Ekom-loven: Kildevernet ofres igjen

Dette er et debatt-innlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.

Innlegget ble først publisert av Rett24.

Et ferskt lovforslag om å innføre en plikt for internettilbydere til å lagre opplysninger om hvilke IP-adresser abonnentene er tildelt, og på hvilke tidspunkter, innebærer en omgåelse av de reglene som i dag verner om anonyme kilders identitet.

Forslag som forplikter internettilbydere å lagre brukermønsteret til kunder, er et angrep på behovet for å verne om anonyme kilders identitet.

Hensikten med forslaget er at politiet – uten domstolskontroll – skal kunne få tilgang til den lagrede informasjonen for å bekjempe kriminalitet. I høringsnotatet innrømmes at det er «utfordrende å finne en riktig balanse mellom kriminalbekjempelse og behovet for kommunikasjonsvern». Den balansen er dessverre ikke funnet, og forslaget går ut over kildevernet.

IP-adressene identifiserer deg

For å bruke PC, nettbrett og mobiltelefon må vi ha en IP-adresse. Dette trenger vi for å identifisere oss overfor andre enheter på Internett, og for å adressere kommunikasjonen vår til korrekt mottaker.

Informasjon om hvilken abonnent som er tildelt en IP-adresse i et aktuelt tidsrom, kan bidra til å identifisere hvem som kommuniserer. At IP-adresser og tidsangivelser kan gi abonnementsopplysninger og brukerdata, gjør forslaget problematisk for vernet om anonyme kilder.

Dersom lagring av IP-adresser skal kunne bidra til å identifisere en kilde, må opplysningene kobles med informasjon fra annet hold. Denne koblingen med tilleggsinformasjon vil det imidlertid være enkelt for politiet å fange opp. De kan for eksempel få tips eller informasjon fra virksomheter som er blitt utsatt for lekkasjer.

Realiteten av forslaget vil med andre ord være at politiet kan omgå de reglene som vi i dag har for å verne om journalisters anonyme kilder, og de vil enkelt kunne avsløre anonyme kilder. Da hjelper det lite at en kilde har tillit til at journalisten ikke vil røpe identiteten, eller at lovverket vårt har regler for politiets bruk av tvangsmidler som er utformet slik at de ikke skal kunne benyttes for å omgå kildevernet.

Særlig blir forslaget problematisk all den tid politiet kan hente ut både IP-adresser og tidsangivelser, og det faktisk ikke finnes et eneste eksempel fra nyere tid der politiet har gått frem korrekt i kildevernsaker (Innst. 155 S (2016-2017) side 2).

Omkamp om Datalagringsdirektivet

I 2014 ble Datalagringsdirektivet ansett ugyldig av Europadomstolen i Luxembourg. Begrunnelsen var at direktivet krenket menneskerettighetene. Kildevernet er en slik rettighet.

Like etter gjorde regjeringen Solberg det klart at den ville komme med egne forslag om lagring av trafikkdata. Regjeringen satte ned et ekspertutvalg som skulle utrede hvilke tilpasninger av norske regler som var nødvendig for Norge, og professor Hans Petter Graver og advokat Henning Harborg fikk oppdraget.

I deres utredning fra 2015 ble journalisters vern om anonyme kilder viet stor oppmerksomhet. Sannsynligvis langt større enn det som var ventet da regjeringen nedsatte utvalget. Ekspertene konkluderte med at: «Problemene med i det hele tatt å skille ut privilegert informasjon fra det materialet som utleveres av de lagrede kommunikasjonsdata, er forhold som i seg selv trekker i retning av at datalagring ikke kan gjennomføres.»

Det rettslige handlingsrommet er altså ikke så vidt som lovforslaget legger til grunn.

Lav list for utlevering

Lovforslaget går ut på at politiet skal få utlevert informasjonen dersom det er nødvendig for å forebygge eller etterforske en handling knyttet opp mot et generelt strafferammekrav, eventuelt i kombinasjon med nærmere bestemte straffebud. Det er lagt opp til at politiet skal avgjøre om vilkårene forutlevering er oppfylt, og det ligger ingen begrensninger i utleveringens omfang. Når forslaget også åpner for å utlevere til forebygging, vil personer som ikke engang er mistenkt for å ha begått en kriminell handling kunne fanges opp.

Fordi utlevering av både IP-adresse og tidspunkt kan være med å bidra til å avsløre en anonym kildes identitet, vil dette innebære at politiet kan omgå den alminnelige terskelen for - i ekstraordinære tilfeller - å vurdere svært restriktive unntak fra kildevernet.

Journalister kan som en nødvendig del av sitt samfunnsoppdrag ha kontakt med personer som kan være tilknyttet miljøer som politiet er interessert i. Hvis kildene opplever at politiet enkelt kan knytte deres anonyme uttalelser til dem, ved at journalistens IP-adresse finnes på kildens PC eller mobil, vil det kunne begrense journalistenes arbeidsvilkår og tilgang til kilder.

Høyesterett har lagt til grunn at straffbare forhold ikke i seg selv er tilstrekkelig for å begrunne unntak fra kildevernet. For eksempel uttalte Høyesterett i Runesteinsaken (Rt 2010 side 1381): «Selv om man her i tillegg til muligheten for å få oppklart straffbare forhold også vektlegger muligheten for å finne runesteinen, er dette etter mitt syn likevel tvilsomt om kravet til «vektige samfunnsinteresser» er oppfylt. Dette vil bero på hvilke andre samfunnsmessige hensyn som kan bli skadelidende ved at det gjøres unntak fra kildevernet.» Aller Internett slapp derfor å utlevere IP-adresse og brukeropplysninger som kunne identifisere en anonym kilde.

Det foreslås ingen kontrollmekanismer ved utlevering og bruk av både IP-adresser og tidspunkt. Lovforslaget gir med andre ord politiet for vide fullmakter, uten at det samtidig innføres effektive barrierer mot muligheten for omgåelse av kildevernet.

Vi betviler ikke at forslaget har de beste intensjoner for å bekjempe kriminalitet. Men igjen ser vi hvordan politiets utvidede fullmakter går på bekostning av anonyme kilders mulighet til å kommunisere fritt med journalister.

Politiet trenger naturligvis gode metoder for å avverge alvorlig kriminalitet, men kildevernet kan ikke ofres samtidig.