EMD utvider pressefrih eten
Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg har det siste tiåret overkjørt norsk Høyesterett ved flere anledninger. Resultatet er utvidet pressefrihet.
– Kjennelser ved Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) virker direkte inn på norsk presse, men det er få journalister som snakker om det. Litt rart, mener Anne-Marit Wang. Geelmuyden.Kiese-juristen, med journalisterfaring fra studietiden, har skrevet masteroppgave om temaet, «EMDs prinsipper for beskyttelsesverdig journalistikk».
– Mens Høyesterett har stått for en streng praksis basert på objektive kriterier, har EMD i større grad brukt en helhetsvurdering. De har inntatt rollen som pressefrihetens store beskytter, men med krav om at pressen følger opp sine egne etiske retningslinjer, sier Wang.
Første gang staten Norge ble dømt i EMD for brudd på ytringsfriheten, var da Bladet Tromsø i 1999 trykket en rekke kritiske uttalelser og beskyldninger fra en selfangstinspektør, rettet mot norske selfangere.
Selfangerne tok saken til retten og det endte med at Høyesterett dømte Bladet Tromsø for ærekrenkelse. Men da selfangstinspektøren gikk til EMD, ble resultatet at staten Norge ble dømt. EMD konkluderte med at ærekrenkelsene ikke var så grove at det legitimerte et inngrep i ytringsfriheten.
Gode hensikter
– Tidligere måtte pressen føre bevis for at beskyldninger som ble framsatt var riktige, men EMD mener det ikke er pressens oppgave å avgjøre skyld eller bevise straffbare forhold. Så lenge journalistene har aktverdige motiv, har gjort grundige undersøkelser og en sak er av allmennhetens interesse, vil ærekrenkelse derfor måtte vike for prinsippet om pressefrihet, forklarer juristen.
EMDs praksis har fått direkte innvirkning på norsk rettsvesen. I perioden 1985–1990 var pressen involvert i 71 injuriesaker i norske domstoler, hvorav 51 endte med domfellelse. I den nye straffeloven som vil bli innført i løpet av 2011, er punktet om ærekrenkelse fjernet.
Lov å overdrive
Det har også en direkte konsekvens for oss at EMD har gitt pressen rett til å overdrive og provosere i titler og artikler.
– Forutsetningen er at saken er av allmenn interesse, men det vanskelige punktet her er å avgjøre hva som er av allmenn interesse. EMD understreker at kravet ikke skal vurderes ut ifra et kommersielt synspunkt og at det ikke er nok at folk er nysgjerrige på noe for at det skal ha allmenn interesse. Det bør i tillegg være viktig for samfunnet, samtidig som man vektlegger forskjellen mellom privatpersoner og politikere og andre som selv har valgt å delta på den offentlige arenaen, forteller Wang.
Tidspunkt, viktighet og sak
Et av de mest innarbeidede punktene i Vær varsom er «samtidig imøtegåelse». Likevel syndes det mest mot dette i norsk presse. Ifølge journalister skyldes det gjerne deadline, men burde de ikke vente med publisering til de har fått nødvendig balanse i saken? Helst ja, men ikke nødvendigvis, mener EMD.
– EMD vektlegger balansen i en sak, men de ser mer på helhetsdekningen enn på en enkeltartikkel. Det synet er de siste årene kommet mer fram også i det norske rettsvesenet.
Wang mener dette er nok et eksempel på hvordan EMDs praksis i presserettslige saker er med på å skape en felleseuropeisk presseetikk.
– Ved å definere en felles norm, uten å ta ulike nasjonale regler inn i vurderingen, har den ensartede praksisen fra EMD vært med på å utvikle felles regler for journalister i Europa.
