Når maktkritikk blir viktigere enn folkeopplysning

Journalisme ligner på journalistikk. Ordene altså. Men de to må ikke forveksles.

For mens journalistikk er en profesjon, viser journalisme til grenseoverskridelse der profesjon blir til ideologi - en journalistikkideologi der det å «ta makten» blir en så sterk drivkraft at avsløringer i seg selv blir viktigere enn det som skal avsløres.

Journalisme-begrepet kan hjelpe oss med å forstå hvorfor VG var ute etter å ta Trond Giske etter dansevideoen selv om avisens journalist (trolig) visste at grunnlaget for maktkritisk avsløringsvinkling ikke eksisterte.

Den kan også hjelpe oss til å forstå hvorfor mediene ser ut til å tatt familiens parti Abbas-saken, til tross for at saken ser ut til ha aspekter som gjør vinklingen ikke uproblematisk. I tillegg til hvorfor flere medier presenterte det som nå kan virke som en ensidig og forenklet fremstilling av Tolga-saken, med en pengegrisk kommune mot en uskyldig familie.

Folket mot makten

Men først og fremst er det et begrep som er nyttig når du leser aviser, for å forstå den kritiske journalistikkens jag etter avsløringer, og dens tendens til å ta parti med det som kan defineres som den svake part i enhver konflikt. I litt videre forstand kan vi si det handler om å forstå noen av logikken bak den kritiske journalistikken.

Journalisme-begrepet bygger på et tankeeksperiment om et forenklet samfunnssyn, der makten alltid er hevet over folket og folket interesser, og der det er journalistene sin jobb å være folkets advokat overfor makten.

Begrepet dukket først opp i en svensk maktutredning, men i Norge assosierer det nok oftere med professor Martin Eide, som med et Skjervheim-sitat peker på at folket og makten ofte vil ha både felles synspunkt og felles interesser, og at en innstilling om at makt per definisjon er tyrannisk derfor er uheldig.

Begrepet må ikke misforståes dit hen at journalister samler seg i egne grupper som tilber journalismen, med Gard Steiro og Marie Simonsen som åndelige ledere.

Nei, begrepet må heller brukes som et verktøy for å forstå et slags journalistisk jaktinstinkt, der makten blir oppfattet som å i utgangspunktet ha andre interesser enn folket og derfor må følges med argusøyne.

Selvutslettelse

Problemet er ikke at et slikt instinkt eksisterer. Maktkritikk og avsløringer er nødvendige for at en samfunn skal kunne ha en kritisk og opplyst offentlighet.

Problemet oppstår når maktforholdet ikke er like enkelt som det journalistene gir oss inntrykk av det er (den «svake» part kan for eksempel ha høy moralsk definisjonsmakt). Eller når jakten på makten blir en så sterk drivkraft at avsløringene i seg selv blir viktigere enn det som skal avsløres (og det viser seg at det ikke var noe å avsløre likevel).

Dette er uheldig ikke bare fordi en helhetlig og riktig fremstilling av de faktiske forhold uteblir, men også fordi det skapes en potensiell selvutslettende dobbeltrolle med tanken på pressens oppgave i samfunnet.

For det å «beskytte enkeltmennesker og grupper mot overgrep eller forsømmelser fra offentlige myndigheter og institusjoner», kan ikke bare handle om å være folkets advokat i konkrete konflikter. Det må også handle om å gi folk en korrekt og innholdsrik fremstilling av virkeligheten.

Dersom journalistene driver maktkritikken på feil grunnlag, kan det tenkes at det har konsekvenser for tilliten til avisene.

Kritikkens harde kår

Problemet med en «journalismisk» verdensforståelse er derfor ikke bare at den har et forenklet maktsyn som kan stå i fare for å gi et delvis feilaktig bilde av virkeligheten, men også at denne tilnærmingen er kontraproduktiv fordi folket risikerer å miste tilliten til institusjonen som skal «beskytte» og opplyse dem.

Journalisme er altså et minst like viktig begrep i debatten om kvalitetsjournalistikken, som den er i journalistikkritikken. Men fordi enkelte av pressens kritikere ser ut til å begynt å ta i bruk amerikansk pressehats-retorikk, mens journaliststanden fortsatt ikke virker særlig åpne for selvransakelse på logikk-nivå, er det noen sier meg at det å få journalister til legge merke til egne grenseoverskridelser kommer til å bli vanskeligere enn det er å få pressens kritikere til å gjøre det samme.