Frilansekteparet Karoline og Kjetil Ruderaas Jerve har fått trillinger. Det er ikke alltid lett å kombinere familielivet med frilanslivet, sier foreldrene.
Frilansekteparet Karoline og Kjetil Ruderaas Jerve har fått trillinger. Det er ikke alltid lett å kombinere familielivet med frilanslivet, sier foreldrene.

Frilanser, jazzmusiker og trillingmamma under korona: – Føles som å ha en 150 prosents jobb

Frilanslivet har vært beinhardt, mener Karoline Ruderaas Jerve.

Publisert Sist oppdatert

Livet omkalfatret brått for ekteparet Ruderaas Jerve. Det var 3. mai 2019 og Karoline, som var 19 uker inn i graviditeten, var på sin femte ultralydundersøkelse. Det var det siste hun hadde forventet: Beskjeden om at hun ventet trillinger.

– Jeg vil ikke engang beskrive det som at livet mitt ble snudd på hodet, for det var mye mer drastisk enn det, sier Karoline Ruderaas Jerve til Journalisten i leiligheten på Holmlia.

Her bor hun med ektemannen Kjetil og deres tre trillingdøtre på to år. Hun frilanser som musikkskribent og vokalist, samtidig som hun prøver å fullføre en mastergrad i musikkvitenskap som ble utsatt da hun fikk barna. Kjetil er frilans jazzpianist.

– Det føles som å ha en 150 prosents jobb, sier hun.

Det er vanskelig å få alle tre jentene til å sitte stille når de skal ta familieportrett. Det er egentlig leggetid for trillingene.
Det er vanskelig å få alle tre jentene til å sitte stille når de skal ta familieportrett. Det er egentlig leggetid for trillingene.

Selv om det ikke var helt planlagt at Karoline skulle bli gravid, følte ekteparet at det ville gå fint å få et barn, selv om begge var i oppstartsfasen i karrierene sine. Kjetil spilte konserter og dro på turneer, Karoline var nesten ferdig med mastergrad og planla å få seg jobb, og de ville sikkert klare seg de første årene i den lille toroms leiligheten på Sagene, forteller Karoline.

Men tre babyer er ikke det samme som én.

– Da jeg fikk vite at jeg skulle få tre gikk det litt i fornektelse, og jeg gruet meg veldig. Jeg følte at jeg mistet kontrollen, forteller Karoline.

Tre små jenter

Solen har nettopp gått ned bak rekkeleilighetene i det barnevennlige nabolaget på Holmlia. Da Journalisten ringer på, er det Kjetil som åpner. Han er i gang med middagen.

– Karoline kommer snart hjem med trillingene, men du kan bare slå deg ned, sier han.

Kjetil og Karoline møttes gjennom fellesvenner i jazzmiljøet i Oslo. Tallet 3 kom stadig igjen i livene dere, forteller Kjetil.

3. mai 2015 fridde Kjetil, og på samme dato fire år senere viste ultralyden tre små fostre i magen til Karoline. Da måtte de agere raskt. 3. juni samme år hadde de flyttet fra Sagene til Holmlia i en større leilighet, akkurat i tide til fødselen.

Turid viser frem tøflene sine mens Iben tar av seg genseren. De har nettopp kommet hjem etter dagen i barnehagen.
Turid viser frem tøflene sine mens Iben tar av seg genseren. De har nettopp kommet hjem etter dagen i barnehagen.

– Jeg føler at det var litt skjebnesvangert at dette skulle skje med akkurat meg. Jeg er ikke akkurat opptatt av å ta allfarveien, sier Kjetil mens han kutter kokte gulrøtter i små biter og legger dem i en Mummi-skål.

Stemningen i leiligheten er rolig og avslappende. Ved den ene veggen er pianoet til Kjetil, og midt i stuen står et leketelt oppreist. Det er ryddig, fargerikt og koselig i det musikalske hjemmet.

Inngangsdøren går opp og Karoline velter inn med de tre små jentene. De trenger alle hjelp til å ta av seg klærne og skoene, og blir med mammaen på badet én og én for å vaske hendene før de får lov til å komme inn i stuen og hilse på pappa.

Den avslappende atmosfæren er brått borte. Nå er det mye som skal gjøres på en gang.

– Én dag av gangen

Trillingene heter Turid, Iben og Eivor. De ser veldig like ut, men det er tydelig at de har ulike personligheter.

Middagen er klar. Karoline har laget porsjonene til alle tre barna.
Middagen er klar. Karoline har laget porsjonene til alle tre barna.

– De er helt forskjellige, bekrefter Karoline.

Jentene har satt seg med middagsbordet og får servert laks og ris av mamma på små plasttallerkener. Nå er de såpass store at de kan spise maten selv, men ikke helt uten veiledning fra foreldrene.

Jentene spiser, prater, nynner en sang i ny og ned, ler, eller gråter litt. Det er alltid noe som skjer, på godt og vondt, så det er ikke helt enkelt for foreldrene å fullføre setningene under middagen.

Karoline er sliten, deler hun. Hun føler alt har gått i ett siden trillingene kom til verden.

– Ungene mine er fantastiske og jeg elsker dem, men det har vært veldig hardt. Jeg var lenge frustrert og sint for at dette skjedde med meg, sier Karoline.

Hun må bare holde ut én dag av gangen, sier hun.

Selv om det er vanskelig å holde en samtale under middagen, blir det vanskeligere når Kjetil serverer møsbrømlefser til dessert. Eivor blir tydeligvis så skuffet over lefsene at hun begynner å gråte. Eller kanskje hun bare er sliten etter en lang dag.

Livene til Karoline og Kjetil ble snudd på hodet da de fikk trillingene. Her spiser de familiemiddag, med en venn på besøk.
Livene til Karoline og Kjetil ble snudd på hodet da de fikk trillingene. Her spiser de familiemiddag, med en venn på besøk.

– De har sittet lenge ved middagsbordet nå, sier Karoline tålmodig.

– Ekstra vanskelig å frilanse

Kjetil tar med trillingene til TV-stuen for å se slutten på «Min nabo Totoro». Da får Karoline litt pusterom og kan sette seg ned med Journalisten for å fortelle hvordan de siste to årene har vært for henne.

Hun har i flere år tatt oppdrag som frilanser, men forteller at situasjonen hennes har vært beintøff økonomisk. Hadde Kjetil ikke eid leiligheten på Sagene, hadde de for eksempel aldri fått lån til å kjøpe en større bolig, mener Karoline.

– Å være frilanser i kulturbransjen er veldig usikkert. Mange i bransjen har allerede påpekt at korona synliggjorde usikkerheten i frilansernes sikkerhetsnett. Det sier noe om et problem som allerede var der, mener jeg, sier Karoline og sier videre:

– Med tre små barn er det ekstra vanskelig å være frilanser, både som skribent og musiker, fordi man må gjerne kunne være fleksibel og kunne rykke ut på kort varsel.

Foreldrene kan få litt ro når trillingene ser på film.
Foreldrene kan få litt ro når trillingene ser på film.

Men det verste med å være frilanser, ifølge trillingmammaen, er den økonomiske usikkerheten som følger med. Heldigvis begynner ting å løsne, og familien har funnet løsninger til støtte.

På grunn av psykiske utfordringer har Karoline, etter en del strev, fått innvilget avklaringspenger fra Nav. Det forandret alt, sier hun, og forteller hvordan hun har merket hvordan hverdagsstresset lettet etter at hun fikk et økonomisk grunnlag.

– Det er en trygg base som gir meg pågangsmot og mulighet til å bygge opp en langsiktig karriere, fremfor å gå i tusen knas når livet kommer med sleivspark man ikke regnet med.

–Men egentlig mener jeg at det hadde vært en bedre løsning med borgerlønn. De aller fleste har et ønske om å jobbe og bidra med noe de er gode til, sier hun.

I tillegg skryter hun av hjelpen hun og Kjetil får fra Oslohjelpa, et tilbud som gir familier råd og veiledning om foreldrerollen.

– Deadline en velsignelse

Karoline begynner å ha noen års arbeidserfaring som musikkskribent. Det startet med festivalavisa Fireflate hos Moldejazz. Nå skriver hun jevnlig for Ballade.no og Jazznytt, og sporadisk for Scenekunst.no. Under forrige Moldejazz var hun også produsent og reporter for en filmproduksjon om festivalen, og hun drømmer om å jobbe med radio.

– Hvordan klarer du å ha så mange baller i luften?

Jeg har lært meg å bli litt mer strukturert, kuttet Netflix, legger meg tidlig og identifiserer i større grad hva som hindrer meg til å være produktiv, sier hun og videre:

– Jeg skriver når jeg har tid, særlig når jentene er i barnehagen. Men jeg må også bruke den tiden på andre praktiske ting, så stresset rundt en deadline er en velsignelse. Jeg jobber best under press, sier hun.

Karoline med lille Eivor og tre lilla elefanter.
Karoline med lille Eivor og tre lilla elefanter.

Selv om Karoline trives med å være både musiker og skribent, kunne hun ønske at hun kunne få en mer stabil jobb og inntekt. Men i musikkskribentbransjen er dette svært sjeldent, deler hun.

– De faste stillingene har sakte, men sikkert, blitt barbert ned. Oppdragene som finnes er skambetalte, eller så forventes det at vi skal skrive gratis. Slik er det i kulturbransjen, sier hun.

Den lille rosa synthen er en av favorittlekene til de musikalske trillingene.
Den lille rosa synthen er en av favorittlekene til de musikalske trillingene.

Når hun søker jobber i kulturredaksjoner, får hun beskjed at hun ikke har nok journalistisk erfaring. Hun opplever at graden hun har i musikkvitenskap og frilanserfaringen, ikke blir tatt seriøst i bransjen.

– Jeg føler at kompetansen min til en viss grad blir oversett. Men studiet mitt handler jo om å skrive om musikk, så jeg syns det er litt urimelig at jeg ikke får sjansen til å vise at jeg fungerer i en redaksjon. Når det er sagt, så er jeg veldig takknemlig for tilliten jeg har fått fra Audun Vinger i Jazznytt og Guro Kleveland i Ballade.no. Det har gitt meg vann på mølla for å fortsette å skrive.

Musikalsk familie

Karoline har alltid vært glad i musikk. Hun er datteren til en musiker og har sunget så lenge hun kan huske.

Siden 2014 har hun vært fast medlem av Oslo 14, et avantgardistisk vokalensemble som er et av Østnorsk Jazzsenters profesjonelle regionale ensembler.

Trillingene har arvet lidenskapen til musikk av foreldrene. De synger med klare og rene stemmer og spiller ivrig på en liten barne-synth på rundgang i løpet av kvelden.

– Håper du på en familie-kvintett når jentene blir litt eldre?

– Jazzkontrabassisten Charlie Haden fikk trillinger som alle ble musikere, så kanskje det skjer her også, sier Karoline og ler.

Powered by Labrador CMS