Å bruke ordet «døv» i nedsettende betydning er dessverre blitt utbredt, spesielt i populære blader som FHM, Pondus og Rocky. Alle tre bruker ordet «døv» på denne måten. I det siste har det også dukket opp i anmeldelser av musikk og lignende i Dagbladet, Universitas, Spirit m.fl. Tendensen er økende. Men kroneksempelet var Natt&Dags kåring av «Norges døveste folk.» 15 personer som skulle være spesielt lite kule og populære ble listet opp i Natt &Dag nr. 10/04. Nettavisen Nerd fulgte opp med «Disse hater du hvis du er ‘kul’», da de refererte til listen.
Jeg er døv. Jeg er medlem i Norges Døveforbund. Jeg jobber i Døves Media. Vi produserer Tid for Tegn som vises nå NRK1 hver mandag. Jeg må altså være en av Norges «døveste» personer. Følger vi logikken i Natt&Dags liste og Nettavisen Nerd, må vi konkludere med at kule folk hater meg, og at jeg er spesielt kjip og ukul.
Bør journalister ta ansvar for å bruke et språk som ikke virker diskriminerende? Ordet døv er en samlebetegnelse på en gruppe. Døve kan ses på som en etnisk gruppe på flere måter. Definisjonen av «etnisk» er:
«som er spesielt for en rase el. et folkeslag e- gruppe folkegruppe som betrakter seg som en gruppe i forhold til andre, og som blir betraktet som det av andre[
]»
Passer dette på døve som en gruppe? Ja, vil nok mange hevde. For dem som kjenner døvemiljøet, er svaret opplagt. Det som skiller døve fra andre etniske grupper er at det er en sansemangel som fører dem inn i gruppen – ikke foreldrenes gruppetilhørighet.
Å bruke «døv» nedsettende er med andre ord jevngodt med etnisk hets, og kan sidestilles med at vi begynner å bruke for eksempel «same» eller «homo» på samme måte. Da jeg vokste opp, var «Din forbanna homo!» den ultimate fornærmelsen mellom småguttene i skolegården. Men som voksen er «same» eller «homo» uaktuelle som skjellsord. Men er det greit å hetse døve? Eller skal vi som journalister oppmuntre til bruk av fraser som: Er du helt døv, eller? Er du homo, eller? Eller: Går’e an å være så samisk ’a?
Bruk av «døv» som nedsettende begrep forsterker presset på dem som vokser opp med hørselshemming, og bidrar til å stigmatisere døve som en mindreverdig gruppe. Synet på døve blir negativt. Små barn som først lærer seg at «døv» betyr «teit», og senere møter et annet barn som er døvt – tror dere den døve ungen blir tatt imot som en som fortjener like mye respekt som andre?
Jeg henvendte meg til N&D i anledning «Norges døveste folk» i fjor høst, og fikk følgende svar fra sjefredaktør Audun Vinger:
«Det er ikke til å komme unna at ordet døv har fått flere betydninger enn den opprinnelige, og i dette tilfellet betyr det noe spesifikt, som ikke har noe som helst med hørselsskade å gjøre, snarere «bedøvelse» om noe. Det er bare de samme bokstavene. Folk i vår målgruppe har vokst opp med dette som slang, og det er et ord som ikke (lenger?) henspiller på at person x er så teit el. at han kunne vært hørselshemmet.
[
]
Det er ikke meningen å tråkke noen på tærne, bortsett fra selve kåringen, selv om den heller ikke skal tas altfor hardt.»
Men dette står i kontrast til det som faktisk sto i artikkelen. Noen sitater:
«Mange av dem ville du ikke stått i samme heis som engang. De er døvere enn Norges døveforbund og Trond Giske tilsammen.»
«Høvdingen av døvinger. [
] Norges døveste mann.»
«Du behøver vel ikke være stum, selv om du er døv?»
«Ikke bare døv, faktisk komplett ubrukelig.»
«[
] er en papp-rekvisita! Og det en jævla døv en òg.»
Så avrundes det hele med en hetsesalve mot en journalist/forfatter som oppsummeres slik:
«[
] staver det ut: D-Ø-V.»
I det norske samfunnet har det blitt brukt store ressurser på å forebygge nedsettende bruk av ord som homo, same, jøde, tater osv. Jeg er bekymret for at døve skal bli en ny gruppe som skal brukes som erstatning for de «tapte» gruppene som det tidligere var akseptert å hetse. Når Natt&Dag bruker ordet på denne måten, rakker de ned på og stigmatiserer en hel gruppe. Når andre medier, og til og med de «intellektuelle» mediene Dagbladet og Universitas, kaster seg på «motebølgen» og bruker ordet døv på den måten, bidrar de til en utvikling som er negativ for alle som identifiserer seg selv som døve.
Jeg håper denne artikkelen kan hjelpe journalister til å bli mer bevisste på denne problematikken. Det vil, før eller senere, trenge gjennom at denne ordbruken er diskriminerende. Vi som tilhører døvemiljøet vet at dette føles som rasistisk, men dessverre er det lav bevissthet om dette ute i samfunnet. Da er det viktig at journalister er i forkant, og er føre var og unngår å la denne typen begrepsbruk gå ut i mediene. Da unngår vi at mange journalister i senere tid kan kritiseres og anklages for å være diskriminerende og rakke ned på grupper.
