Senator Tom Cotton sto bak kronikken «Send in the troops», som New York Times publiserte.
Senator Tom Cotton sto bak kronikken «Send in the troops», som New York Times publiserte.

– En tekst som får varsellampene til å blinke hos meg

Men også Dagbladets debattsjef ville publisert Cotton-innlegget.

Publisert Sist oppdatert

Det har vært opprørsstemning innad i New York Times den siste uka.

Journalisten har tidligere omtalt at oppstusset rundt en kronikk forfattet av senator Tom Cotton har ført til at redaktør for kronikk- og ledersidene, James Bennet, forlot sin stilling.

En rekke stemmer tok til orde for at Cottons kronikk, med tittel «Send in the troops», satte journalister i fare, og spesielt svarte journalister. Flere av de kritiske røstene er selv ansatt i New York Times.

Ramset opp egne feil

Bennet forklarte seg på Twitter da reaksjonene begynte å komme, og viste til at leserne fortjente å høre motargumenter til avisas redaksjonelle forsvar for protester og kritikk mot maktmisbruk.

Men da New York Times senere tok selvkritikk og erklærte at kronikken ikke skulle vært publisert, viste de til flere ting som hadde sviktet i rutinene:

  • Redigeringsprosessen var forhastet og svak
  • Redaksjonslederne var ikke involvert i stor nok grad
  • Påstander burde vært faktasjekket, eller fjernet fra teksten
  • Tekstens tone var unødvendig hard
  • Tittelen, som ble utformet i redaksjonen, var «incendiary» (brennbar/oppildnende) og skulle ikke blitt brukt
  • Teksten ble ikke godt nok plassert i kontekst

Det kom også fram at Bennet ikke hadde lest teksten selv før publisering.

– Varsellamper

Her hjemme har reaksjonene, og konsekvensene saken har fått, blitt møtt med undring og bekymring.

VGs debattredaktør har uttalt at det ville vært en ganske grei beslutning å sette en tekst som Cottons på trykk, hvis han formulerte seg «litt mindre konfrontativt».

Kommentator og debattansvarlig Martine Aurdal i Dagbladet ville også trykket kronikken, skriver hun til Journalisten:

– Det er ingen menneskerettighet å komme på trykk i en avis, og hver enkelt redaktør står selvsagt fritt til å bestemme sin linje. Alle påstander om fakta skal være sanne, men det blir ikke debatt uten uenighet, skriver Aurdal, men tilføyer:

– Denne teksten er av den typen som får varsellampene til å blinke hos meg, fordi den oppfordrer til maktbruk.

Ville tatt grep i deskingen

Hun mener kronikken inngår i en løpende debatt, og ikke trenger en redaksjonell «hale» for å sette den i kontekst.

– Men jeg ville desket den annerledes, vi legger alltid lenker til andre artikler om samme tema i våre debattartikler, slik at også motargumentene er lett tilgjengelig for leserne, skriver Aurdal.

Hun understreker at hun mener det helt klart var riktig å trykke teksten:

– At en senator mener dette er interessant for leserne/velgerne å vite, og det er også pressens oppgave å vise hvilke ledende politikere som støtter presidentens linje og på hvilke måter, påpeker Aurdal.

– Hva tenker du om, eller hvordan hadde du selv forholdt deg til, reaksjoner i redaksjonen langs linjene som vi ser i denne saken? Kort oppsummert i setningen flere NYT-ansatte tvitret samstemt: «Running this puts black NY Times staff in danger».

– Ved interne reaksjoner ville jeg fortsatt ment at nyhetsverdien gjør dette relevant. Det er ingen tvil om hva både NYT og Dagbladet mener i denne saken, og det skal vi kraftfullt slå fast. Men det blir ikke mer kraftfullt av å late som om motstemmer ikke finnes, særlig når de sitter ved makta.

Powered by Labrador CMS