Harald Henden ved The Presidential Compound i Baghdad mars 2003. Foto: Kim Riseth/VG
Harald Henden ved The Presidential Compound i Baghdad mars 2003. Foto: Kim Riseth/VG

Våkner av mareritt og er redd

Flere av fotooppdragene til Harald Henden henger igjen. Noen ganger har han grepet inn mot elendigheten.

Onsdag gjenga Journalisten deler av en artikkel The Guardian har publisert om fotografer og deres rolle i øyeblikkets hete. Bør fotografer gripe inn, eller er jobben deres bare å dokumentere det som skjer?

Frilansfotograf Hampus Lundgren fortalte til Journalisten at han 22. juli i fjor koblet ut personen og lot fotografen ta styringen.

Verdighet

VG-fotograf Harald Henden har gjennom en årrekke dekket konflikter verden over. Han har mange ganger lurt på om han skulle grepet inn. Noen ganger har han også gjort det, men først og fremst handler det om kollegene og hans egen sikkerhet. Da kan det ofte være en fordel å ti stille og sørge for at hendelsene dokumenteres.

- Jeg har vært i situasjoner hvor jeg har opplevd hjelpesløsheten. Sultkatastrofer er aller verst. Spedbarn er i ferd med å dø mens du fotograferer. Derfor har jeg en rettesnor om at jeg skal kunne se meg selv i speilet etter å ha dekket slike situasjoner. Det handler om å vise disse menneskene verdighet. Vi må ikke glemme at mennesker i slike situasjoner er så langt i grenseland følelsesmessig som en person kan komme.

Serena Hotel

For Henden er det mest ekstreme tilfellet Serena Hotel i Kabul i 2008 da Dagbladets Carsten Thomassen ble drept under et angrep mot hotellet.

- Jeg visste ikke hvem det var før etter at jeg hadde hentet førstehjelpsutstyret og begynt behandlingen. Ofte grunner jeg på om vi kunne fått ham bort fra hotellet tidligere, og om det ville holdt ham i live.

Først og fremst, sier Henden, er han medmenneske og så fotograf. På oppdrag er det viktigst å gjøre jobben på en tryggest mulig måte, både for seg selv og for kollegene. Derfor er det noen ganger smartest ikke å gripe inn, som etter jordskjelvet på Haiti i 2010 når folk fra slummen begynte plyndringen i sentrum.

- Da de gikk løs på hverandre var det vanskelig å gjøre noe. Man vet aldri om mobben vil snu seg mot oss.

Grep inn i Irak

En gang han grep inn var under den første Gulfkrigen på begynnelsen av 90-tallet. Amerikanske soldater hadde tatt irakiske soldater til fange og holdt dem under en steinbro midt i ørkenen uten vann og mat.

- Den gang ga jeg klar melding til sersjanten som ledet soldatene om at dette brøt alle grenser og Genevekonvensjonene.

Han sier det er ingen tvil om at det setter sine spor å dekke kamper og katastrofer gjennom flere tiår. Henden forteller at han i begynnelsen av karrieren tok bilder han i dag ikke ville tatt. Bilder han nå karakteriserer som voldspornografi. De var for detaljerte.

Samtidig er det slik at stillbildene ikke viser hvilken situasjon fotografen er i når opptaket gjøres. Det er lyder og lukt, det er redselen. Fotografen må ha kontroll på dette, forteller Henden, og det kommer med erfaringen.

Drømmer om oppdragene

Slikt henger igjen mange år senere.

- Jeg kan ikke legge skjul på at det hender jeg kan våkne av et mareritt og kaldsvette midt på natten. Jeg klarer ikke sette ord på det, eller huske nøyaktig hva jeg har drømt, men jeg kan våkne og være redd, forteller han.

- Og likevel føler du et sug etter å dra ut?

- Ja. Det er ikke enkelt å forklare. Det er sammensatt, men ønsket om å dokumentere er viktig. Setter ikke vi i mediene fokus på lidelsene, klarer ikke hjelpeorganisasjonene å samle inn penger og dermed lider folk mer. Og dersom ikke vi er der, kan overgrepene fra millitære eller sivilbefolkningen bli enda verre.

 

Powered by Labrador CMS