Forventer vi for mye av mediene?

Debatten om hvorfor mediene ikke forutså finanskrisen, avdekker uenighet om hva journalistikk kan og bør være.

Publisert Sist oppdatert

Over et år etter at de første store finansinstitusjonene kollapset diskuterer vi ennå hvorfor mediene ikke forutså den største finanskrisen i vår tid.

Speil, ikke spåmenn

På et BI-seminar om journalistisk finanskrise fredag, ga Kåre Valebrokk norsk presse gode skussmål for dekningen, og sa konsensusen som hersket i økonomiredaksjonene forut for krisen var der fordi den speiler konsensusen i fagmiljøene de dekker. Reuters sjefredaktør, David Schlesinger, gikk nylig ennå lengre i å frikjenne økonomijournalister for ansvar og sa at det rett og slett er for mye forlangt at mediene skulle forutse krisen.

– Journalistikk på sitt beste er et speil som gjengir et sant og brutalt ærlig bilde av hva som forgår… Det å forvente at mediene eller en enkelt journalist skal ha en krystallkule – en som kan se inn i fremtiden og forutse den med klarhet – det er ikke vår rolle, ikke engang en rolle man bør strebe etter, sa han i en tale ved Tsinghua University i Kina (den engelske versjonen finner du under den kinesiske teksten).

Passivt journalistideal

At journalister skal være som speil, og objektivt reflektere virkeligheten tilbake til samfunnet, er et velkjent journalistisk ideal, i alle fall for meg, som er utdannet i London og tilbrakte mine formende år som journalist i England – og en mye brukt metafor i nyhetsbyråer som Reuters. En nyhetsbyråjournalist skal bare rapportere det som skjer og sies.

Et problem med det idealet er at det lett tildeler journalister en passiv rolle hvor de ender opp som talerør for rådende autoriteter. Hva da når dem de snakker med ikke evner eller er tjent med å fokusere på negative fremtidsscenarier?

– Burde vi ha sett varselsignalene tidligere? Ja, det burde vi. Men folk som teller lønningene sine i milliarder, så dem heller ikke. Finansdepartementet, regjeringen, finansbransjens egne organer så dem ikke, de er alle medskyldige. Jeg vet ikke helt hvorfor vi skal fokusere på økonomijournalister.

Igjen handler det om ressurser: Når hele finansgjengen ikke klarte å forutse det bør ikke journalister stå først i ansvarsfordelingskøen, sa Stephen Kahn, en tidligere redaktør av meg, da jeg snakket med han etter at han gikk av som økonomiredaktør i britiske Daily Express, etter 30 år i bransjen, tidligere i vår.

Dårlige på analyse

Så kanskje snakket vi rett og slett med feil folk. Det antyder Knut Kainz Rognerud, journalist i svenske Dagens Nyheter i sin reportasjebok om finanskrisen, som kommer ut i oktober.

Mens jeg satt og jobbet med mitt bidrag til en engelsk antologi om fjorårets finanskrasj, som også kommer ut neste måned, slo det meg også at nyhetsjournalistikken alltid har vært sårbar for det den tidligere BBC-sjefen John Birt kalte ”the bias against understanding”: Mediene fokuserer helst på enkeltbegivenheter, og har alltid vært bedre til å dekke disse enn trender og prosess.

Journalistiske tvangstrøyer

Når Kåre Valebrokk snakket om konsensusen i norske økonomiredaksjoner og Kathrine Aspaas kalte de samme redaksjonenes ”faglige ekspertise” en tvangstrøye som legger bånd på hva som oppleves som troverdige vinklinger, er det også nærliggende å tenke på den amerikanske studien ”The Media Elite” fra 1980.

Undersøkelsen omhandler hvordan journalistisk ideologi påvirker hvilke saker som når opp på agendaen og hvordan de blir vinklet. Den konkluderer med at mange saker ikke blir sett på som ”troverdige”, fordi journalisten, basert på sin yrkesgruppes homogene vurderinger eller ideologi, ikke ser dem som ”troverdige”. Dermed blir de heller ikke skrevet.

I en undersøkelse for London School of Economics fra i vår, identifiserer Dr. Damian Tambini fire utfordringer som påvirket medienes dekning av finanskrisen negativt:

1) hvor fort finansnyheter publiseres

2) temaenes økende kompleksitet

3) PR-bransjens økte makt og

4) mediebransjens begrensede ressurser i form av tid og ferdigheter.

Hva bør journalistikkens rolle være?

Hvis vi sammenholder disse utfordringene med rådende “journalistisk ideologi”, eller økonomiredaksjoners klemmende konsensus som både Valebrokk og Aspaas hentydet til, er det ikke vanskelig å se hvorfor mediene ikke forutså finanskrisen. Men det etterlater like fullt mange spørsmål om det er slik mediene best oppfyller sitt samfunnsansvar, og om hva journalistikk skal ta mål av seg til å være i en kompleks og globalisert verden.

…………

Se også video fra BI-seminaret:

Far og sønn Valebrokk drøfter finansjournalistikken

Paneldebatt om journalistikk og krise

Begge videoer ved Tor Togersen.

 

Powered by Labrador CMS