Slik kan journalister bruke den nye åpenhetsloven

Den nye åpenhetsloven baner veien for at journalister kan grave i arbeidsforholdene uansett hvor i verden norske bedrifter henter sine varer og tjenester. Får du ikke svar, lover staten faktisk bøter.

I denne artikkelen guider lederen av utvalget som skrev lovforslaget journalister i hvordan de skal bruke loven.

– Det er sjelden man har krav på informasjon fra det private. Jeg ser dette som en fortsettelse av offentlighetsloven, men at denne også gjelder privat næringsliv, sier jusprofessor og instituttleder Ola Mestad ved Universitetet i Oslo.

Jubler for loven

Både Amnesty International og Norsk Journalistlag (NJ) jubler for den nye åpenhetsloven, med det fulle navnet lov om virksomheters åpenhet og arbeid med grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Loven ble vedtatt i juni, bare tre år etter at Barne- og familieminister Kjell Ingolf Ropstad satte ned Etikkinformasjonsutvalget, med Mestad som leder.

Formålet var først å lage en rapport med forslag til hvordan norske konsumenter skulle få informasjon om hvordan varer og tjenester er laget, og under hvilke forhold. Ganske raskt fikk utvalget omdefinert mandatet til å regelrett utarbeide et lovforslag om det samme.

Brudd kan gi bot og gebyr

Loven skal sikre og dokumentere virksomheters respekt for grunnleggende menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold.

Når loven trer i kraft, trolig neste år, kan allmennheten og journalister kreve innsyn i hvor en vare er laget, og forholdene den er laget under. Og ikke bare det, men bedriften plikter å sjekke ut og gi ut informasjon om det samme også fra alle sine underleverandører – over hele verden.

Ulikt både offentlighetsloven og miljøinformasjonsloven, har loven også sanksjoner: Brudd på informasjonsplikten kan utløse tvangsmulkt og overtredelsesgebyr.

Utvalget tapte kampen for at loven skal gjelde alle bedrifter, og foreløpig gjelder den rundt 9000 større bedrifter med over 50 ansatte eller 70 millioner kroner i omsetning. Loven ligger her. Den gjelder også utenlandske bedrifter som leverer i Norge.

Både LO, NHO og Forbrukertilsynet satt i utvalget, og dermed var forankringen på plass for at Norge skal ha fått på plass verdens mest omfattende lov for å sikre tilgang til informasjon om produksjonsforhold.

Forbrukertilsynet skal sørge for bedriftene følger den nye loven når den trer i kraft.

Dette kan du spørre om

Loven har en aktiv og en passiv del. Det første innebærer at bedriften selv må offentligjøre såkalte aktsomhetsvurderinger, som er et juridisk begrep, og bygger eksplisitt på OECDs retningslinjer for flernasjonale selskaper. Den passive delen gjelder alt selskapet må svare på hvis noen spør.

– Hva skal man egentlig kunne spørre om?

– Loven har en saklig avgrensning, og gjelder informasjon om arbeidsforhold og menneskerettigheter rundt produksjonen av en vare eller tjenester, og også underleverandører. Spør du om arbeidsforholdene rundt en vare fra Bangladesh, må de finne ut av det, om de ikke allerede har informasjon. Og man må svare konkret, ikke bare si at man har prosedyrer, sier utvalgsleder Mestad.

– Det er litt ullent å oppfatte hva man egentlig har krav på?

– Ja, det er jeg enig i, men det er et OECD-språk, som kan oppfattes som litt irriterende krevende å forholde seg til. Samtidig er det bra at man kobler seg på OECDs retningslinjer. Men hele poenget er at man skal undersøke menneskerettigheter og arbeidsforhold. Informasjon er nøkkel og veien, sier Mestad.

Må selv publisere

Selskapene må selv publisere aktsomhetsvurderinger. Finner man noe galt, plikter man også å publisere denne informasjonen. Det er uklart hvor raskt bedriftene må publisere.

Tanken er at presset skal føre til at næringslivet sikrer forholdene gjennom kontrakter, og slik løfte menneskerettighetsspørsmål, påpeker Mestad.

– Forventer dere at bedrifter skal sjekke ut og informere allmennheten om negative forhold de skulle finne langt nedi produksjonskjeden og hos underleverandører?

– Ja, det er rimelig. Bedriften vil ventelig også informere om hva man har gjort for å bedre forholdene. Da jeg satt i og senere ledet etikkrådet for Oljefondet, og stilte krav om etikk i 2004, var det mye reaksjoner. Holdningen endret seg mye, og fra rundt 2010 var den allmenne oppfatningen at etiske krav var rimelig. Jeg tror det samme nå. Vi tror loven i et effektivt samspill med media vil være en lov som forbedrer arbeidsmiljøet og ansvaret for menneskerettigheter.

– Kan jeg med miljøinformasjonsloven og åpenhetsloven spørre om innsyn i for eksempel Jotuns og deres underleverandørers forhold og innhold i kjemikaliene fra en underleverandør i Irak?

– Det kan du spørre Jotun om. Kjemikaliene blir antageligvis ikke levert til Norge, og du har da ikke krav på svar om innholdet. Men loven dekker arbeidsforholdene til underleverandøren i Irak, som du har krav på svar på, sier Mestad.

Plikter å finne ut

– Enkelte sier selskapene ikke må opplyse hvor varen er produsert?

– Det er riktig at de ikke plikter å informere om det på egen hånd. Selv hadde flertallet i utvalget ønsket det, for vi tenkte det var et godt sted å begynne for en forbruker – å spørre ut fra nettopp steder varene var produsert. Jeg spår at det blir noe strid om dette. Men på spørsmål om hvor varene er produsert, plikter selskapene etter den nye loven å opplyse om det.

– Man får altså ikke bøter for menneskerettighetsbrudd, men manglende informasjon om dette?

– Korrekt. Sanksjonene for brudd på loven gjelder bare at man bryter informasjonsplikten. Det er ikke straffbart å kjenne til menneskerettighetsbrudd hos leverandøren, ut fra denne loven.

– Hva forventer du av størrelsen på bøtene ved ikke å informere eller svare på spørsmål?

– Jeg forventer at Forbrukertilsynet følger egen praksis fra andre områder, men antar det er skammen som vil svi mer enn størrelsen på en bot. Ellers har bøtene i konkurransesaker økt kolossalt i det siste, sier Mestad.

NJ: – Fantastisk

Advokat Ina Lindahl Nyrud i Norsk Journalistlag mener åpenhetsloven er et langt skritt i riktig retning.

– Offentlighetsloven har ingen sanksjonsmuligheter for dem som nekter pålagt innsyn. Det har ingen konsekvenser for forvaltningen å omgå lovens innsynsrettigheter. Med miljøinformasjonsloven må man gå rettens vei, hvis selskaper etter klagesaker blir pålagt å gi ut informasjon. Det er dyrt, risikofylt og ressurskrevende, sier NJ-advokaten.

– Men med åpenhetsloven har lovgiver tatt det fantastiske grepet med å innføre tvangsmulkt og foretaksgebyr for dem som bryter loven. Det gjør at innsynsretten i realiteten blir større, fordi man har et skikkelig pressmiddel. De skal ikke kunne vri seg unna

Nyrud har selv vært aktiv med innspill og høringer til lovforslaget.

– Loven gir allmennheten og journalister bedre oversikt over vare- og tjenesteproduksjon, også hos forretningsforbindelser i leverandørkjeden. Den gir journalister noe å slå i bordet med. Næringslivet kan ikke lenger skjule negative opplysninger eller manglende ansvar for forholdene i egen virksomhet, og ute hos leverandørene, sier Nyrud.

Amnesty: Historisk gjennombrudd

Politisk rådgiver Beate Ekeløve-Slydal i Amnesty International Norge er også svært fornøyd, selv om hun gjerne skulle sett at loven gjaldt alle bedrifter, ikke bare de store.

– Vi er veldig overrasket over at ikke toneangivende norske medier har skrevet mer om de store ringvirkningene loven vil ha. Den innebærer et historisk gjennombrudd for arbeidet med menneskerettigheter og ansvaret norske selskaper har. Vi kaller det en menneskerettighetslov for næringslivet, sier Ekeløve-Slydal.

Forbrukertilsynet mener loven er viktig, men vet fortsatt ikke hvilke ressurser tilsynet får.

– Det er en viktig lov. Foreløpig kan jeg ikke si mer enn at vi ser frem til den viktige oppgaven vi er tildelt, og kan ikke kommentere mer før vi får tildelingsbrevet for 2022, sier avdelingsdirektør Bente Øverli i Forbrukertilsynet.

Øverli satt selv i Etikkinformasjonsutvalget som utformet loven.

Må få ressurser

Utvalgsleder Ola Mestad har selv vært tydelig på at Forbrukertilsynet må tildeles nok ressurser til å gjøre loven effektiv. Men hva tilsynet faktisk får blir først kjent i Barne- og familiedepartementets tildelingsbrev for 2022, som sendes sent i høst. Her blir oppgaver og ressurser beskrevet.

– Foreløpig vet heller ikke vi når loven trer i kraft. Vi avventer tildelingene og prioriteringene fra departementet, sier Øverli.

Journalisten har spurt Barne- og familiedepartementet om ikrafttredelse og ressurstilførsel for Forbrukertilsynet.

«Det er foreløpig ikke fastsatt når åpenhetsloven vil tre i kraft. Dette vurderes nå av departementet. Ikrafttredelsestidspunktet må fastsettes av Kongen i statsråd. Virksomhetene som omfattes av loven må få tid til å sette seg inn i lovens plikter, og Forbrukertilsynet som tilsyns- og veiledningsorgan må være klar til å kunne utføre sine oppgaver etter loven. Det er for tidlig å si noe om ressurser til Forbrukertilsynet på det nåværende tidspunkt», er svaret fra departementet.

Positive, men avventende

Nyhetsredaktør Tone Tveøy Strøm-Gundersen i Aftenposten sier hun ennå ikke har detaljkunnskap om loven, men antar den vil være et bra verktøy for innsyn og mulig avdekking av kritikkverdige forhold i Norge og utlandet.

– Arbeidsforhold er viktig journalistikk. Vi skrev i fjor om forholdene ved Hankø fjordhotell, og i år om forholdene på skipet som frakter sand og jord til Langøyene utenfor Oslo. Jeg tenker åpenhetsloven kan bidra til å gi mer innsyn, om selskapene følger opp kravene i loven, sier Strøm-Gundersen.

Nyhetsredaktør Mina Liavik Karlsen i E24 viser til at de har hatt flere artikler om loven allerede, og leser seg ytterligere opp på loven når Journalisten spør.

– Formålet med loven er godt, og jeg er selvfølgelig glad i alle endringer som gir pressen tilgang til mer informasjon.

Hun er spent på hvordan loven vil fungere i praksis.

– Når den trer i kraft, blir det spennende å ta den i bruk. Først da kan vi se om vi støter på uforutsette hindringer, om selskaper avslår informasjon, grunnlaget for dette – og hvordan klagegangen i realiteten vil fungere, sier Karlsen.

Hun viser også til at loven allerede er trukket frem i sommer, da opposisjon kritiserte Telenors salg av virksomheten i Myanmar.

– I slike saker kan loven kanskje gi oss mer innsyn. Nå får vi først se hva som står i forskriften, og om det gir enda mer innsikt, sier Karlsen.

– Grunnleggende positivt

Gravesjef Siri Gedde-Dahl i Dagbladet leser seg også opp på loven da Journalisten tar kontakt.

– Dette er grunnleggende positivt. Loven gir pressen økt innsyn, og noe å måle bedriftene opp mot når vi undersøker bedriftene, sier Gedde-Dahl, som assosierer til Dagbladets avsløringer:

– Dagbladet kunne ha benyttet en slik lov i fluor-saken, der vi avdekket til dels groteske arbeids- og miljøforhold hos en viktig underleverandør av Swix i Italia. Med denne nye loven kunne vi vurdert Swix opp mot kravene i loven, og stilt flere spørsmål, sier Gedde-Dahl.

Hun beklager at «mange små og useriøse» bedrifter er unntatt, men er glad for loven åpner for sanksjoner og bøter for bedrifter som bryter med den.

– Det er viktig at pressen bruker loven og tester ut grensene. Vi får håpe at klagebehandling tar kortere tid enn i Miljøklagenemnda, sier Gedde-Dahl.

EU planlegger aktsomhetslov

Norge er ikke alene om å tenke i disse baner.

Storbritannia har nylig fått en anti-slaverilov, og Frankrike en aktsomhetslov for næringslivet. Men den britiske varianten har ikke hatt stort gjennomslag, og den franske gjelder foreløpig bare for rundt 300 av de største selskapene.

EU utarbeider for tiden også en egen aktsomhetslov for næringslivet, som er ventet å dekke opp mot 6000 av de største selskapene i hele EU, mens den norske altså gjelder rundt 9000 norske selskaper.

Til opplysning: Journalisten eies og utgis av Norsk Journalistlag.

LES OGSÅ:

Vil ha mer åpenhet i åpenhetslov