Ekteparet skal dele på jobben som USA-korrespondent for VG

– Vi skal flytte til Amerika!

Tre år gamle Ludvig hopper rundt foreldrene, Ingeborg Huse Amundsen og Nilas Johnsen, i leiligheten i Oslo.

Han og lillebror Alfred har nettopp kommet hjem fra barnehagen, og har såvidt rukket å få på seg bestemors nystrikkede vester i det Journalisten ringer på døra.

Odaboksene står stablet på kjøkkengulvet, og lukten av middag siver ut fra kjøkkenet. Det råder småbarnsliv og hverdagskaos denne ettermiddagen.

Ludvig setter seg ned på plassen sin rundt bordet og småprater med mamma.

– I Amerika skal vi spise brokkoli, sier han stolt.

– Vi tror nok ikke han helt har forstått konseptet med at vi skal flytte enda, ler Huse Amundsen, og setter seg ned ved siden av sønnen.

Drømmejobben

Det er tidlig januar, det er mørkt ute og bakken er full av is og sørpe, det regner lett og i nabohagen er julelysene fortsatt oppe. Sola har glimret med sitt fravær en stund og både sommer og sol virker milevis unna.

Selv om familien på fire fortsatt har et halvt år til selve flyttingen er et faktum, er de allerede i gang med planleggingen. Det er en god del som må på plass før de setter seg på flyet til New York, og tar fatt på drømmejobben som USA-korrespondenter for VG.

Hvor skal de bo, hvor skal barna gå i barnehage, må de fikse møbler selv?

– Jeg gleder meg helt enormt. Det begynner å synke inn at vi skal flytte hele livet vårt til New York, og at hele arbeidshverdagen og livet vil forandre seg, sier Huse Amundsen og ser bort på ektemannen.

– Jeg tror det blir helt fantastisk, det er jo helt utrolig kult at vi får lov til å dele en drømmejobb mellom oss. Så det er mest det jeg går og kjenner på, at det kribler.

Flytende og kontinuerlig

De har kjent hverandre lenge. Han har jobbet i VG siden 2007, og i 2013 startet hun. Begge har de jobbet «ute» før. Han jobbet alene i London, så jobbet de sammen, overlappet hverandre som korrespondenter i Tyrkia.

Nå jobber de side om side i samme avdeling i Akersgata 55, men med ulike fagområder. Hun har fokus på klima og miljø, han holder i utenriks.

– Jeg har aldri hørt dem planlegge hva de skal ha til middag, de er veldig profesjonelle, sier kollega Runa Victoria Engen og titter på dem der de sitter ved siden av hverandre i Akersgata.

– Vi forstår hverandre veldig godt, vi har samme yrke og ganske like interesser, likt nedslagsfelt, lik utdanning. Vi kompisleser sakene til hverandre, og har mye til felles, forteller Huse Amundsen og fortsetter:

– Det blir avgjørende at vi må samarbeide godt, vi skal jo dele jobben mellom oss og det blir helt sikkert en del overlapping. Vi kommer til å sparre ideer, dele kilder, fullføre hverandres saker, følge samme temaer, det må være flytende og kontinuerlig.

Turnusarbeid

Det er ikke bare bare å se for seg et et nytt liv 6000 kilometer unna. Barna skal gå i barnehage og lære seg engelsk. Jobben som korrespondent skal deles. De ser for seg oljearbeiderturnus, to uker på og to uker hjemme med barna.

– Vi er jo journalister, så vi kommer nok til å gå og tenke jobb hele tiden, men poenget er at vi også skal ha tid til å følge opp barna ettersom vi skal ha med oss to så små, sier Johnsen.

– Dette er noe vi har tenkt på over flere år, forteller Huse Amundsen og utdyper:

– For min del startet det med at jeg leste et portrettintervju med Sverre Tom Radøy og Christine Præsttun, NRKs korrespondentektepar i Afrika. De delte på jobben og det virka så fint, da tenkte jeg jo at kanskje dette er noe Nilas og jeg kan gjøre i løpet av karrieren.

Johnsen nikker bekreftende. Da han jobbet som korrespondent for VG i London var han mye alene både i jobb og privat.

– Jeg har opplevd at det å være korrespondent kan være en ensom tilværelse, så å kunne dele både det å bo og jobbe i utlandet med kona og barna blir fint, forteller han.

– Vi er veldig takknemlige for at VG opprettholder korrespondentkontorene sånn at også familier kan reise med barn, og vi er glade for at de gir et ektepar muligheten til å dele jobben.

Intense valgår

Primærvalg, presidentvalg, Trumps forsøk på comeback, politisk splittelse, abortkamp og klimaendringer. Det vil være et land i krise som møter den lille familien når de lander.

– Vi går inn i en intens valgperiode, sier Huse Amundsen.

– Det jo primærvalg og full rulle med det når vi flytter i sommer, så går det sømløst over i presidentvalget, så etter det igjen, avhengig av hvordan det forløper seg, kan det åpne for andre ting. Det er en takt korrespondenter kjenner godt fra valget i USA.

I Tyrkia hadde hun en stor plakat på veggen hvor hun klistret opp ideer til saker på post-it-lapper. Land og områder fikk egne lapper med emner som var viktig å fokusere på når det ikke smalt i nyhetsbildet. Det kommer hun til å videreføre.

– Det er en veldig spennende periode å skulle dekke amerikansk politikk, det kommer til å bli tøffe prioriteringer, saker vi ikke kommer til å rekke å ta tak i, ideer vi har på forhånd som vi ikke får gjennomført, sier Johnsen.

– Amerikanere er så åpne, det er mulighetenes land, også journalistisk. Utfordringen er at nyhetsbildet i Norge ofte kan bli veldig dominert av norske saker, da kan det være vanskelig å få på utenrikssaker, så i periodene hvor nyhetsbildet ikke er retta mot USA, kan det bli tid til hjertesakene.

Amerikakoffert

De planlegger å jobbe flermedialt på den andre siden av Atlanterhavet, så fullt TV-utstyr blir med i kofferten.

Barna allerede fått hver sin «amerikakoffert» til jul. Ludvig åpner sin og legger oppi lekene han vil ha med seg. Alfred har satt seg på sin og vil helst bli trillet rundt i leiligheten.

– Ludvig har fått det for seg at de har mye spennende godteri i USA, selv om han veldig sjelden får godteri i Norge, så han gleder seg, ler Johnsen.

Med kofferten full av leker er han også klar til å bli dratt rundt av foreldrene.

Gatekatten Manti, som smyger seg rundt beina våre, den de fikk med seg på flyttelasset fra Istanbul, blir igjen i Oslo.

– Det snakker vi ikke høyt om, hvisker Johnsen og setter en pekefinger foran munnen, før han fortsetter jobben med å trille lillebror over parketten.