Vennskap og kjennskap i pressen

Stavanger Aftenblads kommentator Sven Egil Omdal skrev lørdag at Aftenpostens politiske redaktør og tidligere statsminister Thorbjørn Jagland er “gode venner”. Han mener Harald Stanghelle burde opplyst om dette da han rykket ut mot First House.

Omdals avis illustrerte kommentaren med et bilde av redaktøren og Nobelkomiteens nåværende leder. Bildeteksten omtaler dem som “..venner. Her på vei til en konsert i 2000”.

Fredag fortalte Stanghelle Dagens Næringsliv at han og Jagland ikke er personlige venner. Han utdyper overfor Journalisten:

– Som jeg sier til dagens DN er Jagland en av de politikerne jeg har fulgt lengst og tettest. Det betyr ikke at vi er personlige venner. Jagland har eksempelvis ikke vært hjemme hos oss til middag. De samtalene vi hadde og har er samme typer samtaler jeg har med andre samfunnsaktører jeg kjenner svært godt: Spennende, opplysende, oftest off-the-record, men ikke klassiske vennesamtaler om våre personlige følelser eller familiære opp- eller nedturer.

Stanghelle opplyser også at bildet av ham og Jagland er et utsnitt som viser flere personer, noe som stemmer. Utenfor Aftenbladets utsnitt befinner seg Sissel Rønbeck, Jaglands kone Hanne Grotjord, ordfører Per Ditlev-Simonsen og hans kone Turid. Bildet er tatt under Kammermusikkfestivalen i Universitets Aula i Oslo.

Jeg havnet på dette unektelige sidesporet i First House-saken fordi flere i debatten fremholdt at Stanghelle, som jeg kjenner, men ikke omgås, flere ganger har omtalt Jagland positivt i Aftenposten. Det ble antydet at forbindelsen mellom dem var en av forklaringene på kommentaren som startet rabalderet og fikk PR-selskapet til å angripe ham for ryktespredning, før det selv ble brakt på defensiven av ny informasjon om kontrakter og kontakter som kan belyse Morten Wetlands engasjement. Blant sine uvenner i norsk diplomati, der intrigene tidvis står tettere enn kanapéene, gikk han forøvrig under kallenavnet Morten Klatremus.

Harald Stanghelle (“som jeg kjenner”) er antakelig et godt eksempel på at sivilisert omgang med et stort antall interessante mennesker, også gir et stort tilfang av informasjon, til glede for avisa og leserne. Den som er godt orientert og har hukommelsen i orden, kan fange opp mange tips som i utgangspunkt ikke var ment for publisering. Og mange som nettopp var det, men som med hensikt ble formidlet privat.

Her ligger det selvsagt gode muligheter for å bli misbrukt. Det første svaret er å dyrke yrkesetikken for journalister: Legg samme mål på informasjon fra venner og bekjente, som du legger på informasjon fra fremmede. Vær grunnleggende skeptisk, tenk over motiv, sjekk med flere kilder. Og vær åpen om eventuelle bindinger.

Slik jeg forstår Sven Egil Omdal, mener han Stanghelle sviktet på siste punkt. For å understreke det poenget, fant Aftenbladet på å klippe og tekste bildet så det skaper en assosiasjon til to nære kompiser som er på vei til vin og allsang med yndlingsbandet. Mens det like gjerne kan ha vært fem mennesker i makteliten som tilfeldig møtes på trappa til Aulaen.

Hvis Stanghelle og Jagland er venner i ordets egentlige forstand, altså to som møtes på fritida, stoler på hverandre og deler personlig informasjon, har redaktøren brutt reglene. Jeg tror ikke det er sånn, fordi jeg ikke tror Stanghelle ville lyve om det. Aftenbladet har ikke brakt fakta til torgs for å underbygge anklagen sin, og etter en ukes intens debatt skulle man tro hans motstandere ville klart å finne noen.

  I hovedspørsmålet om Stanghelles kommentar er jeg ellers enig med Omdal i at Aftenposten bør felles i PFU for å spre rykter om alvorlige forhold, tilmed uten mulighet til samtidig imøtegåelse. Jeg liker ikke at dette forsvares med at man har provosert fram viktig informasjon, tenk bare over konsekvensene hvis en slik presseetikk blir stående.