- Kriser og katastrofer er godt stoff

Endelig kom myndighetene med en ny veileder i Risiko og krisekommunikasjon, på høy tid og bra. Innholdet er bredt og lider i noen grad av at veilederen skal kunne benyttes av alle offentlige og private virksomheter. Det er ikke noe krav at veilederen skal benyttes.

Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) oppfordrer til og ønsker aktivt tilbakemeldinger på denne veilederen, noe som ikke alltid er tilfelle. Det er positivt fordi veilederen inneholder setninger og utsagn som det bør være grunnlag for å diskutere vesentlige endringer av.

Det er særlig tre utsagn jeg gjerne skulle sett endret:

I avsnittet om media og mediehåndtering beskriver DSB medias nyhetskriterier på en lite klok måte. På side 45 i veilederen står det:

«Mediebildet har endret seg mye de siste årene……. Det som har endret seg lite er at katastrofer og kriser fortsatt er godt stoff».

Godt stoff

Jeg har aldri i et langt liv i media, ei heller som informasjonsrådgiver i det offentlige, hørt at en journalist eller redaktør har omtalt katastrofer som godt stoff.

Derimot oppfyller kriser, uønskede hendelser og katastrofer alle eller flere av nyhetskriteriene. Ofte benevnt som KVISA: konflikt, vesentlig, interesse, sensasjon og aktualitet.

Veilederen snevrer medias oppdrag ved slike hendelser med beskrivelsen:

«Derfor oppsøker journalister denne typen nyheter også for å avdekke uenighet og konflikter i forbindelse med kriser og håndteringen av dem.»

For i neste setning komme med en påstand som ikke nødvendigvis er dekkende for dagens situasjon:

«Det er også fortsatt slik at media er den viktigste informasjonskilden under og etter en krise».

Min påstand er at mediehusene er den viktigste generatoren for på og i gjennom sine plattformer / kanaler samle inn, bearbeide og videreformidle  relevant informasjon fra svært mange kilder, inkludert de offentlige. Et meget vesentlig bidrag til at målet med risiko og krisekommunikasjon oppnås.

Hele hensikten er jo i ytterste konsekvens å redde liv, miljø, verdier, begrense skadene og for å hjelpe publikum til rette. Eksemplene på dette er mange, og media er bevisst sitt samfunnsoppdrag. Jo større krise, jo sterkere bidrar media positivt i akuttfasen. I fasen etter en krise/katastrofe vil medias fokus naturlig endres mot årsak og ansvar.

Ytringsfrihet

I kapittel 6.3 står det utsagn om hvem som skal uttale seg til media. Det kan tolkes dithen at personalhåndboken står over Grunnloven.

«Minst like viktig er det å informere alle ansatte om reglene som gjelder for medieuttalelser, slik at medarbeiderne har en ryggmargsreaksjon som går ut på å ikke uttale seg til media selv om de møter en journalist».

Hvilke regler det henvises til står det ikke noe om. Men utgangspunktet er at det er ytringsfrihet i Norge. Det kan være mange gode grunner til at personalhåndboken sier noe om hvem som skal uttale seg til media. Når det er gitt føringer i personalhåndboken, står det svært ofte hvorfor det er slik. Veilederen sier fint lite om dette. Hos min arbeidsgiver kan alle si hva de gjør akkurat her og nå, mens brannvesenets mål og innsats kommenteres av den som har ansvaret og leder arbeidet. Det lever vi helt fint med.

Hemmeligheter

Veilederen beskriver blant annet følgende i avsnittet om sosiale medier på side 40:

«Sosiale medier er en av flere kanaler for kommunikasjon. Man kommer fortsatt langt med sunn fornuft, og ansatte bør håndtere uttalelser i sosiale medier på samme måte som man håndterer tradisjonelle medier: Man uttaler seg kun når man har myndighet til det, man sier sannheten og man røper ikke hemmeligheter».

Skal man forholde seg til hva som er sagt tidligere i kapittel 6.3, skal ansatte ikke skrive noen ting i sosiale medier, fordi det er som å møte en journalist. Videre lurer jeg på hva som menes med hemmeligheter. For en offentlig ansatt gjelder forvaltningsloven og offentlighetsloven. Begge gir klare grenser for hva som ikke kan kommuniseres, men også hva som i embetets medfør kan kommuniseres. Graderte dokumenter er og blir graderte dokumenter. Hva som er avtalt i et ansettelsesforhold i privat sektor er en helt annen sak.

 Mye av innholdet er fornuftig i veilederen. Men fremstillingen er rotete, noe som gjør at veilederen ikke vil fungere som en håndbok for de som virkelig trenger det. Beklageligvis er flere avsnitt mer villedende enn veiledende.