Erik Valebrokk leser fast Dagsavisen på papir hver morgen. Resten av dagen går det mye i Facebook. Foto: Frode Hansen / VG / NTB scanpix
Erik Valebrokk leser fast Dagsavisen på papir hver morgen. Resten av dagen går det mye i Facebook. Foto: Frode Hansen / VG / NTB scanpix

MORGENRUTINEN:
– Det forbauser meg at eierne er villige til å la store, etablerte og respekterte aviser og magasiner forvitre slik vi ser det skje

Frilansjournalist Erik Valebrokk er likevel optimist.

Publisert

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Erik Valebrokk er frilansjournalist og mannen bak bloggen Mitt liv som Erik.

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Alltid en tekopp til frokosten, før jeg raser på med sterk svart kaffe utover formiddagen.

– Hva har du på nattbordet?

– Bøker jeg har ambisjoner om å lese, men som blir liggende i måneder og år. De bøkene jeg faktisk leser går i skytteltrafikk mellom nattbord, stuebord og koffert/veske. Akkurat nå er det en narkokrim fra nabobyene El Paso og Ciudad Juarez som plutselig ble høyaktuell i forbindelse med massakren i El Paso sist helg. Den er skrevet av Sam Hawken og har den glimrende tittelen Tequila Sunset.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Uavhengig av hva som står på agendaen for dagen begynner kverna å gå når jeg står opp klokken 6.30. Jeg hører på NRK P13 fra jeg går i dusjen til frokosten er ferdig, og unntaksvis hører jeg musikk eller blir oppmerksom på noe som gjør meg i stand til å skrive om det. Da går det som oftest i noe til bloggen Mitt liv som Erik som jeg dessverre ikke tjener fem flate øre på, så spørsmålet om det er å tenke jobb kan saktens diskuteres.

– Ellers er jeg trofast leser av Dagsavisen på papir. Jeg jobbet der som vikar og senere som frilans midt på 90-tallet, da den skiftet navn fra Arbeiderbladet. Utover den går det lite i tradisjonelle medier. Facebook er utvilsomt den plattformen der jeg plukker opp flest saker.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– Jeg har aldri vært noen tilhenger av forbrukerjournalistikk, men den dagen jeg ser tittelen «Slik blir du drita» kan jeg komme til å skifte standpunkt. Ikke at jeg trenger akkurat den type veiledning, men det hadde vært artig å se sjangeren ta en ny vending.

– Hvor leter du etter gode saker?

– Igjen må jeg svare at Facebook er den plattformen der jeg plukker opp flest saker. Jeg skulle ønske jeg kunne svare noe mer «seriøst» som at jeg satt med nesa i nedstøvete arkiver eller det mørke nettet, men jeg bedriver journalistikk som fordrer lite gravevirksomhet.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt og hvorfor?

– Det er et krevende spørsmål, og svaret vil nødvendigvis variere ut ifra dagsform eller generelt fokus. Jeg er nettopp ferdig med å se TV-serien The Sopranos for andre gang – alle de 86 episodene – og jeg kunne godt tenke meg å dybdeintervjue serieskaper David Chase. Organisert kriminalitet er skremmende på så mange måter, og jeg elsker måten Chase klarte å vise de dagligdagse aspektene ved gangstertilværelsen, ikke minst når den balanseres av familieliv med alle problemstillingene det medfører.

– Det Tony Soprano og hans medsammensvorne omtaler som «this thing of ours» handler også om århundrelange, dypt konservative tradisjoner i møte med en moderne verden der mange av holdningene er rene anakronismer. Likevel består de, og jeg skulle gjerne hørt Chase utdype sine synspunkter her. I tillegg er det selvsagt mange kunstneriske aspekter i spill. The Sopranos er i mine øyne en av to eller tre serier som kniver om hedersbetegnelsen «tidenes beste». De andre er The Wire og Breaking Bad.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Helt ærlig aner jeg ikke, men jeg er flink til å skrive, og jeg er flink til å møte folk og få dem til å åpne seg.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Etter 35 år som journalist blir det noen minner, men noe av det mest absurde jeg har opplevd er nok da Jahn Teigen ble konfrontert med min slakt av albumet Esilio Paradiso og kontret med at han trodde jeg hadde kreft og følgelig var en bitter mann. Jeg kan legge til at jeg knapt var fylt 25 år og følgelig var både ung og vel bråkjekk, men helsa var det lite i veien med.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Jeg er ingen fast leser, men jeg blir like imponert hver gang jeg kjøper The Economist. Det ligger så mye kunnskap, kildebruk og perspektiv til grunn for så å si alt som står på trykk der at jeg blir helt mo i knærne. Det er inspirerende.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Det begynner dessverre å bli en lang liste, men la meg svare den evige hjemme alene-festen der journalister skriver de utroligste ting – særlig på nett - uten at noen voksne (også kalt desken) er til stede. Sist helg regnet det som kjent ganske kraftig i Oslo, og nettutgaven til en av våre største aviser hadde tittelen «Populære steder rammet i natt» på forsiden. Artikkelen refererte til T-banestasjonen på Jernbanetorget, Rockefeller, Kulturhistorisk museum og Oslo legevakt. Du kan saktens si at steder der mange ferdes er populære, men slike formuleringer bidrar neppe til å heve presisjonsnivået i journalistikken.

– Et beslektet problem er de mange journalistene som skal oversette Twitter-meldinger og nyhetssaker fra engelsk uten at de er egnet til det. Ukritisk bruk av Google Translate gir seg mange merkelige utslag – hver eneste dag – der betydningen ofte blir en annen enn den opprinnelige.

– Med fare for å fremstå som en sur, gammal gubbe vil jeg legge til at de generelle språkkunnskapene blant dagens unge journalister også er problematisk.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– De evige budsjettkuttene. Det er et problem for hele bransjen at det i stadig mindre grad benyttes penger på journalistikk, og det er i sin tur et samfunnsproblem. Vi lever i en mer og mer polarisert verden der hvem som helst kan etablere sin «sannhet», ikke minst i sosiale medier, og pressens rolle som vaktbikkje og korrektiv burde være ekstremt viktig.

– Budsjettkutt fører også til dårligere kvalitet i alle andre ledd som kanskje ikke er like viktige for samfunnsordenen, men som like fullt er del av medienes rolle. Det dreier seg om foto, anmeldervirksomhet og alle former for journalistikk. Ansatte i mediehusene pålegges flere oppgaver som de slett ikke alltid er kvalifisert til, og det går utover sluttproduktet. Et dårligere produkt fører i sin tur til at pressen ikke lenger tas like alvorlig og går også utover salget.

– Selv om de aller fleste sliter med inntjeningen og ingen har klart å knekke nøtta for hvordan man skal tjene penger på journalistisk arbeid i fremtiden, forbauser det meg at eierne er villige til å la store, etablerte og respekterte aviser og magasiner forvitre slik vi ser det skje. For meg som frilansjournalist er det heller ikke blitt enklere de siste årene, men jeg er optimist av natur og skal nok klare meg fint.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg så et bilde på nettutgaven til The Guardian i helgen som viste to fugler på en strand. Jeg husker ikke navnet på den sikkert nydelige sydhavsøya, men fuglene vasset i plastsøppel. Øya var ubebodd, og det gir noen perspektiver som er mildt sagt ubehagelige.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Da snakker vi timer og ikke dager. De første dagene av årets sommerferie strakk jeg meg ganske langt, og i min verden vil det si fem-seks timer.

– Når logger du av for kvelden?

– Samtidig som jeg slukker lyset.