MORGENRUTINEN:
– Det dummeste jeg har gjort er å sitte på et upublisert intervju med en Nobels fredsprisvinner

I spalten Morgenrutinen stiller Journalisten de samme spørsmålene til en rekke personer som er tett på mediebransjen.

Nina Kristiansen er ansvarlig redaktør og daglig leder for forskning.no

Her kan du lese flere Morgenrutinen.

– Kaffe eller te?

– Te er for sjuke folk!

– Hva har du på nattbordet?

– Mobilen. Inne på den har jeg bøkene mine, som jeg også leser på senga. Nå leser jeg «A book of American Martyrs» av Joyce Carol Oates og «Tante Ulrikkes vei» av Zeshan Shakar, og så leser jeg meg gjennom Jane Austen på nytt. Romaner altså, fagstoff går det i resten av dagen.

– Når om morgenen starter hodet å tenke jobb, og hvilke medier må du innom?

– Med den første kaffekoppen – som jeg ofte får på senga. Forskning.no først selvfølgelig, så en runde rundt NRK, Aftenposten og VG. Etter det blir det mer tilfeldig.

– Hvilken overskrift skulle du ønske du så på trykk i dag?

– «Trump kidnappet av aliens». Det ville løse den vedvarende politiske krisen, samtidig som det ville være bonanza for oss forskningsjournalister: astronomi, verdensrommet og romfart blir dødshot, alle som tok feil og ufo-tullingene som fikk rett, i tillegg til de politiske konsekvensene som fôrer samfunnsforskningen – wow!

– Hvor leter du etter gode saker?

– Overalt. Det er en av gledene med bredden i forskningsjournalistikken - alt kan bli en sak. Å henge rundt forskere funker også godt.

– Om du kunne velge hvem som helst, hvem har du mest lyst til å intervjue ansikt til ansikt, og hvorfor?

– Det måtte bli den alienen som kidnappet Trump. Første spørsmål: hvorfor akkurat ham? Deretter tusen spørsmål om livet der ute i rommet.

– Hva er din viktigste egenskap som journalist, og hvordan bruker du den?

– Jeg er ikke redd for å framstå som dum. Som forskningsjournalist møter du de smarteste folka i landet. De snakker dårlig, og de tror du kan noe om faget deres. Da gjelder det å stille seg på lesernes side. Målet i forskning.no er at alle skal kunne forstå det vi skriver om, enten det er ny teknologi eller innvandringsfrykt, global oppvarming eller neandertalere.

– Hva er det gøyeste eller rareste du har opplevd i jobben?

– Noe av det mest interessante var da jeg bodde i Iran for noen år siden og intervjuet forskere som forsket på kjønn og samfunn. Mye var vanskelig - språket for eksempel. Ikke engang tolken min snakket godt nok engelsk.

– Men det vanskeligste var å få ut interessante artikler som ikke var farlig for forskerne. Det var greit å vise fram tall over hvor mange kvinner som ble drept eller mishandlet, eller hvor mange tenåringer som rømmer hjemmefra, men det ble politisk og farlig å snakke om årsakene.

– Mange intervjuer falt i sitatsjekken (en omstendelig oversettelse fra norsk til engelsk til farsi), de strøyk for mye og turde allikevel ikke å snakke om egne forskningsresultater. Balansen mellom å ville ha ut historier og ta vare på kildene, var vanskelig.

– Det dummeste jeg har gjort er å sitte på et upublisert intervju med en Nobels fredsprisvinner. Et av de kjedeligste intervjuene jeg gjorde i Iran, var med Shirin Ebadi, så det ventet jeg lengst med å skrive ut. Så vant hun fredsprisen, da skrev jeg fort.

– Hvilket journalistisk arbeid inspirerte deg sist, og hvorfor?

– Dokumentaren om New York Times om de 100 første dagene med president Trump. Fascinerende innsyn i hvordan de jobber og en skikkelig godt laget dokumentar.

– Hva irriterer deg aller mest med norske medier?

– Bevisstløs håndtering av forskerkilder. De får ikke kritiske spørsmål.

– Hva er den største utfordringen akkurat nå, for mediebransjen generelt og der du jobber?

– Falske nyheter, stabile inntekter og fornyelse - det opptar oss alle. For forskning.no er det at vi i ferd med å lansere eget tilbud til unge lesere. I dag er åtte prosent av leserne våre under 19 år, det vil si 4000 barn og tenåringer hver dag. Målet er å øke antallet, men å skrive om de mest kompliserte temaene på en forståelig måte for unge lesere er tøft, men utrolig morsomt.

– Hvilket bilde eller video fikk deg sist til å stoppe opp?

– Jeg sitter i juryen for loff-prisene til LO-mediene. Vinneren av fjorårets fotopris: «Arne på jobb- Anne heile tida» er en nydelig historiefortelling som balanserer lek og alvor.

– Hva er det lengste du har klart å være uten mobilen?

– Aldri. Til og med på hytta vår i skauen, der det ikke er dekning, bruker jeg mobilen hele tida. På den leser jeg bøker, hører på nedlasta podkast, og jeg bruker den som lommelykt. Også i tunge stunder når mobilen er utladet, holder jeg allikevel fast i den, fordi der er også bankkort og adgangskort.

– Når logger du av for kvelden?

– Ser ikke poenget med å logge av. Sovner til lyset av skjermen og tror ikke på forskningen som sier at det forstyrrer søvnen.