Mener debatten blir for emosjonell: – Det er veldig lett å rapportere om lidelsen i Moria

Brannen i flyktningleiren Moria på den greske øya Lesvos har ført til nye diskusjoner om man skal hente asylsøkere fra leiren, om man skulle hentet folk tidligere, og om 50 mennesker er nok.

– Det store problemet med debatten om flyktninger og migranter, er at den blir fryktelig emosjonell, sier Morten Bøås, forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (Nupi).

Han har i flere tiår forsket på konfliktsituasjoner i Afrika, og arbeider nå med ulike prosjekter om effektene av EUs migrasjonspolitikk får for Mali og Niger.

Bøås sier at han ikke har noe imot at folk får empati med folk som har det fælt, og at det er et sunnhetstegn i samfunnet.

– Problemet er at dette er så ekstremt vanskelige spørsmål, som det ikke finnes lette svar på. En for emosjonell debatt fører gjerne til en «skyttergravskrig», der man får støtte fra likesinnede, men ikke kommer nærmere en løsning, sier han.

– Lett å rapportere lidelsen

Forskeren mener debatten om Moria i for stor grad har handlet om å ta imot eller ikke ta imot flyktninger.

Journalistikken som forteller om enkeltpersoner og enkelte steder må balanseres med analyser om hvor kompleks situasjonen er, mener Nupi-forskeren.

– Det er veldig lett å rapportere om lidelsen i Moria. Det mener jeg man også skal, men mediedekningen kunne også vært mer balansert ved å formidle hva Moria representerer. Leiren er jo et forsøk fra Europas side på å håndtere en flyktningsituasjon, en situasjon som har spilt falitt. Moria skulle aldri ha eksistert.

– Brutalt, kynisk lotteri

Han mener norske medier i større grad bør dykke dypere ned i problemene i asyl- og flyktningsystemet, komme med analyser og se på de prinsipielle sidene ved saken, sånn at systemet kan bli mer rettferdig.

– Det er ingen noe tvil om at deler av medierapporteringen av disse sakene, fører til en skjevhet om hvem som får hjelp. Nå er det et brutalt, kynisk lotteri om hvem som får hjelp der de er og hvem som får hjelp og beskyttelse i Europa, sier han og fortsetter:

– De som får mediedekning om sine tåredryppende historier, og som da kommer på agendaen, er dem som kommer høyest opp på «lista» over dem som blir hjulpet.

– De er usynlige

Han sier det er feil å sammenligne enkeltskjebner, men at det på gruppenivå ikke er tvil om at forholdene er verre for de flyktningene som for eksempel oppholder seg i leire i Diffa-regionen i Niger. Det er flyktinger som har flyktet til en av verdens fattigste regioner fra Boko Haram i Nigeria, forteller Bøås.

– Disse flyktningene er helt «stuck», og har verken ressurser eller nettverk til å komme seg vekk. Denne flyktningsituasjonen får minimalt med medieoppmerksomhet. Det er ingen sterke stemmer som snakker deres sak, og for journalister er det vanskelig å komme seg dit. Det er dyrt, tidkrevende og farlig, sier han og legger til:

– Resultatet er at disse menneskene, som man nok objektivt kan omtale som en av de fattigste og mest marginaliserte gruppene i verden, kommer ut helt på bunnen av hva jeg kaller «det globale flyktningregnskapet». Diffa-flyktningene teller ikke. De er de usynlige.

Fra hotellet kunne han høre eksplosjonene. Men det var ikke den historien Ole Øyvind Sand Holth ville fortelle