Jan Magne Stensrud, ansvarlig redaktør i Drangedalsposten, opplevde at bygda snudde ryggen til da han skrev kritiske saker fra lokalsamfunnet. Foto: Kristine Lindebø
Jan Magne Stensrud, ansvarlig redaktør i Drangedalsposten, opplevde at bygda snudde ryggen til da han skrev kritiske saker fra lokalsamfunnet. Foto: Kristine Lindebø

Da lokalavisa begynte å lage kritiske saker, vendte folk i bygda dem ryggen

Men redaktøren gir seg ikke. Nå skriver han bok om konflikten.

Publisert

– Motstand fra kommuneansatte, administrasjonen og de som sitter på makta, det er vi vant til. Vi tåler det. Men å få kritikk fra bygdefolket – at abonnentene sier opp avisa fordi de vil ikke høre og lese om virkeligheten – det er en type kritikk vi ikke er vant til.

Det sier ansvarlig redaktør i Drangedalsposten, Jan Magne Stensrud, til Journalisten. Han er mannen som avslørte landets største mobbesak, som senere også ble dekka stort i nasjonale medier som VG, Aftenposten og NRK.

Snudde ryggen til avisa

Men avsløringene fikk ikke noen positiv oppslutning i den lille Telemark-kommunen. Det ble ingen opprydding, ingen fakkeltog, ingen beklagelser. Folk ville ikke høre om at mobbing var et stort problem hos dem – og de fleste ville heller ikke gjøre noe med det.

I stedet snudde deler av lokalsamfunnet ryggen til Stensrud og avisa, forteller redaktøren.

Drangedalsposten avslørte en sterk mobbekultur ved Drangedal 10-årige skole, men møtte motstand fra bygda for sakene. Foto: Karen Aarhus / NTB scanpix
Drangedalsposten avslørte en sterk mobbekultur ved Drangedal 10-årige skole, men møtte motstand fra bygda for sakene. Foto: Karen Aarhus / NTB scanpix

Flere sa opp abonnementet. De ringte og sa at «nå er det nok». De stoppet ham på butikken og ville ha ham til å slutte å skrive slike saker. «For hva ville folk tro om bygda deres nå?»

– Jeg skjønner godt at folk blir opprørte, det gjør jeg virkelig, sier Stensrud.

– De reagerer fordi de synes dette er ubehagelig, de tenker på omdømmet til bygda. I en sånn mobbesak, der en snakker om kultur og ukultur, så er det rettet mot alle, inkludert meg selv. Det gjelder oss. Og alle føler seg litt tråkka på.

Mobbesaken er ikke den eneste saken som har møtt motstand fra bygdefolket. Etter at Stensrud ble redaktør i 2016 har avisa skiftet stil – ikke mye, men litt, ifølge ham selv. Tidligere var de fleste sakene enten positive eller nøytrale, noe fortsatt 97 prosent av sakene er, sier han. De tre siste prosentene er kritiske saker.

– Mine forgjengere har vært dyktige journalister og redaktører som har gjort det på sin måte. Jeg står også på skuldrene deres, med tanke på å videreføre den lokalavistradisjonen, som skal være balansert.

– Hadde forventa fakkeltog

Det begynte med en kritisk sak som fikk positiv respons: kommuneledelsen kuttet i skolefrukten, og bestilte samtidig skreddersydde dresser til seg selv. Da de snudde etter medieoppmerksomheten fra både Drangedalsposten, Varden, Telemarksavisa, Kommunal Rapport, NRK og andre, var folk i bygda fornøyde.

Dette er vikla inn i en stor kultursmørje, som i sum kalles for «bygdedyret», og som passer på at ikke noe sånt skjer. Det står knallsterkt i Drangedal.

Men da Stensrud for eksempel avslørte at kommunens største blydepot lå rett ved siden av barnehagen, var reaksjonene annerledes. Folk protesterte ikke mot kommunen og blydepotet, men mot at avisa skrev om det.

– De likte det ikke. Det ringte ei fra kommunen og spurte «Hvorfor måtte du skrive om dette da? Hvor skal vi gå på tur nå?». Jeg hadde forventa fakkeltog, men ikke én forelder har stått fram, sier Stensrud overrasket.

Etter hvert fikk han inntrykk av at han ble kjent som han som bare leter etter negative saker. Han mener det toppa seg da han var tilstede på et åpent kommunestyremøte, og fikk beskjed fra én av politikerne om at han hadde ti sekunder på å komme seg ut.

Ifølge Stensrud fikk han beskjed om å slutte med innsynsbegjæringer, for «avisa kan jo ikke sette dagsorden for hva kommunen skal jobbe med», og han sier rådmannen kalte ham inn på teppet og ba han om å ikke skrive så mange kritiske saker.

Rådmann Jørn Christian Schjøth Knudsen har et litt annet syn på hva som skjedde.

– Det er ikke min oppfatning og versjon av situasjonen. Jeg mener selv at jeg inviterte ham til et åpent møte på mitt kontor, fordi jeg følte behov for at vi pratet om situasjonen som hadde oppstått, sier Knudsen til Journalisten.

På dette tidspunktet var det et kjølig forhold mellom kommunen og lokalavisa, mener Knudsen, og han hadde et ønske om at de sammen kunne forbedre situasjonen ved å lufte tanker og meninger om hvordan de kunne ha et godt forhold til hverandre.

Han er enig i Stensrud i at det har skjedd et stilskifte etter at han tok over som redaktør. Rådmannen sier han tok opp mengden av innsynsbegjæringer fordi det ble svært ressurskrevende for kommunen å håndtere, og han stilte spørsmål om det var hensiktsmessig.

– Jeg som rådmann har jo ikke noen instruksjonsmyndighet over lokalpressen, og naturligvis er det det frie ord som rår. Men jeg undret meg over at det var det volumet og den vinklingen på det, sier han.

«En helvetes jobb»

Nå er begge enige om at de har skværa opp, og funnet tilbake til en profesjonell tone.

– Jeg er innstilt på at vi i framtida skal ha en god tone og et godt samarbeid, kommunen og lokalpressen, sier rådmann Knudsen.

– Jeg skjønner godt at folk blir opprørte, sier redaktør Stensrud om mobbesakene han avdekket i bygda. Tross motstand kommer han ikke til å slutte med kritisk journalistikk. Foto: Kristine Lindebø
– Jeg skjønner godt at folk blir opprørte, sier redaktør Stensrud om mobbesakene han avdekket i bygda. Tross motstand kommer han ikke til å slutte med kritisk journalistikk. Foto: Kristine Lindebø

Nå skriver lokalavisredaktøren bok om jobben og hverdagen som redaktør. Han har fått støtte fra Fritt Ord, og permisjon fra jobben ut året. Innen nyttår skal han ha et manus klart. Arbeidstittelen er «En helvetes jobb».

– Men dét betyr også en helvetes bra jobb. Det kan være både positivt og negativt. Den jobben jeg har nå, det er den absolutt beste jobben jeg har hatt noen gang. Å jobbe som lokalavisredaktør og med denne typen journalistikk, det er veldig meningsfullt.

Fortsatt er det litt sånn at når jeg kommer inn på kommunehuset, så løper folk inn på kontorene sine og stenger dørene.

Stensrud kom tilbake til Drangedal i 2012, med erfaring som kommandørkaptein fra Sjøforsvaret og en doktorgrad i historie i lomma. Han mener bakgrunnen hans også kan ha noe å gjøre med at han får motstand.

Bygdedyret

Men først og fremst handler det om en kultur i det lille lokalsamfunnet for å ikke snakke om ting som er ubehagelig, mener han. Det kom også fram i mobbesaken.

– Hvis jeg som lærer irettesetter ditt barn, så kan det slå tilbake på meg, for du sitter kanskje som leder i jaktlaget, eller i det og det styret, eller du jobber på kommunen. Så hva skjer da når jeg skal søke om å bygge garasje? eksemplifiserer Stensrud.

– Og dette er vikla inn i en stor kultursmørje, som i sum kalles for «bygdedyret», og som passer på at ikke noe sånt skjer. Det står knallsterkt i Drangedal.

– Sterkere enn andre steder?

– Det vet jeg ingenting om. Men folk sier «ja, men mobbing skjer jo andre steder au». Det gjør det selvsagt, men det hjelper ikke. Vi må forholde oss til det som skjer her. Det som derimot er unikt for Drangedal er hvordan vi behandler de ulike mobbesakene. Vi snakker ikke om det, vi later som ingenting.

Én ting vet Stensrud, det er at han ikke gir seg med de kritiske sakene, selv om det ikke akkurat har vært enkelt, så har han troa på journalistikkens påvirkningskraft.

– Det er jo engang sånn at når du først begynner å grave, da finner du ting som for oss journalister kan være «gull» – kritikkverdige ting. Og når du tar det fram og skriver saker om det, så blir Drangedal en bedre plass.