Hansen selv er alltid litt propell. Da vi møtte ham under MBL-årsmøtet i Bodø i forrige uke, ble vi avbrutt av den kimende mobilen med Apache av The Shadows som ringelyd. Hansen har bestilt en 1962 Fender Stratocaster fra England og tollmyndighetene vil vite verdien. Fagpressens administrerende direktør har nemlig en hobby som overskygger det meste: gitarer og instrumentalmusikk fra 1960 til 1963.
Den nye gitaren er ikke en original Fender, men en såkalt reissue. Det vil si at den er produsert nøyaktig lik de som kom under Shadows- og Beatles-bølgen. Fra før har Hansen ni gitarer hjemme på Snarøya. Han spilte i band da han var guttunge, og han spiller i band nå. «The MoonCats». Tre gitarer pluss trommis.
De siste to-tre årene har bandet spilt til dans på den årlige Fagpressedagen. Til Shadowlåter møtes redaktører, journalister og markedsmedarbeidere i fagpressen for å hylle hverandre og motta priser og utmerkelser. Even Trygve Hansen har vært med hver gang siden han ble ansatt som administrerende direktør i Den Norske Fagpresses Forening (DNFF) i 1996.
Inn i presseforbundet
Hansen er en blanding av hærfører og forsvarer for foreningen og dens medlemmer. Det er ikke altfor mange år siden fagpressen levde et nokså ensomt liv litt på siden av den «ordentlige» pressen. Fagpressen gikk for å være litt småsnusket, og ble ikke tatt inn i «det gode selskap». Det var påstander om at det var så som så med den faglige etikken. Det ble hevdet at tekstreklame og kobling florerte, og noe var det utvilsomt i det.
Da Hansen kom inn i fagpresseforeningen i 1996, var foreningen i full gang med en oppryddingsaksjon. Foreningen hadde vedtatt å melde seg inn i Norsk Presseforbund, og det fikk vidtgående konsekvenser at redaktører og journalister måtte forholde seg til Vær Varsom-plakaten, Tekstreklameplakaten og ikke minst Redaktørplakaten.
Mens Redaktørplakaten var komplisert for mange av de typiske organisasjonsbladene, var Tekstreklameplakaten med forbud mot koblingssalg vanskelig for mange av bladene som dekket en bestemt bransje og fagfelt.
Uro og etisk opprenskning
– Det var mye uro i foreningen da jeg begynte. Vedtaket om å melde foreningen inn i presseforbundet var en stor utfordring og et vendepunkt. Vi hadde mye dobbeltroller som måtte avvikles, og vi måtte sørge for at bladene framstår som uavhengige og troverdige. Den etiske opprenskningen førte til at rundt 40 blader forsvant, men mange av dem er senere kommet tilbake som medlemmer, sier Even Trygve Hansen.
Med sin bakgrunn fra presse, reklame og markedsføring gled han raskt inn i jobben som sjef for DNFF. Nå føler han at fagpressen er anerkjent som en likeverdig og seriøs medieaktør, selv om det ennå er et stykke fram.
– Målet er at det skal bli like attraktivt og interessant for unge journalister å begynne i et fagblad som i Akersgata eller hvilket som helst annet sted, sier Hansen.
I så måte er det en uhorvelig mengde blader å velge mellom. 240 blader er i dag medlemmer av foreningen. Totalt jobber det cirka 1500 mennesker i disse bladene og det omsettes for rundt 600 millioner kroner.
Hansen vil ha enda flere
Etter Even Trygve Hansens mening er det likevel langt igjen når det gjelder organisasjonen. Antallet fagblader er enormt i Norge. I tillegg til de 240 bladene i DNFF mener han det er minst 150 blader til som burde være medlem. Dessuten finnes det masse kundeblader som med fordel kunne vært nærmere knyttet til et seriøst pressemiljø.
– På lang sikt kunne jeg tenke meg en slags paraplyorganisasjon for alle typer blader og tidsskrifter, der man kunne ha egne avdelinger eller underorganisasjoner for de ulike gruppene, sier han.
– Men hvordan går det for dagens 240 medlemsblader?
– Det er variasjoner, men generelt går det veldig bra. Det siste året har fagpressen hele tiden tatt markedsandeler i forhold til andre mediekanaler, og starten på Kanal F, vår nye annonsesamkjøring, har vært en suksess, sier Hansen.
– Den siste kvartalsrapporten fra Institutt for reklame- og mediestatistikk (IRM) viser noe annet?
– Ja, men det er første gang på lengre tid at vi har tilbakegang, og det er ikke mye det er snakk om. Men vi har problemer, blant annet med å slå igjennom i reklamebyråene. Her håper jeg at Kanal F kan bety et vendepunkt.
«Fantastisk mangfold»
– Hva er det egentlig med disse fagbladene?
– Jeg leser fire-fem fagblader hver dag. I løpet av året er jeg gjennom de aller fleste, så jeg tror jeg kan uttale meg med en viss autoritet. Det er et fantastisk mangfold, og det er fantastisk mye interessant. Fagbladene er vår tids fordypningskanal, vår kunnskapskanal. Her finner du spisskompetanse og veldig mye interessant stoff som ikke finnes andre steder. Veldig ofte ser vi at gode saker starter i fagbladene og så følges de opp i etermediene eller dagspressen.
Hansen peker på at noen fagblader har inngått avtaler om leveranse av spesialstoff til dagsavisene. Eksempler på det er Aperitif og Dine Penger som leverer henholdsvis mat- og vinstoff og økonomistoff til VG. Slike ordninger mener han fagbladene bør bli flinkere til å utnytte.
– I en tid da dagsavisene bygger ned spesialmedarbeidere innen ulike fagfelt, kan fagbladene tilby fordypning og kunnskap. Her kan man få et fint samspill mellom ulike mediekanaler, mener Hansen.
Men et av kjennetegnene på fagpressen er en voldsom variasjon både når det gjelder størrelse og kvalitet. Foreningen favner blader med halvannen ansatt til store redaksjoner som MOTOR, Fagbladet, Utdanning og så videre.
Direktørens tre beste fagblader
– Nevn de tre beste fagbladene!
– Hallo, jeg hater sånne rangeringer fordi det er umulig og kan være helt urettferdig.
– Kom igjen!
– Skal jeg ta det sånn så vil jeg nevne Fagbladet til Fagforbundet, altså det gamle Kommuneforbundet. I likhet med flere andre LO-blader gjør de en veldig god jobb. Så vil jeg nevne bladet Ren Mat, og jeg vil nevne Sykepleien, Fjell og Vidde, Utdanning…
– Det er mer enn tre.
– Ja, jeg liker ikke sånn gull, sølv og bronse. Vi har vinnere i alle grupper. Ta ditt eget blad. Journalisten tok pris for beste nettavis for to år siden og ble Årets Fagblad i fjor, bare så det er nevnt.
– Vi takker. Men hva leser du annet enn fagblader?
– Aviser selvfølgelig.
– Og ellers da?
– Det går i båtblader. Jeg har en Ibiza 24. Også leser jeg bilblader.
– Og?
– Ok, jeg leser noen gitarblader. Egentlig ganske mange.
Oppvokst i Oslo
Fagpressegeneralen er selv oppvokst i Oslo. Han gikk på skole på Majorstuen og Holtet, var med i skoleavis og tok fotolinjen på Sogn yrkesskole. Veien var kort til VG, der han dels jobbet på foto, dels på desk.
– Jeg lærte veldig mye i VG av folk som Einar Munthe-Kaas, Arne Bonde og Kjell Sørhus. I grunnen er det vel slik at det jeg kan om journalistikk, det lærte jeg i VG og Aftenposten.
Etter fem år i VG var Hansen informasjonssjef i Oslo Høyre ett år og begynte så i Aftenposten i 1979. Hansen kom inn på politisk avdeling under Egil Sundar og sier han lærte mye av den omstridte og svært partipolitiske Aftenposten-redaktøren. Etter hvert begynte han å skrive samferdselsstoff, og dermed bar det til SAS som pressetalsmann.
Loddet ut flybilletter til pressefolk
– Jeg begynte i SAS i 1982 og var der i fem år. Vi hadde et nært forhold til mediene. Det var i Odd Medbøes tid. Jeg husker at vi loddet ut flybilletter til pressefolk med jevne mellomrom. Det ble sendt melding til redaksjonene per teleks med tilbud om billetter til New York, Paris og Tromsø. Så satt vi der på informasjonsavdelingen i SAS og trakk de heldige. Alt var gratis. Det var heller ikke uvanlig at folk ringte selv og ba om et par gratisbilletter til Roma, Stockholm eller London, sier Hansen med et lite hint til dem som fortsatt hevder at fagpressejournalister sier mer ja takk til smøring enn det kollegene i dagspressen og etermediene gjør.
– Du var innom Alcatel som informasjonssjef og reklamebransjen før du kom til Fagpressen i 1996. Hvorfor har du brukt så mye tid på å kritisere pressestøtten?
– Jeg mener pressestøtten er en levning fra en annen tid, og i så måte er dagens regjering en museumsforvalter av rang. Pressestøtten ble innført i 1969 for å redde nummer to-avisene og opprettholde mangfoldet i mediene. I dag har ikke støtten lenger den funksjonen. Det er åpenlyst at Stortinget bør vurdere pressestøtten på ny. Det er urimelig at staten gir bort flere hundre millioner kroner til én mediekanal, nemlig dagsavisene. Hvorfor får ikke fagbladene støtte? Eller nettavisene? Nå begrunner man pressestøtten blant annet med at den går til meningsbærende medier, men det er da ikke bare dagspressen som er meningsbærende.
Bonus med statsstøtte
– Hvorfor har du lagt deg sånn ut med den tidligere MBL-lederen Olav Terje Bergo?
– Nja, jeg har altså sagt at det er meningsløst at Bergensavisen og Telemarksavisa skal få 40 millioner kroner i statsstøtte samtidig som de gir bonus til de ansatte så snart de går med litt overskudd.
– Noen vil kanskje si at journalistene i BA fortjener noen kroner ekstra når man sammenligner med Bergens Tidende som i alle år har nytt godt av vesentlig større støtte i form av momsfritak så de kan gi langt bedre lønninger til sine journalister?
– Ja, jeg skjønner at det kan være et poeng, men hovedsaken er at statsstøtten i sin nåværende form har overlevd seg selv. Her vil Stortinget før eller siden gripe inn, mener Hansen.
Fagpressesjefen jobbet i SAS i Janne Carlzon-tiden. Det var mer enn smilekurs. Selv sier han at han blant annet lærte å gi av seg selv og alltid være med der ting skjer.
MoonCats-opptredenene på Fagpressedagen er bare noe av det. Når Fagpressen har konferanser og kurs, er Hansen alltid til stede. Han prøver å være døråpner, henter Thorbjørn Jagland og Trond Giske til frokostmøter. Og folk kommer på møtene.
Morgenbader på landstedet til Tinius
– Det er en evig utfordring å lede en medieorganisasjon. Vi må alltid kunne tilby noe, og vi må alltid kunne gi støtte til medlemmene. Vi holder blant annet en rekke kurs i journalistikk, i foto, markedsføring og trykkerikontrakter. Ikke minst det siste er veldig viktig.
– Er det et liv utenfor fagpressen?
– Ja, fjellet og bandet er viktig. I høst skal vi spille på rockecruise med Color Line. Og så er jeg morgenbader. Bor på Snarøya og bader sammen med en gjeng hver morgen klokken 07:00. I går var det faktisk 15,5 grader i vannet. Vi fortsetter nok en god stund ennå.
Huset og badeplassen på Snarøya har litt anstrøk av mediehistorie. Her hadde faren til Tinius Nagell-Erichsen et sommerlandsted. Da hytta ble revet og solgt, ble det bygd 30 hus med felles badeplass på tomten.
– Det sier jo litt om hvilke forestillinger man hadde om et landsted før i tiden, sier Even Trygve Hansen.
