Ylva Seiff Berge refererer til seg selv som et pakkesel på grunn av alt hun drasser med seg, men kan også klare seg med kun et kamera. Foto: Ylva Seiff Berge
Ylva Seiff Berge refererer til seg selv som et pakkesel på grunn av alt hun drasser med seg, men kan også klare seg med kun et kamera. Foto: Ylva Seiff Berge

MITT UTSTYR: Ylva Seiff Berge klarer seg nesten ikke uten karabinkroker, så hun kan feste utstyret til kroppen

– Skal definitivt tilbake til en konfliktsone.

Publisert

I spalta «Mitt utstyr» spør Journalisten norske fotojournalister hva de har i kamerabagen.

Ylva Seiff Berge er fotojournalist i Forsvarets forum.

Her kan du lese om hva andre fotografer har med i bagen.

– Hva har du i kamerabagen?

– Jeg pleier å referere til meg selv som et pakkesel, da jeg alltid har med litt for mye i kamerabagen i tilfelle jeg trenger det. Kamerabagen min inneholder alltid:

- Nikon D850 med 24-70mm

- Nikon 70-200mm

- Blitz

- Mac

- Gopro

- Drone

- Mygger

I tillegg kommer minnekort, minnekortleser, pass, passbilder, harddisk, batterier, mono-stativ, minnepinne og andre småting som snacks, solbriller, headset og små karabiner. Noen ganger inneholder den bare kamera, det kommer helt an på oppdraget.

Ylva Seiff Berge er fotojournalist i Forsvarets forum. Her fra Timbuktu, Mali, hennes første «røde sone» som fotograf. Foto: Privat
Ylva Seiff Berge er fotojournalist i Forsvarets forum. Her fra Timbuktu, Mali, hennes første «røde sone» som fotograf. Foto: Privat

– Utenom selve kameraet, hva klarer du deg ikke uten?

– Jeg klarer meg egentlig bare med kamera, men når jeg skal ha med meg mer utstyr er jeg avhengig av små karabinkroker, fordi jeg alltid ender med å feste utstyret på meg selv i forskjellige versjoner for å kunne bevege meg enkelt uten å ha kamerasekken på ryggen. Har jeg glemt karabiner, fungerer det også bra å bruke strikker til å feste småting til buksa eller jakka.

– Hva er din sikreste (nød)løsning for å ta et kjapt og godt bilde i en pressa situasjon?

– Når jeg har dårlig tid til å ta bilder tar jeg kontroll på situasjonen fra det øyeblikket jeg kommer inn i rommet. Jeg setter intervjuobjektet sånn at det er pent lys og tar bilder mens de blir intervjuet. Så bruker jeg noen minutter under intervjuet på å finne det stedet i rommet der det er best lys, gjerne et vindu. Er det forferdelig lys i rommet slår jeg av taklampa og bruker bare det naturlige lyset utenfra. Men, har jeg enda dårligere tid drar jeg ofte fram blitzen og sofbox, finner en bakgrunn, tenker lag og tar et raskt bilde med relativt flatt men OK lys.

– Hva irriterer deg mest med fotografi i norske medier?

– Det som irriterer meg mest er at det er så mange dyktige fotografer i Norge i dag og det er så liten plass til alle. Det er så ekstremt mye potensiale som ikke blir brukt fordi redaksjonene ikke tar inn nye unge og dyktige fotografer. Jeg tror vi trenger at flere får muligheten til å bidra for å utvikle pressfotografiet i Norge.

– Når trives du aller best i jobben?

– Jeg trives aller best på jobb når det er høyt tempo. Når det er mye som skjer og man må ta raske beslutninger. Dette faller ofte inn under reportasjesjangeren.

– Hva er det rareste eller morsomste du har opplevd på jobb?

– Jeg tror den mest spesielle situasjonen jeg har vært i så langt var min første konfliktsone, som var i Mali. Vi fløy opp til den svenske leiren i Timbuktu og bare noen timer etter at vi kom til leiren gikk alarmen. Vi måtte kaste oss ned på gulvet og løpe til bomberommet mens vi ventet på at det skulle falle prosjektiler fra lufta. Denne gangen var det heldigvis falsk alarm.

– Senere på turen fikk jeg være med ut å rulle med det svenske forsvaret inn i Timbuktu by, der vi fikk møte lokalbefolkningen og se hvordan forsvaret jobber i konfliktsoner. Dette var mitt første oppdag med skuddsikker vest og hjertet slo i halsen igjennom hele turen. Jeg skal definitivt ut i en ny konfliktsone, så snart jeg får muligheten igjen.