– Når man er to stykker i et bittelite førerhus er ideen om å være flue på veggen en utopi. Da handler det om å bygge en relasjon og å finne en felles måte å være sammen på, forteller Line Søndergaard. Foto: Martin Huseby Jensen
– Når man er to stykker i et bittelite førerhus er ideen om å være flue på veggen en utopi. Da handler det om å bygge en relasjon og å finne en felles måte å være sammen på, forteller Line Søndergaard. Foto: Martin Huseby Jensen

– Vi skal ikke kødde med troverdigheten vår. Uten den har vi ingenting

I fjor fullførte Line Søndergaard Joop Swart Masterclass. I år er hun nominert til Årets bilde.

Publisert Sist oppdatert

– Vi skal ikke kødde med tilliten og troverdigheten vår. Da mister vi alt og har ingenting igjen. Men så er det ikke nødvendigvis riktig at man skal være sliten og fattig for å fortelle de gode historiene. Jeg er sikker på at det er mulig å gjøre det samtidig som man tjener godt og har et behagelig liv. Jeg må bare finne ut av hvordan man finner den balansen.

Det sier Line Søndergaard. Hun er fotojournalist med bakgrunn fra dokumentarfilm og er i ferd med å etablere seg som frilanser. Spørsmålet handler om å ta reklameoppdrag eller jobbe med innholdsmarkedsføring. Men vi begynner i feil ende. Spørsmålet og svaret kommer først senere i intervjuet.

Det er en energi over samtalen. Ikke den nervøse Søndergaard forteller hun blir i

Line Ørnes Søndergaard

31 år

2016 - Vikariat, Klassekampen

2015 - Bachelor fotojournalistikk
Høgskolen i Oslo og Akershus

Priser:
2016 – Joop Swart Masterclass / Selected
2016 – PDN Photo Annual / Student work
2015 – College Photographer Of the Year 70 / Interpretive Project / Bronze
2015 – College Photographer Of the Year 70 / Domestic Category / Award of Excellence
2014 – POYi 72 / Online Feature Story Editing – Magazine / Honorable Merit
2014 – NPPA : Best of Photojournalism / Feature Multimedia Story / Honorable Mention
2014 – College Photographer Of the Year 69 / Multimedia Project / Silver
2014 – Årets bilde, 2. plass Dokumentar innland 2014 – Årets bilde, 3. plass Åpen klasse

forsamlinger. Kanskje fordi vi snakker om lidenskapen én til én. Selv om det er midt blant folk på en kaffebar i Oslo. Hun snakker med hele seg, for å understreke poengene sine.

I fjor høst gjennomførte Søndergaard Joop Swartz Masterclass for fotografer. Et kurs det er vanskeligere å komme inn på enn å få fast fulltidsjobb som fotograf i et norsk mediehus. Sammen med Kyrre Lien ble hun nominert til plassen av Terje Bringedal.

Hun forteller at det var virkelig stas med nominasjonen. Men med trangt nåløye regnet hun ikke med å komme inn. Derfor tok hun på seg vikariat i Klassekampen og sommervikariat i DN Magasinet. Og så fikk hun plassen.

– Det ble hektisk. Jeg rakk så vidt hjemom for å plukke ut bilder etter fotograferingen, vaske et par underbukser og så dra igjen. Det gikk veldig kort tid fra siste bildet ble eksponert og til jeg skulle samle historien. Det kjente jeg på i redigeringen. Jeg rakk ikke få tidsdistansen til prosjektet.

Kjemper for historien

Masterclass ga henne perspektiver hun ikke hadde fra før. Å læres seg å se hvordan andre tenker rundt fotografi generelt og hennes bilder spesielt.

– Jeg ble bevisst på at jeg har en tendens til å fotografere i to linjer. Hvordan jeg vil fortelle historien og kjenner meg selv igjen i bildene, og flinkisbildene som er litt kjedelige å se på. De kjemper mot hverandre når jeg redigerer, og det så de. Å finne historiene jeg vil fortelle og researche disse er kjempegøy, men å redigere er det vanskeligste.

I dette tilfellet handler ikke redigering om å bruke bilderedigeringsprogram, men å sette sammen historien.

– Balansen mellom det å formidle historien og samtidig skape rom for følelser og stemninger kjemper jeg for å finne.

«Haiket» med trailere

For snart to år siden tok Søndergaard imot en andrepris og en tredjepris under Årets bilde. Andreprisen var for prosjektet «Hviletid». Om langtransportsjåførers pålagte hviletid. Da hun gjorde opptakene var hun student og ønsket å fortelle hvem de var de som kjørte trailere på norske veier. I hvert fall noen av dem. Ønsket var å vise et mer tredimensjonalt bilde av yrkesgruppen, og å møte dem i tidslommene når de ikke kjører.

Her kan du se prosjektet

Mens andre sliter med å stille et spørsmål til folk på gaten banket Søndergaard på døren til førerhuset på rasteplasser og spurte om hun kunne fotografere sjåførene mens de sov.

– Flue på veggen-metoden ble totalt eliminert, sier hun og smiler. – Når man er to stykker i et bittelite førerhus er ideen om å være flue på veggen en utopi. Da handler det om å bygge en relasjon og å finne en felles måte å være sammen på.

Prosjektet var med overlegg ikke stramt organisert. Hun visste hvor sjåførene stoppet for å hvile. Og hun hadde gitt seg selv en tidsramme. Dett var dett.

– Å sitte slik tett på hverandre i natten åpner for noen andre samtaler og temaer enn man kanskje rører ved over en lunsj klokka 12 på formiddagen. Jeg var bevisst på å ikke legge store føringer for samtalene, utover det at jeg hadde ting jeg var nysgjerrig på og opptatt av i prosjektet.

Hans-Petter Nykaas før det er tid for å sove i traileren. Fra Hviletid. Foto: Line Søndergaard
Hans-Petter Nykaas før det er tid for å sove i traileren. Fra Hviletid. Foto: Line Søndergaard

Søndergaard sov i førerhuset. Men så fort sjåføren hadde sovnet fotograferte hun. En sårbarhet oppstår i motivet. Søndergaard fikk sjåførene til å føle seg komfortable med settingen. En av sjåførene, Hans-Petter Nykaas, sitter i underbuksa når hun fotograferer ham i fugleperspektiv. Det er slik jeg er, sa han til henne, selv om det kanskje ikke var dette bildet han ville bruke som julekortet det året.

Begrensningene er egne

Og selv om hun klarte få til nære møter med sjåførene bare ved å møte opp og prate med dem er hun fortsatt kjempenervøs hver gang hun skal på jobb.

– Det er mye å be om å få fotografere noen. Det kan være skummelt og sårbart og grenseoverskridende. Men jeg forsøker å huske på at de fleste begrensninger i slike møter ligger først og fremst i meg selv - hva jeg måtte tro at er okay og ikke. Jeg prøver å slippe det, og la dem jeg fotograferer sette grensene.

Ydmykhet synes å være en god tilnærmelse. Som flere andre studenter har Søndergaard hatt praksis i danske Politiken. En avis kjent for å fokusere på det visuelle uttrykket. En avis hvor fotografiet ikke er til for å illustrere teksten.

– Miljøet er sterkt, med mange fotografer, gestikulerer hun.

– Allerede første dag følte jeg at jeg på jobb gikk i baret. Det gikk ikke slik jeg ville. Da jeg kom tilbake i redaksjonen rappet bildesjefen minnekortet og gikk gjennom råfilene. Hvert eneste et. Jeg var nervøs og følte meg sårbar. Da fikk jeg spørsmål om hvorfor bildene ble slik og slik, hva jeg hadde tenkt. De lærte meg å se meg selv utenfra som fotograf. Det var veldig utviklende og noe jeg har tatt med meg tilbake til kontorfellesskapet jeg er med på i dag.

Tre uker i Glasgow

Prosjektet Søndergaard deltok i masterclass med er «The smog goes east» om østkanten i Glasgow. Et område med høy barnefattigdom, lav levealder, høy arbeidsledighet, vold og rus. Den er første kapittel i et større prosjekt om Storbritannia under og etter Brexit.

Mange av fotografiene er nære. Intime. Sett fra fotografens ståsted skal fotojournalistikken fortell om og fra livet. Med alle aspekt livet byr på.

Fra The smog goes east. Foto: Line Søndergaard
Fra The smog goes east. Foto: Line Søndergaard

– Derfor vil jeg gjerne med inn i alle disse rommene der livene leves. Rent metodisk er jeg bare helt ærlig på det fra start. Og jeg er tydelig på at de jeg fotograferer eier sitt eget liv og sin egen historie. Jeg blir værende inntil de ber meg gå, og jeg fotograferer så lenge jeg føler det finnes en gjensidig enighet. I veldig nære situasjoner snakker jeg gjerne om bildene etterpå. Forsikrer meg om at det stadig oppleves greit. 

Søndergaard forteller at å være den rene observatøren ikke eksisterer når mennesker fotograferes nært og personlig. Man er jo der, både fysisk og psykisk. Derfor handler det for henne å skape relasjonen som bygger tillit og gjør det naturlig at hun er til stede, og på den måten skape et rom hvor hun blir uviktig og menneskene som fotograferes «slipper henne litt».

– Det er i dette rommet som oppstår da at jeg synes jeg begynner å finne de gode scenene og stemningene. 

Hun forteller at det er viktig for henne å etablere en relasjon på forhånd. – Jeg sliter med å fotografere mennesker «jeg ikke har tatt på» - med det mener jeg at jeg har hatt en dialog om hvem, hva og hvorfor. Fått det bekreftende nikket, blikket. Har jeg ikke det er jeg utenfor min komfortsone. Og det er jo nettopp det jeg tenker man skal øve på for å vokse som fotograf, og som menneske. Det å våge å være utrygg, å ha noe på spill i de menneske-møtene man gjør. I faget, og i livet.

Faget utvikles sammen med andre, mener Line Søndergaard.<br>Foto: Martin Huseby Jensen
Faget utvikles sammen med andre, mener Line Søndergaard.
Foto: Martin Huseby Jensen

Blir best med andre

På Sagene deler hun kontor med to andre fotografer, to journalister, en designer og Paragon Features. Her kan de faglige diskusjonene bli høylytte. Det mener hun er viktig, for ifølge Søndergaard utdanner fotografene seg ofte til å bli «utaforenhet» siden de sjeldnere og sjeldnere blir en fast del av redaksjonene men heller står på utsiden.

– Å utvikle seg som fotograf kan man gjøre alene, mens faget kan vi utvikle sammen, sier hun. På spørsmål om hvordan hun midt opp i dette stiller seg til innholdsmarkedsføring og reklamejobber, sier hun: – Det er lettere å ta utviklingsdiskusjonen sammen, ikke over kjøkkenbordet når kjøleskapet er tomt for melk.

Hun mener å se en vridning hvor stadig flere ser verdien av å gå sammen. Det åpner for diskusjoner som bidrar til at kollektivet utfyller, utvikler og løfter hverandre. Søndergaard står i startgropa som frilans fotojournalist. Spørsmålet er hvor lang tid det går før spørsmålet om hun kan leve på de redaksjonelle oppdragene og støtte fra Fritt Ord.

Terskelen for å begynne med reklame og innholdsmarkedsføringen er høy. Hun mener det er langt fra uproblematisk. – Jeg føler meg som fotojournalist. Jeg er en journalist som fotograferer. Det er viktig for meg å følge samme retningslinjer som journalister som skildrer i ord, lyd og levende bilder.

Og da er vi tilbake til der vi startet om å hegne om tillit og troverdighet.

Under jorden

Et annet pågående prosjekt er om Arya. En kurdisk politisk aktivist fra Iran. Det begynte med en sak i Klassekampen i fjor om den økende mengden flyktninger som forsvinner fra asylsentre. Hvor mange ender opp som papirløse uten lovlige papirer. I dette arbeidet møter hun Arya som har fått asylsøknaden avslått. Han kan verken bli eller dra.

– Når jeg møter Arya, har han levd utenfor systemet i 10 år. Han bor under jorden, metaforisk og bokstavelig. I en kjeller eksisterer han i limbo, ingen start og ingen slutt. I mitt møte med ham ble jeg grepet av klaustrofobien han opplevde sin situasjon som. Han følte seg fanget og maktesløs. I mitt portrett av ham har jeg forsøkt å formidle den innesperrede stemningen og følelsen. Det psykiske aspektet ved å eksistere i limbo.

Arya. Foto: Line Søndergaard
Arya. Foto: Line Søndergaard

Søndergaard fulgte ham gjennom fjoråret. I år blir det et nytt kapittel i historien. Nå har Arya fått midlertidig oppholdstillatelse.

Målet er å ta bilder som er i stand til å vekke følelser hos den som ser. At hun er der i dag, vil hun ikke påstå.

– Men jeg tror nok det er litt slik, at hvis jeg ikke føler noe når jeg tar bildet, så kan jeg vel heller ikke forvente at publikum vil gjøre det. Jeg tror kanskje vi har for lite fokus på det. På hvordan publikum responderer på bildene våre. Vi diskuterer med kollegene våre, men det skjer ofte i begrensede og inneforståtte grupper som vi til vanlig forholder oss til. Men hva får andre ut av det? De vi egentlig forsøker å nå ut til?