Astronautperspektivet

Det mest treffende jeg leste i forbindelse med markeringen av årsdagen for 11. september-angrepene nylig, var dagboksnotatene til en astronaut som var i bane rundt Jorda da det skjedde. Det distanserte og krystallklare perspektivet blir for meg et bilde på USAs forhold til terroren: året etter tiårsmarkeringen var stemningen og retorikken mer dempet, deltakelsen fra det offentlige USA nedtonet.

Selv om det er vanskelig å forestille seg nå, vil også vi få astronautperspektivet på fjorårets hendelser. Nøyaktig hvordan mediebildet 22. juli 2022 vil arte seg er det ingen gitt å spå om, men det er mulig å gjøre noen kvalifiserte gjetninger.

Som at det i mindre grad enn i USA vil preges av terrorens ettervirkninger. 22. juli vil ikke gi oss Patriot Act eller en global klappjakt på terrorister. Krigene som ble utløst av 911 er temaer i høstens presidentvalgkamp - det er vanskelig å forestille seg at Stortingsvalget i 2021 preges av 22. juli i samme grad.

Dette kan vi også være trygge på: Det vil melde seg et behov for en mer dyptpløyende journalistikk enn den som har preget det siste året i Norge. I løpet av det kommende tiåret vil (forhåpentligvis) norske journalister levere motstykker til Lawrence Wrights «The Looming Tower», Pulitzerprisvinneren som dokumenterer at terroren bare lar seg forstå ved å trekke lange linjer i tid og rom.

Ja, for det skorter ikke på potensielle lange linjer i vårt tilfelle. I 2014 vil grunnlovsjubileet markeres med pomp og prakt. Det bør være en anledning til å utforske årsaken til at Eidsvollsmennene vedtok jødeparagrafen som den andre i grunnloven, rett bak «udeleligt og uafhændeligt Rige» og 98 paragrafer foran trykkefriheten. Kanskje våger noen å legge en demper på feststemningen ved å stille det logiske spørsmålet: går det en rød tråd fra fremmedfrykten i 1814 til terroristens tankegods?

Hovedfokuset de siste månedene – den manglende beredskapen på terrordagen – bør også bli gjenstand for en dypere analyse. Vi ser allerede spede forsøk på å løfte diskusjonen ut av «Jens må gå»-sporet. I sin spalte i Nettavisen 12. august i år peker Elin Ørjasæter på likhetstrekkene mellom beredskapen 9. april 1940 og 22. juli 2011, og konstaterer at «Norge er landet uten konsekvenser».

En måned senere presenterer Bruse Espedal i en kronikk i Aftenposten sin forklaring på det han mener er en gjennomgripende nasjonal tafatthet. Selv om eksemplene kan diskuteres (han skylder på 400-årsnatten), er forsøket verdifullt. Kanskje vil vi, når 80-årsdagen for okkupasjonen markeres i 2020, være istand til å anerkjenne fellesnevneren.

Å trekke de lange linjene i tilfellet Breivik, innebærer å ta opp de hemmelige kapitlene i terroristens liv. I Morgenbladet 31. august skriver Lena Lindgren: «I dag hører man ofte vanlige avislesere undre seg over hvordan en gutt med «normal middelklasse-oppvekst» kunne ende opp som terrorist, altså versjonen Behring Breivik selv insisterer på. I månedene som kommer vil denne fasaden sprekke.»

Jeg håper Lindgren får rett, og at vi om ti år ser terrorhandlingen i lys av hele mennesket, ikke bare delene terroristen vil at vi skal se. Hvis det er slik Karl Ove Knausgård antyder i sitt essay om Breivik, at handlingene må forstås i lyset av en ekstrem barndom, må vi få en diskusjon om hva – om noe – som kan gjøres for å hindre traumatiserte barn i å utvikle seg til massemordere.

Det finnes én stor usikkerhetsfaktor i bildet av et mer distansert og analytisk forhold til 22. juli, og det er terroristen selv. I motsetning til mennene bak 911 er Breivik i live, han en av oss og han er taletrengt.

I prinsippet kan vi velge å ikke lytte til det selvbestaltede orakelet på Ila. I praksis vil det bli vanskelig: får han ikke medieoppmerksomhet, vil det være nok av alternative kanaler – inklusive noen som ennå ikke er oppfunnet.

Av alle eventualiteter vi bør forberede oss på, er nok den at terroristen i 2022 kan være en aktiv deltaker i samfunnsdebatten tyngst å akseptere.

Eirik Newth er forfatter, astrofysiker og blogger.