Minneord:

Tidligere Natt&Dag-redaktør er død: – Takk for laget, Espen

Espen Sletner, 18. august 1969 til 7. oktober 2021.

Publisert Sist oppdatert

Takk, Espen Sletner, for at du var en så god kollega i Natt&Dag back in the days.

Vi var så unge, og i alle fall du, bare 20 da du ble spurt om å være redaktør. Du styrte skuta med stø hånd fra dag én. Tok alle med på råd, lyttet, åpnet opp for diskusjoner, tok gode beslutninger både på egen hånd og sammen.

Vi åpnet dørene til redaksjonsmøtene og kontorene for alle som ville prøve seg, for de som ville være med å lage et relevant magasin for unge folk, etablerte medier tok ikke ung kultur på alvor den gangen. Vanskelig å forestille seg, men unge ble ikke tatt helt på alvor på begynnelsen av 90-tallet, den styrte seg selv, levde sitt eget liv.

Espen Sletner fra Natt&Dag-tiden.
Espen Sletner fra Natt&Dag-tiden.

Vi laget en guide til mat, mote og opplevelser i Oslo. Vi var der da take away kom til byen, vi intervjua han som starta legendariske Tandoori Hut på Grønland.

Vi portretterte byens frontløpere i stedet for å bruke modeller, de fortalte hvilke klær de brukte av nytt, arva, byttelånt og hjemmelaga.

Vi grabba tak i de som debuterte, nye band som sopte inn publikum til små og store scener, intervjua de som fikk penger til sin første langfilm. Vi intervjua ordføreren, avbildet i vinduskarmen på Rådhuset, folk i det gryende rebelske hiphopmiljøet og den sprelske homokulturen.

Vi hadde coverstory på den gamle forsvarsadvokaten Olav Hestnes, som forsvarte tiltalte i over 200 drapssaker. Vi hadde sjanger-spesialiserte anmeldere, ikke én som anmeldte alt som i dagsavisene. Vi drysset ut guider, om byens muséer, badesteder - eller dansegolv.

Etter hvert kom tilbudene, om å være helgebilag for det som het Arbeiderbladet, Aftenposten. Dagbladet kopierte Natt&Dag med nytt fredagsbilag, men det viste seg at «alle» leste denne gratisblekka, også mediefolk, så det ble offentlig kjeft på Dagbladet på Tostrupkjelleren, mediebula hvor vi jyplingene etter hvert fikk slippe inn.

Du satt i redaktørstolen, Espen, da vi tok bølgen og surfa inn i norsk mediehistorie. Det er vanskelig å tenke seg at ung kultur ikke ble speilet i media, men tidlig på 90-tallet hadde vi personsøkere, ikke mobiltelefoner, og de unge var ikke synlige.

Vi fikk til mye. Vi ga den unge kulturen en stemme. Det meste var ikke gjort før.

Natt&Dag ble et springbrett for en lang rekke fotografer og skribenter som fortalte om den unge kulturen. Vi skulle spre seg i tv, radio og aviser, reklamebransje og forlag, film og tv. Og vi tok med oss en arv om å om å jobbe sammen og la alles stemme være like viktig, den flate strukturen gjorde at vi kunne løfte fram den unge kulturen slik at den ble tatt på alvor.

Vi var kompromissløse, vi laget journalistikk på nye måter. Vi lo mye, vi slengte cowboybootsa på pulten og tok en røyk da det var som travlest. Vi hadde alltid tid til å si hei til de som kom innom med diskettene og filmrullene.

Da vi satte i gang Årets beste-kåringene sa alle ja, alle kom. Det var spennende å kåre det beste i byen og det funka, selv om vi ikke hadde gjort det før. Vi heiv oss uti det, folk fikk prøve seg. Det ble et premiss, en arbeidsmetode, som gjorde at vi skapte noe helt nytt. Vi begynte med forhåndspremierer på film, og køen gikk langt nedover Torshov da vi viste «Pulp Fiction» på Soria Moria.

Det var gøy. Vi fikk til mye. Vi ga den unge kulturen en stemme. Det meste var ikke gjort før. Det var knallhard jobbing, vi jobba for halv lønn og noen ganger døgnet rundt. Det var skolen til mange av oss, der vi fikk lære håndverket å lage blad.

Vi lærte om Redaktørplakaten og Vær varsom-plakaten av de som var de frivillige mentorene våre, drevne folk fra Dagens Næringsliv og Klassekampen som hjalp oss. Det er fint å tenke på denne tiden, da det ikke var viktig å være først og best og alltid ha mest rett - hvor målet var å skape noe genuint og relevant.

Takk, Espen, for laget. Jeg fikk jobbe sammen med deg i fire år, vi snakka om det, at dette var et sted ingen skulle jobbe lenge, arvtakere skulle slippes til. Vi gikk hver våre veier etter denne festen av en arbeidsplass.

Å sitte sammen med familien din og vennene dine i Høybråten kirke var sørgmodig, og samtidig lyst og lett. Kisten var hvit, blomstene var hvite, rommet var hvitt. Sangen til gamlekjæresten din klang i hjertene til oss alle, prestens beskrivelser av deg fikk oss til å le.

Du hadde likt å være der. Å ta en gravøl på stamplassen Last Train og se alle de kjente fjesene, få så mange gode klemmer, dele alle de gode minnene, det var som om du var der.

Takk for at du fikk oss med på så mye gøy, og var med så mange av oss å lage historie. Fortellingene lever videre, i arkivet til Nasjonalbiblioteket og i det vi lager vi, som får være her noen år til.

Powered by Labrador CMS