Opptøyer, gass og eksponering

Det er en god stund siden sist jeg dekket en demonstrasjon. Derfor var det med spenning at jeg lørdag la kamera i en lomme og penn og blokk i en annen for å se hvordan stemningen var i pressekorpset etter opptøyene to dager før.

Se bildeserie i bunnen av artikkelen.

Rolige nerver

– Vi er ikke noen ekstra på jobb i dag, vi er vel bare ordinær lørdagsvakt, sier Aftenpostens Liv Berit Tessem til Journalisten mellom telefonsamtalene fra desken og kolleger ute i felten. Tessem fører rådslag på Løvebakken mens demonstrantene holder appell.

Noen meter unna står TV 2 og gir en av sine utallige direkterapporter på TV 2 Nyhetskanalen. Kanalen har sikret seg for å holde trykket på direkten. Utenfor Tostrupkjelleren står to sendebiler, en for eter og en for satellitt … ingenting er overlatt til tilfeldighetene.

– Jeg tror ikke det blir som på torsdagen. Vi tror det går rolig for seg, men selvfølgelig følger vi med, fortsetter Tessem etter at Aftenpostens fem eller seks utsendte – ingen er sikre på hvor mange de er – har holdt råd om strategien.

Inn i krigen

For en journalist som de siste tre årene primært har begått journalistikk over telefonen, sittende ved det samme skrivebordet dag inn og dag ut, er det mulig å fornemme noe som ikke er ulikt den velkjente blodtåka.

Hvite vester med TV 2-logo på, gule med TVNorge, grønne med Al Jazeera og oransje og røde med presse. I beltene til flere henger splinthjelmer som skal beskytte de utskremte mot eventuelle steiner, flasker eller trebiter som demonstranter kan finne for godt å kaste mot dem.

Vernemaskene er heller ikke langt unna. Det er nesten vanskelig å tro at vi er utenfor landets nasjonalforsamling og at demonstrasjonen snart skal bevege seg oppover landets paradegate nummer én.

– Det har vært signaler om at det kan bli voldsomt, så vi har jo tatt høyde for dette. Men det ser ut til at det går fint for seg, sier reporter Bjørn Carlsen i TV 2 før han begynner å intervjue demonstrantene i fronten av toget.

Vel, helt i fronten av toget er de jo ikke, for i teten av toget hele veien opp til barrikadene går pressen, ikke demonstrantene.

Ikke bare for hasj

Kampen om å få bildene, de beste bildene, er synlig. Utenfor Universitetet klatrer TV 2 på benker, Scanpix opp på veggen og halve TVNorge klatrer opp på Nisseberget hvor hasjrøykerne benket seg på 70-tallet for å få best mulig overblikk over hva som skjer når demonstrantene møter politiets første sluse.

– Det kommer nok til å smelle i dag også. Jon Rosenberg Hagen står med en synlig blåveis under det ene øyet etter at han torsdag fikk en trebit kastet etter seg.

Hagen nekter å gi seg, selv om han har fått problemer med fargesynet på det ene øyet etter torsdagen.

«Bare» demonstrant

Overalt er det prismer som fanger opp det som skjer, mens demonstrasjonstoget, som var ulovlig i det toget forlot Stortinget, beveger seg i retning av den israelske ambassaden.

– Nei, i dag er jeg kun demonstrant, sier Erling Borgen til Journalisten. Rundt halsen og under armen er dokumentarskaperen utstyrt med palestinaskjerf.

– Begynner de å kaste stein, så går jeg, det nytter ikke med vold, sier han.

Toget begynner å nærme seg Parkveien og fotografene løper på kryss og tvers foran og rundt demonstrantene. Trolig er lørdagens demonstrasjon den best dokumenterte i Norgeshistorien.

Alltid beredt

Vel fremme i Parkveien får demonstrantene overraskelsen. Politiet har sperret av gata og skapt sluser for å holde demonstrantene unna ambassaden, like utenfor Jan Thomas’ salong.

På vollen mellom gata og Slottsparken har politiet etablert base. De liker ikke at Journalisten skal over gjerdet, men med pressekort og et unnskyldende smil får fagbladet menge seg med kollegene selv om hjelm og vernemaske ikke er skaffet for anledningen.

Rundt meg har pressekorpset begynt å ta på seg vernemaskene, i tilfelle politiet skulle finne på å bruke CS-gass mot demonstrantene.

Og så begynner det å smelle. Pøbelen kaster raketter mot barrikaden hvor representanter for den fjerde statsmakt forsøker å forevige dem. Enkelte av oss holder oss bak gjerdene politiet har satt opp.

– Jeg fikk ikke tak i hjelm, så jeg gidder ikke ta noen sjanser, forteller ANB-fotograf Terje Pedersen. Setningen er knapt fullført før det kommer en stein flygende i vår retning.

Truffet av rakett

Det er ikke Scud eller Pingvinraketter som flyr over pressefolkene i Parkveien, men de smeller nok til at Journalistens utsendte skvetter nesten hver eneste gang.

På motsatt side av barrikadene filmes og fotograferes det samtidig som man forsøker å unngå å bli truffet av fyrverkeriet.

– Vi må kanskje oppheve forbudet mot raketter med pinne, sier en av innsatslederne på «gratishaugen» og humrer.

Så skjer akkurat det enkelte av pressefolkene har ventet på, bråkmakerne tar regi og stormer barrikadene. Flere av pressefolkene trekker seg unna. Enkelte får føle det.

En VG-fotograf får en rakett i beinet.

– Jeg tror ikke det ble noen skade, det gjorde bare jævlig vondt, sier fotografen gjennom vernemasken. Ennå har ikke politiet tatt i bruk gass.

To og en halv time etter avmarsjen fra Stortinget fastslår Journalistens utsendte at det er lenge siden sist han var på «rykkoppdrag». Både kamera og mobil er tomt for strøm. Ikke så galt egentlig, for mesteparten av demonstrantene har løst opp og gått hjem. Ikke noe for et fagblad igjen å dekke, men for resten av mediene var det da det hele tok til. Knapt tjue minutter etter at vi har forlatt åstedet, slippes gassen løs og journalistene som er på vakt arbeider på spreng gjennom hele kvelden.