Erik Waatland. Foto: Vegard Ellefsen
Erik Waatland. Foto: Vegard Ellefsen

På tide å dyrke journalistisk talent?

(LESERKOMMENTAR:) Se til VGs eksempel, foreslår norsk politikknerd i England.

Publisert Sist oppdatert

Hva vil det egentlig si å være ung og lovende?

Jeg studerer broadcast journalism og political communication i England. Jeg er opptatt av samfunnet vårt. Ikke puppene til Kim Kardashian eller at Arne Scheie ramler på sykkelen. Jeg er opptatt av det som skal forme det samfunnet vi lever i - altså politikken. Og jeg gjør alt jeg kan for å være oppdatert, veie meninger for og imot, samtidig som jeg diskuterer med dyktige politikere for å få en større forståelse. Jeg er også en av dem som faktisk leser interpellasjoner, følger med på kommunestyremøter og ser BBC Parliament til hverdags. Ja, jeg er nerdete – hobbyen min er jobben min. På tilkallingskontrakt.

Politikerne har noe jeg som politisk journalist ikke har. En praktisk skolegang innad i partiene. De yngre politikerne har talentet, men kollegene har erfaringen som kan forme dem til den neste statsministeren. De har ukentlige workshops, debattreninger, møter om hva politikken betyr og masse sosiale sammenkomster. De har rett og slett et velfungerende apparat bak seg. Det er veldig bra, akkurat slik det skal være.

Hva har jeg som politisk journalist? Jeg som fremdeles er i en utdanningssituasjon og som har stor interesse for det fagfeltet jeg vil inn i. Ikke kan jeg melde meg inn i et politisk parti, for har man journalistiske ambisjoner er det bare å glemme det. Man kan ikke være ung og lovende i dag og samtidig hete Arne Strand. Å flagge politisk ståsted som politisk journalist er et karriereselvmord.

Jeg har heller ikke et apparat rundt meg. Som vi alle vet er det langt mellom de kompetansehevende tiltakene i mediebransjen i dag. Færre journalister skal produsere mer og da er det liten tid til teambygging på hytta med sjefen. Sånn er bransjen og jo raskere vi innser det, jo bedre får vi det. 

Men hva kan vi gjøre for å få juniortalentet opp på A-lagsnivå?

VG har et godt eksempel. Lars Joakim Skarvøy er et slikt talent jeg snakker om. Han fikk og tok sjansen, kom inn i VGTV, sklitaklet statsråder og beviste at han holder mål. Etter noen sene høstmøter og flittige deadlines fikk Lars Joakim en plass på laget. Hva gjorde VG så? De begynte å bygge ham opp. Bang, der gir vi Lars Joakim tillit. Og hva fikk de tilbake? En solid VGTV-programleder for USAs valgkampdekning. Jeg skal ikke ta fra Lars Joakim noe. Jeg har observert han fra sidelinjen og jeg vet at han har ofret mye, akkurat som mange andre med tilkallingskontrakt. Hva skal vi så lære av VG?

Vil vi ha flere, solide journalister i morgen, er det på tide å bygge de opp som A-lagsspillere allerede nå. Skal vi få morgendagens Stein Kåre, Arne eller Kjetil så må vi bremse opp litt og bygge litt lag, for så å knytte nevene igjen. Det er mange slåsskamper som skal tas mellom eiere og fagforeninger, vaktlister som skal fylles og nyheter som skal dekkes. Men kan vi ta en hyttetur med sjefen, koste støvet av kompetansehatten og bruke litt penger på talentet nå?


Erik Waatland, journaliststudent i England. Dette er kun mine meninger og representerer ikke nødvendigvis mine arbeidsgiveres syn.