- Dette er et debattinnlegg. Innlegget uttrykker skribentens egne synspunkter.
Journalister er i utgangspunktet generalister, men de store
og mellomstore redaksjonene har likevel mange spesialiserte journalister. Det
er for eksempel vanlig med krimjournalister, kulturjournalister,
sportsjournalister, økonomijournalister, klimajournalister og politiske
journalister.
Det er flere andre spesialiseringer også, men energijournalistene
glimrer med sitt fravær.
De få energijournalistene som jobber i den norske pressen, befinner
seg nesten utelukkende i nisjeavisene. Det er selvsagt fint for oss i
EnergiWatch, der jeg er redaktør. Sammen med våre venner og konkurrenter i
Europower, EnergiTeknikk, Montel og Energi24 får vi stort sett holde på for oss
selv, selv om vi også får følge av noen gode energijournalister i TU, DN og
E24.
Er problematisk
Det skrives selvsagt mye om energi i resten av pressen, men
så vidt jeg kan se er det ikke mer enn kanskje 20-25 norske journalister som
skriver dedikert om energispørsmål. Mange vil kanskje trekke på skuldrene, og
mene at det er uproblematisk. Det er feil. Dette er problematisk, svært
problematisk.
Jeg tviler for eksempel på at det er noen andre enn disse
20-25 norske journalister som kan forklare hvordan strømprisen settes, og selv
blant disse er det flere som vil slite med å forklare hvorfor det var skyhøye
strømpriser i fjor, minuspriser i år, og ekstremt store prisforskjeller
avhengig av hvor i landet man bor.
Hvis vi legger godviljen til, og anslår at alle disse 20-25
energijournalistene klarer det, snakker vi fortsatt om en forsvinnende liten
andel av norske journalister.
For Norsk Journalistlag oppgir at de har cirka 8500
medlemmer, eller rundt 6550 hvis vi trekker fra pensjonistene og
studentmedlemmene. Det innebærer i så fall at cirka 0,4 prosent av norske
journalister forstår nok om strømprisen til at de kan forklare hvordan det
fungerer.
Et tilsvarende estimat av andelen journalister som henger
med på det som skjer innen olje og gass, velger jeg å droppe. Optimisten i meg
ønsker å anta at det er like mange, men journalistikk er ikke ønsketenking.
Mister energijournalister
Problemet begrenser seg ikke til at det er for få
energijournalister. Det er dessverre også mange som slutter.
Når personer som Mona Adolfsen gikk fra Europower til
bransjeorganisasjonen Samfunnsbedriftene, Ole Ketil Helgesen gikk fra Upstream
til offshoreleverandøren Subsea7, Lars Taraldsen gikk fra TU og Bloomberg til
Try, Magnus Lingjærde gikk fra Europower til Equinor, Herman Mostue gikk fra
Montel til Statkraft, Erik Martiniussen gikk fra TU til Norske leger mot
atomvåpen, er det et stort tap for energijournalistikken.
Jeg unner selvsagt alle disse flinke folkene å gå videre til
nye muligheter i sine yrkesliv, og er ikke i tvil om at de med sin kompetanse
og erfaring har mye å tilføre sine nye arbeidsgivere. Samtidig blir jeg
oppriktig lei meg og litt oppgitt når så flinke energijournalister slutter –
selv om det er hos konkurrentene våre.
Vi er et lite miljø, og vi burde blitt
flere – ikke færre.
Da er det litt lettere for meg å akseptere at
energijournalister går videre til andre journalistjobber. Selv om jeg fortsatt
synes det er synd at vi mistet Mats With Greger fra Europower hit til
Journalisten, og at Marius Lorentsen gikk fra å være energijournalist i E24
til å bli programleder for Finansavisens TV-satsing, trøster jeg meg med at de
har tatt med seg sin energikompetanse videre i journalistikken.
Det grønne skiftet er et energispørsmål
Det trengs mer energikompetanse i journalistikken. For det
er ikke slik at energikrisen er over, og at det nå blir normale forhold i
energibransjen. Tvert imot. Vi er bare på starten av historiens største
omveltning, og den er svært risikabel.
For nå skal Norge og Europa gjennomføre det grønne skiftet,
og der spiller energi begge hovedrollene. Her er fossil energi skurken, mens
fornybar energi er helten. Det er i hvert fall inntrykket man sitter igjen med
når man leser den allmenne pressedekningen.
Virkeligheten er litt mer nyansert, og veldig mye mer
komplisert. For det er ikke slik at vi fortsetter med olje og gass bare fordi
Norge er en grisk kapitalist, eller at vi ikke investerer nok i ny fornybar
energi fordi vi er Nord-Europas bastion av klimafornektende tullinger. Det er
fordi det er svært krevende å endre energisystemet, og fordi det rett og slett
er farlig hvis man tar store gale beslutninger på veien.
Det grønne skiftet går for sakte for klimaet, men det går
for fort for energisystemet.
Det hadde man visst, hvis man skjønte hvorfor vi nå har negative
strømpriser. Da hadde man også forstått hvor problematisk det faktisk er, og
alle problemene det vil føre til. Når man forstår det, vet man også at energikrisen
på ingen måte er over.
Vi er på starten av et svært turbulent tiår der alt og alle
vil bli påvirket av det som nå skjer i energibransjen.
Energibransjen redesigner samfunnet
For det grønne skiftet er ikke bare et redesign av
energisystemet, det er også et redesign av samfunnet.
Dette redesignet er for alle praktiske forhold outsourcet
til energibransjen. Det er riktignok politikerne som har vedtatt politikken, og
satt målene for det grønne skiftet, men det er energibransjen som besitter
kompetansen og står ansvarlig for gjennomføringen.
Jeg hatt gleden av å intervjue mange av de beste ekspertene
i energibransjen, og jeg kan fortelle at dette er svært oppegående mennesker
med gode intensjoner. De jobber mye og hardt for at energisystemene skal virke,
og de er de usynlige heltene som sørger for at fundamentet i det moderne
samfunnet fungerer som det skal.
Samtidig er de som eksperter flest. De er sneversynte. Energiekspertene
kan sitt eget fagfelt til fingerspissene, men jeg har fortsatt til gode å møte
noen som har det hele og fulle overblikket.
Jeg har riktignok intervjuet noen
som hevder at de har det, men det er ikke godt nok.
Mangler et «red team»
Ekspertenes manglende overblikk er ikke noe problem i seg
selv. Det er som det pleier å være, og det er en av grunnene til at vi har
politikere som skal rådføre seg med eksperter fra forskjellige fagfelt, for så
å finne frem til en politisk beslutning i form av et kompromiss der mange
hensyn er veid opp mot hverandre.
Kompromisser er i utgangspunktet juvelen i det politiske
systemet, men den har kanskje blitt litt tilskitnet av for mange politiske hestehandler.
Det har ført til et mer bastant politisk ordskifte, noe vi dessverre ser mye av
i energispørsmål knyttet til for eksempel olje og vindkraft.
Resultatet er at politikerne i for stor grad velger hvilke
eksperter de vil høre på. Dermed ender vi opp med at store politiske beslutninger
om energisystemet litt for ofte vedtas på sviktende og ensidig grunnlag.
I det amerikanske forsvaret operer de med et såkalt «red
team» når de har øvelser. Dette kan for eksempel være en gruppe med jagerfly
som får i oppgave å simulere fienden i en flyøvelse.
Dette tankesettet har de
internasjonale IT-gigantene også tatt inn i sin metodikk. De setter noen av
sine beste eksperter i et «red team», som får i oppdrag å angripe løsningen før
den settes ut i live produksjon.
Slik er det ikke i energibransjen. Der jobber alle
ekspertene på innsiden av systemet, enten det er i selskapene, konsulentbyråene
eller i forskningsmiljøene.
De heier alle på løsningene som utarbeides, og selv
om det er noe intern uenighet kommer det altfor sjeldent frem i offentligheten
før etter at beslutningene er tatt.
Så vil jeg nyansere meg selv litt. Oljebransjen har noen
godt kvalifiserte kritikere – i tillegg til de mange som ikke vet hva de
snakker om. Denne seriøse kritikken er ikke en ulempe, men en fordel for
oljebransjen.
I kraftbransjen, eller fornybarbransjen som de selv
foretrekker å kalle seg, er det dessverre litt tynnere i rekkene. Der er jobben
som «red team» i litt for stor grad overlatt til tilfeldige hissigpropper i
sosiale medier. For der er det veldig få utenfor bransjen som kan nok om
strømmarkedet, strømsystemet og kraftproduksjonen til å utfordre løsningene før
de iverksettes.
Manglende tilgang til kvalifisert motstand er et problem for
energibransjen, og det gjør det ekstra krevende å dekke bransjen journalistisk.
For det overlater mye av jobben som «red team» til oss journalister, og det
krever mye av oss.
Hva innebærer det?
Som den nysgjerrige personen jeg er, elsker jeg å jobbe som
redaktør og journalist. Det er rett og slett fantastisk å ha som jobb å spørre
når man lurer på noe.
Som journalister er det ikke vår jobb å komme opp med gode
svar, men å stille gode spørsmål. Spørsmålet er vårt viktigste verktøy, men det
er bare en del av verktøykassen.
For alle som har jobbet med journalistikk har erfart hvor
krevende det kan være å få svar på kritiske spørsmål, og for å få det må man
forstå problemstillingen så godt at man ikke lar seg avvise av overfladiske
svada-svar. Det gjelder like mye i energijournalistikken, som i
aksjejournalistikken til E24.
Vi må virkelig forstå temaet hvis vi skal klare å få gode
svar – til slutt.
Mitt favorittspørsmål er «hva innebærer det?», og det kan
brukes om det meste – inkludert energispørsmål:
- Hva innebærer det å bygge utenlandskabler til
Tyskland og Storbritannia?
- Hva innebærer det at Tyskland stenger alle sine
kjernekraftverk?
- Hva innebærer det å bygge en norsk havvindpark
220 kilometer fra land?
- Hva innebærer det å si nei til å bygge
vindkraftverk på land i Norge?
- Hva innebærer det å elektrifisere norsk sokkel?
- Hva innebærer det å innføre et høyprisbidrag når
strømprisen er over 70 øre/kWh?
- Hva innebærer det å stanse leting etter mer olje
og gass på norsk sokkel?
- Hva innebærer det å lete etter mer olje og gass
hvis EU lykkes med sin energiomstilling?
Dette er eksempler på spørsmål om noen få av veldig mange
store energiproblemstillinger som har fått eller vil få store konsekvenser for
alle i Norge. Mye er gjort bare ved å stille denne typen spørsmål, men det er
ikke nok å stå der med mikrofonstativet. Svarene må ettergås og følges opp.
På samme måte som jeg mener at manglende kritisk
økonomijournalistikk må ta mye av ansvaret for at Helles ble så hardt rammet av
finanskrisen, mener jeg at sviktende energijournalistikk må ta ansvaret for
uføret som Tyskland har sendt seg selv og Europa ut i med sin politikk om å
stenge ned kjernekraftverkene samtidig som de gjorde seg helt avhengig av
russisk gass.
Nå står Europa, og dermed også Norge, overfor større
avgjørelser med enda større konsekvenser. For nå skal det grønne skiftet
gjennomføres, og det skal gjøres i en hastighet som verden aldri tidligere har
sett, og som energisystemet ikke er rigget for.
Det skaper et enormt behov for kritiske undersøkende
spørsmål, og de må stilles på et så tidlig tidspunkt som mulig. For i
energibransjen tar det typisk 10 år fra en beslutning er tatt, til
konsekvensene på godt og vondt blir synlige.
Det betyr at alle kritiske spørsmål som ikke stilles i dag,
vil komme og bite oss hardt på starten av 2030-tallet.
For mye og for spennende
Som redaktør i EnergiWatch er jeg privilegert. Jeg har fått
en plass på første rad til en av de største hendelsene i min levetid. Det er
trolig bare innføringen av internett som muligens kan overgå det grønne skiftet
når det gjelder konsekvenser for samfunnet vi lever i.
Jeg får gleden av å jobbe journalistisk om og for
energibransjen mens den fortløpende tar beslutninger som blir avgjørende for
både Norges og Europas fremtid. Det er både givende og spennende for meg i mitt
yrkesliv, men det er for spennende og veldig skremmende for meg som
privatperson og innbygger i dette samfunnet.
EnergiWatch Norge fylte ett år i forrige uke. Vi har jobbet
på spreng hver eneste dag, og vi fikk ikke en rolig dag på jobb før nyhetsbildet
i energibransjen roet seg litt ned i juli. Det har vært – og er – veldig gøy,
men vi rekker rett og slett ikke å dekke alt.
Vi begrenser oss til næringslivsjournalistikk om
energibransjen, men resten av samfunnet trenger også mer energijournalistikk.
Jeg mener derfor at det er helt nødvendig at flere store og mellomstore norske
redaksjoner begynner å ansette dedikerte energijournalister.
Det vil gi oss i EnergiWatch økt konkurranse, men det
bekymrer meg ikke. Hvis det blir mer og bedre energijournalistikk i den
allmenne journalistikken, kan vi fokusere fullt og helt på vår
næringslivsjournalist om og for energibransjen.
Det sies at krig er for viktig til å overlates til
generalene, og på samme måte er energi for viktig til å overlates til
energibransjen. For energi er verdens viktigste vare, og energinasjonen Norge
trenger mer energijournalistikk.
Det innebærer flere energijournalister.
