- Kildevernet står ekstremt sterkt i dag, sier tidligere generalsekretær Nils Øy i Norsk Redaktørforening. Foto: Birgit Dannenberg
Få fellende dommer
– Kildevernet står ekstremt sterkt i dag, sier Nils Øy.
Han er nylig avgått generalsekretær i Norsk Redaktørforening og forfatter av boka «Anonymitetsrett og kildevern» fra 1994. Også i Øys sylferske bok «Medierett for journalister» er et par kapitler viet dette emnet.
Der peker han på at avgjørelser i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) har vært viktig for kildevernets stilling. I saken Goodwin mot Storbritannia i 1996 slo EMD fast at journalisters rett til å verne en kilde er en del av ytringsfriheten, nedfelt og beskyttet i Den europeiske menneskerettskonvensjonens (EMK) artikkel 10.
Første på lenge
Goodwin-saken dreide seg om et rettslig pålegg om å utlevere notater som ville avsløre identiteten til en journalists kilde, som hadde lekket fra bedriftsinterne dokumenter om finansielle problemer. Bedriften ville vite hvem som var kilde til lekkasjen for eventuelt å kunne rettsforfølge vedkommende. Men EMD mente disse hensynene ikke var tungtveiende nok til å akseptere et slikt inngrep i kildevernet.
– Den satte en ny internasjonal standard som styrket kildevernet enormt. Det er eksempler på vitnepålegg etterpå, men det er få, påpeker Øy.
I 2011 ble en journalist i DN.no pålagt av Høyesterett (dissens 3-2) å forklare seg om kontakt med en tiltalt i en straffesak. Saken går under navnet «Kjentkilde-saken» fordi tiltalte selv hevdet at han var kilden. Journalisten er også idømt en bot på 30.000 kroner. Men saken er brakt inn for EMD og ligger i en lang behandlingskø i Strasbourg.
– Boten til DN-journalisten i «Kjentkilde-saken» er den første i en genuin kildevernsak siden Arne O. Holm ble bøtelagt med 20.000 kroner i 1995, sier Øy.
Holm, som den gang jobbet i Dagbladet, nektet å oppgi hvem som ga ham en «Verstingplakat» som politiet brukte i sin jakt på storkriminelle og som avisa brakte i faksimile.
Eneste foretaksstraff
Mellom disse sakene, i 2001, fikk daværende Aftenposten-redaktør Einar Hanseid en personlig bot på 25.000 kroner fordi han nektet å utlevere fotografier av sammenstøt mellom MC-gjenger. Aftenposten ble også idømt 50.000 i bot, norgeshistoriens første og hittil eneste foretaksstraff, for samme forhold.
– Boten som Hanseid fikk var noe annerledes, fordi han nektet å utlevere fotografier som han ble pålagt å levere, fordi han ville verne sine fotografer mot represalier. Det ble ikke ansett for å gå inn under kildevernet, forklarer Øy.
En TV 2-sak fra 1995 er ganske lik Kjentkildesaken, men her fant ikke TV 2 noen grunn til fortsatt å nekte vedkommende intervjuobjekt en kopi av en lydfil og fulgte pålegget fra Høyesterett. Et beslag på hjemmekontoret til utenriksjournalisten Stein Viksveen i 2000 kom også til Høyesterett.
– Viksveen-saken er også spesiell, men det vesentlige der for ham – og for oss i medieorganisasjonene – var å få aksept for at kildevernet i utgangspunktet gjaldt, selv om han var siktet for spionasje.
Det har vært noen få andre, mindre saker, gjerne avgjort i underrettene og uten pålegg, i årene mellom 1992 og 2000.
– Hvordan vurderer du Brennpunkt-saken, som nå er til behandling i Høyesterett?
– I mine øyne er det spørsmål å stille om hvilke andre alternativer politiet har til å etterforske saken. Å pålegge vitneplikt skal være absolutt siste utvei. Det skal også være en spesiell sak før man kan gjøre det. Jeg tror Brennpunkt får medhold.
En fengslet
I norsk pressehistorie er det bare ett tilfelle der en journalist eller redaktør har gått i fengsel for å verne sin kilde. I 1953 satt en redaksjonssekretær i avisa Folkeviljen i Harstad 17 dager i forvaring. Han slapp ut fordi kilden selv meldte seg.
– Men Vibeke Haug ender ikke i fengsel dersom hun skulle tape i Høyesterett?
– I lovteksten står det at man kan fengsles, inntil vitnemål avgis. Men det har aldri skjedd, unntatt i saken fra 1952. Det vanlige i moderne tid er å få en bot. En rekke personer har tidligere fått bøter for å ha nektet å forklare seg, men etter Edderkoppen-saken er det ikke ofte det er gitt pålegg, sier Øy.
Edderkoppen-saken ble behandlet i Høyesterett i 1992. Boka ved samme navn, handlet om en møbelhandlers nærkontakt med sentrale folk i Arbeiderpartiet og overvåkingspolitiet. Kontrollutvalget for overvåkings- og sikkerhetstjenesten krevde at journalistene bak boka, Pål T. Jørgensen og Viggo Johansen skulle forklare seg. Men de nektet. Saken endte i Høyesterett der de to fikk medhold.
Upublisert materiale
Retten til å beskytte gjelder i utgangspunktet bare en kildes identitet. Mediene har forsøkt å oppnå vern for upublisert materiale, uten å få gjennomslag i domstolene. Spørsmålet ble aktualisert på 80-og 90-tallet da politiet ville ta beslag i bilder og filmopptak som kunne bidra til oppklaring av forbrytelser, eller brukes til bevis. Mediene ville ikke framstå som politiets forlengende arm og påberopte seg ofte kildevern, men vant aldri fram fordi det ikke gjaldt vern av anonyme kilder.
EMD har i flere tilfeller akseptert at nasjonale domstoler gir pålegg om utlevering av materiale når det ikke kan bidra til å avsløre kilder. Men i to nyere saker har EMD slått fast at myndighetene ikke hadde tilstrekkelig hjemmel til å kreve filmopptak/dokumenter utlevert.
Advokat Jon Wessel-Aas mener EMD-dommen i saken mellom Financial Times og Storbritannia fra 2009 er spesielt interessant fordi den utvider kildevernet til også å gjelde dokumenter som ikke nødvendigvis direkte avslører en kildes identitet, dersom formålet likevel er å spore opp en kilde.
Wessel-Aas mener dommen innebærer en klar utvidelse av kildevernet slik det har vært forstått i Norge.
