Universitas-redaktøren hadde sin journalistiske debut som 14-åring

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Endre Ugelstad Aas er ansvarlig redaktør i studentavisa Universitas.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Kaffe. Jeg har aldri skjønt poenget med te.

– Hva har du på nattbordet?

– «Wonderboy» av Henrik H. Langeland – 20 år for sent –, en bunke med gamle A-magasiner og Iphone-lader.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Så snart de første meldingene tikker inn på telefonen. Ofte er det fra nyhetsleder som lurer på når jeg er på kontoret, fordi vi deler på én nøkkel. Nyhetsmorgen er en fast følgesvenn både på badet, under frokosten og på vei til kontoret. Ellers skummer jeg VG og Khrono, og prøver å ta meg tid til å lese kommentar- og kultursidene i Aftenposten og Klassekampen.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Ny prøveordning: Nå kan studentaviser søke om pressestøtte».

– Hva er ditt beste tips for å finne gode saker?

– Hev hodet fra telefonen og følg med på alt som skjer rundt deg. Etter snart tre år i studentavis har jeg ikke telling på hvor mange ideer som har dukket opp av merkelige plakater utenfor kantina. Selv om verdensveven er en utømmelig kilde til informasjon og ideer, holder det ofte å løfte blikket i ny og ne.

– Hva er den tynneste saken du noen gang har laget, og hvorfor ble den likevel publisert?

– Jeg var i en periode med i et sportsprogram på Radio Nova. En sommer kommenterte vi utvalgte etapper i Tour de France. For å fylle sendetid hadde jeg spalten «På rundtur med Ugelstad», hvor jeg, regelrett, resiterte beskrivelsene fra en utdatert reisehåndbok av byer som syklistene passerte. Her tror jeg TV 2 og NRK har mye å lære før sommeren.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Musikknerden i meg skulle gjerne intervjuet Tony Wilson. Han var manager, nattklubbeier, tv-vert og en av de viktigste kulturpersonlighetene i Storbritannia på 80- og 90-tallet. Med plateselskapet Factory Records løftet han frem band som Joy Division, New Order og Happy Mondays, mens nattklubben The Haçienda i Manchester ble et arnested for rave-kulturen. Dessverre døde han i 2007. Dessverre er jeg født i feil tiår.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg har et nokså mildt og imøtekommende vesen. Det tror jeg ofte er en fordel i møte med kilder som kanskje ikke er så erfarne, eller som skal fortelle noe vanskelig. Ellers er jeg en kløpper på å lese meg lynraskt opp på en sak og formulere spørsmål som gir inntrykk av et jeg er godt forberedt, selv om jeg ikke nødvendigvis er det.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Det må være min journalistiske debut. Som 14-åring hadde jeg arbeidsuke i Lokalavisene i Oslo. Mitt første oppdrag var å lage en sak på Oslo dragebåtklubb, som ladet opp til VM i Praha det året. Jeg hadde aldri sittet i en slik båt før, og befant meg plutselig sammen med 12 blodseriøse «dragepadlere» som rodde for harde livet. Saken ligger stadig ute på nett med tittelen «Dragebåtfeber i Bestumkilen».

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Hvis jeg kan trekke frem noe fra min egen avis, må det bli Tyrkia-reportasjene til Ingrid Elida Karo Johansen. Hun skriver kreativt og lett om svært tunge temaer, og kommer utrolig tett på kildene. Gjennom tre lengre artikler skriver hun om så ulike temaer som akademisk ytringsfrihet, den økonomiske krisen i landet og hverdagen til skeive tyrkere. Likevel får hun det hele til å henge naturlig sammen. Sara Aarøen Lien har også tatt sterke bilder.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– I bransjen generelt er jeg spent på når man treffer et eventuelt metningspunkt etter en periode med mye vekst. Hvis stadig flere aktører skal konkurrere om de samme nyhetene og leserne, tenker jeg det er viktig at de også blir flinkere til å dyrke sin egen nisje. Alle kan ikke være best på alt. Men noen kan helt klart være best på krim, politikk, kultur eller utenriks. Hvis mediemangfoldet også skal gi mening overfor leserne, tro jeg dette er veien å gå.

– For vår egen del har det blitt stadig vanskeligere å holde på journalistene over lengre tid. Stort gjennomtrekk ligger jo i studentmedienes natur, men som redaktør skal jeg innrømme at det til tider har vært frustrerende å se så mange bli snappet opp av «voksenmedia». Hadde vi hatt økonomi til å være et reelt deltidsalternativ for studenter, kunne ting kanskje sett annerledes ut. Samtidig er vi jo tross alt også en studentforening. Jeg vil heller at mange skal få prøve, feile og utvikle seg og finne ut om journalistikk er noe for dem, enn at Universitas også blir en del av «voksengjengen».

– Hva kan journalister og mediehus gjøre for å bedre tilliten til de redaksjonelle mediene?

– Jeg tror man kan bli enda flinkere til å forklare bakgrunnen for redaksjonelle valg og invitere leserne mer med i flere av prosessene før publisering. Mange aviser er blitt bedre på dette. Men man kan nok gjøre det enda mer.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– For noen uker siden hadde vi en sak om at drag inntar akademia i Universitas. Emma Bjørgan Dalen tok bildene og de er helt nydelige. Kontrasten mellom lys og mørke, og det som skjer foran og bak scenen, er så utrolig bra fanget.

– Når logger du av for kvelden?

– Telefonen forlater meg aldri, men jeg prøver å styre unna nyheter fra øyeblikket hodet treffer puta.