsatt ved den hvis saken er briljant løst eller skrevet.

Scorsese filmer

Grann har også opplevd å bli filmatisert i flere runder, sist i «The Lost City of Z» (2016), som bygger på boka med samme navn (på norsk «Den tapte byen Z, en beretning om dødelig besettelse i Amazonas». Nå ligger han an til å sette prikken over i-en, gitt at selveste Martin Scorsese planlegger å tilpasse «Killers of the Flower Moon». Ja, skal vi tro NTB, blir det med Robert De Niro og Leonardo DiCaprio i nøkkelroller.

Etterforsker Tom White sørget for at FBI til slutt kom godt ut av en av sine første prestisjejobber. Foto: Tom White III
Etterforsker Tom White sørget for at FBI til slutt kom godt ut av en av sine første prestisjejobber. Foto: Tom White III

– Hva er status på prosjektet?

– Jeg har lært meg at lite er spikret i Hollywood før det ropes «action». Likevel ser det ut til å flaske seg. Scorsese har vært i Oklahoma og «speidet» og truffet høvdingene. Det viktigste for meg er at stoffet er i trygge hender.

– Du er ikke redd for å miste troverdighet som reporter ved å gå «all Hollywood»?

– Nei, jeg er blitt bedt om å skrive manus og sånt selv, noe jeg har avslått. For det første tror jeg ikke at jeg ville vært spesielt flink, for det andre er jeg ennå mest opptatt av journalistikk og dokumentar. Jeg har stadig noen fjell å bestige.

Grann gliser bredt under brillene.

– Du vet, det beste med filmene er at jeg kan ta ungene mine med på settbesøk eller premiere. Vanligvis betrakter de faren sin som en nerdete skribent med kontoret fullt av bøker og dokumenter. Når de derimot får møte skuespillere, blir jeg forfremmet til «kul pappa» i cirka ett døgn.

David Granns sju bud for god reportasjejournalistikk

  1. Forfølg historier som interesserer deg
  2. Vær åpen for endringer og overraskelser underveis
  3. Observer kilder og skikkelser i sitt naturlige element
  4. La stoffet avgjøre hvordan du løser historien språklig og strukturelt
  5. Legg inn alt det kjedelige grunnarbeidet med arkiver og dokumenter
  6. Praktiser – du lærer mer og blir bedre med alderen
  7. Vær ydmyk – jo mer du lærer, desto vanskeligere føles det
Powered by Labrador CMS