Tahrir-plassen. Natt til 3. februar. Regimekritiker viser seierstegn og et blodig flagg etter å ha slåss mot Mubarak-tilhengere. Foto: aljazeeraenglish (Flick.com)
Tahrir-plassen. Natt til 3. februar. Regimekritiker viser seierstegn og et blodig flagg etter å ha slåss mot Mubarak-tilhengere. Foto: aljazeeraenglish (Flick.com)

Si, men ikke gjøre

Egypterne har fått snakke fritt, men ikke kunnet handle, sier den norsk-egyptiske journalisten Amal A. Wahab.

Publisert Sist oppdatert

I motsetning til mange av journalistene fra internasjonal presse som kom til landet etter at uroen brøt løs, har Amal Wahab fulgt opptakten til dramaet i Egypt på nært hold over tid. Hun har vært Kairo-korrespondent for Klassekampen siden 2007 og bosatt i byen enda lengre. Frilanseren, som også har skrevet for Ny Tid, Dag og Tid og Dagsavisen, sier det før opprøret var stor takhøyde for kritiske ytringer i egyptiske medier.

- Jeg har hele tida sagt at folk som ikke er herfra ville blitt slått av hvor mye som sies i mediene her. Folk har gjerne gått hardt ut mot korrupsjon, enkeltpersoner eller myndigheter, sier Wahab, og viser til at Egypt også har privateide uavhengige opposisjonsmedier som har publisert kritikk av navngitte ministre.

Hun mener grensen går ved presidenten og hans familie. På dette området har mediene måttet være varsomme. Ellers er det få tabuer.

Hybridsamfunn

Korrespondenten forklarer pressefriheten med at Egypt er et hybridsamfunn. Halvveis diktatur, halvveis demokrati.

- Den økte ytringsfriheten de siste åra skyldes ikke snillhet, men avansert taktikk fra regimets side. Den har vært det fremste middelet for at Mubarak har kunnet beholde makta.

Tankegangen er enkel, sier Wahab. Hvis folk får ut frustrasjon og får ventilert sin misnøye, vil det ikke koke over.

- Men det kokte over likevel?

- Ja, men det er resultat av en langvarig utvikling. Det som har skjedd de siste åra er at aktiviteten har økt. Og det bryter med regimets grunnprinsipp. Du kan si hva du vil, men ikke gjøre noe. Du kan skjelle ut en minister, men stiller du deg opp og deler ut en løpeseddel blir du arrestert.

Wahab mener egyptiske medier i starten hadde en god dekning av demonstrasjonene. Hun beskriver de offentlige debattene som åpne og ærlige. Det ble stilt tøffe krav til presidenten, også på statlig tv.

- Men Mubarak ville ikke høre. Så kom portforbudet og snart var egyptiske medier tilbake på 70-tallet med reinspikka propaganda.

Kraftig underrapportert

Mohamed Abdel Dayem, Midtøsten-koordi­nator for organisasjonen Committee To Protect Journalists (CPJ) sammenligner rapporteringen på de statlige tv-kanalene med sovjetisk tv. Mens dramaet utspiller seg i gatene sendte kanalene matprogrammer og musikaler. Og i nyhetssendingene ble den folkelige misnøyen kraftig underrapportert.

- Statlige medier har alltid hyllet Mubarak og hans politikk. Men nå nådde regimets propagandamaskin et nytt bunnivå, slår Dayem fast.

Wahab forteller at da gangsterne begynte å herje i byen måtte folk gå sammen for å beskytte hjemmene sine. I den fasen opererte faktisk statlig tv som en viktig koordinator for hæren. Via tv fikk soldatene meldinger om hvor de til enhver tid måtte gripe inn.

- Da følte vi stor tillit. Men etter det har dekningen vært helt skandaløs. Vi snakker om indoktrinering og hjernevask.

Journalisten forteller at kommentatorer på tv-kanalene begynte å snakke om at de unge opprørene hadde mistet sin renhet og var infiltrert av ytre krefter med en politisk agenda.

Det ble formidlet ubekreftede meldinger at Hamas og Hizbollah var på Tahrir-plassen. Og i to tilfeller ble det sagt at de unge tilsynelatende hadde dårlig samvittighet overfor sin «far», altså Mubarak. Og at de unge var trent av  «jøder i USA» for å velte regimet i landet. Samtidig mener hun Mubaraks tale, der han gjorde noen innrømmelser, vant mange egypteres hjerter.

Bare 12 timer seinere var pøblene på gatene og gikk løs på demonstranter og journalister.

- En virkelig satanistisk plan. Regimet har via medieministeren og tv-kanaler ført en splittelse inn i alle egyptiske hjem.

- Men det eksisterte en splittelse før dette?

- Ja, men mye mindre enn etter sammenstøtene. Det var et vendepunkt. Nå er mange fornøyd med regimets innrømmelser, selv om det så langt bare er ord.

- Ekstremt farlig retorikk

CPJ og Den internasjonale journalistføderasjonen (IFJ) reagerte skarpt da statlige kanaler stadig formidlet påstander om at utenlandske journalister hadde en skjult agenda og sto bak uroen. Som igjen sporet til over hundre tilfeller av vold og trakassering mot journalister.

- I dette klimaet er slik retorikk ekstremt farlig, påpekte Dayem i sin blogg.

Journalister ble ikke bare angrepet i gatene. Myndighetene beskyldte  Al Jazeera for agitasjon og undergraving. Og stengte kanalens kontor, arresterte flere medarbeidere, konfiskerte utstyr, fjernet kanalen fra den statseide satellitten Nilesat, og forstyrret signalet fra overføringen på kabel-tv-nettverket Orbit. Det siste stoppet ikke Al Jazeera. For i solidaritet overførte i stedet en rekke arabiskspråklige kanaler sendingene deres.

Preget av islamparanoia

Norsk-egyptiske Wahab oppsummerer vestlige mediers dekning som veldig varierende. Hun roser The Economist og The Guardian, men er ikke like imponert over alle norske medier. Hun vil ikke være konkret, men mener enkelte er preget av en vanvittig islamparanoia.

- Det er fullstendig misforstått når en fredagsbønn på plassen tolkes som at islamistene kommer. Alle i Egypt ber fredagsbønn, selv ikke-praktiserende.

Journalisten sier hun har snakket med mange eksperter, ingen tror dette er en islamsk revolusjon eller at Muslimsk brorskap vil overta. Heller ikke beintøffe feminister som forfatteren Nawal El Saadawi.

- Det muslimske brorskapet vil aldri vinne mer enn normal representasjon, som de fleste regner med vil ligge mellom 10 og 20 prosent.

Kifaya-bevegelsen

Hun minner om at også regimet spiller på islamistfrykt og sier «nå kommer brorskapet».

- Det er et utbrukt kort fra et gjennomkorrupt regime.

Wahab mener spiren til dagens opprør ble sådd i 2004 da folk samlet seg og gikk ut mot planene om at presidentens sønn skulle arve makta. Den såkalte Kifaya-bevegelsen («Nok» på arabisk) fikk folk ut i gatene. Siden da har det vært ganske turbulent. Ikke minst i arbeidslivet. I perioden fra 2007 har det vært mer enn 10.000 streiker, forteller hun. Den eksplosive nyutviklingen forklares med at egypterne ble inspirert av opptøyene i Tunisia. Det tror også Wahab. Men hun tror også angrepet på den koptiske kirken i Alexandria nyttårsaften var viktig.

- Det gjorde folk så forbanna at de trosset myndighetene. Aldri før har så mange gått ut i gatene, kristne og muslimer sammen. Det viste folk at hvis man var mange nok og sinte nok så klarte ikke politiet å stoppe dem. De måtte bøye av. Dermed var frykten brutt.